– Jeg ble helt paff, tom for ord. Og forferdelig glad for at jeg gikk til legen

– Det tok ikke mange sekundene før legen som undersøkte meg med ultralyd sa at det så ut som kreft. Det neste han sa, var det jeg tok meg med ut derfra: «Testikkelkreft som oppdages tidlig, har svært gode prognoser. Dette skal gå bra!» sa han. Derfor fryktet jeg aldri for livet mitt, forteller Håkon.

Beskjeden han fikk på et legekontor i Ålesund våren 2023 skulle likevel forandre livet hans. Det kommer vi tilbake til. Det viktigste først:

Prognosene ved testikkelkreft som oppdages tidlig, er unike i kreftmedisinsk sammenheng: Dødeligheten blant disse pasientene er ikke høyere enn for menn som ikke har hatt testikkelkreft. Stikkordet er tidlig oppdagelse og målrettet behandling.

Og derfor forteller Håkon gjerne om det som for to år siden føltes så privat at han fant stadig flere unnskyldninger for å slippe å gå til legen: For at andre menn skal følge med på kroppen sin, og ta endringer på alvor.

Mamma oppfordret til lege

Det første han reagerte på, var en ømhet. Så kjente han den: En liten kul dypt inne i høyre testikkel. Han prøvde å unngå smerte ved ikke å komme borti testikkelen. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort for en treningsentusiast.

Likevel satt det langt inne å skulle søke hjelp. Det var jo sikkert ingenting. Topptrente og sunne unge menn blir sjelden alvorlig syke, eller? Kulen og smerten ville sikkert forsvinne av seg selv hvis han bare ga det litt tid?

Jeg begynte til og med å tenke at jeg sikkert kunne klare å leve med smertene, det er jo utrolig hva man kan bli vant til

Håkon og ler litt, oppgitt over tanken.

Den eneste han nevnte noe som helst for, var mamma. Hun ba Håkon bestille seg en legetime med det samme. Men han nølte. Var så opptatt med trening og jobb, på denne tida gjorde han det godt som selger. Dessuten så han ikke fram til å skulle trekke ned buksa inne på legekontoret. Mens kvinner inviteres til Livmorhalsprogrammet fra de er 25, og dermed blir vant til å foreta gynekologiske undersøkelser fra de er relativt unge, er ikke dette noe unge menn har så mye erfaring med.

Tom for ord

Det første legebesøket var høsten 2022. Legen som undersøkte den da 27 år gamle Håkon henviste ham til ultralyd for sikkerhets skyld, men ventetida var lang. Egentlig hadde Håkon tenkt å avlyse hele greia, for kulen var jo veldig liten, ikke hadde den vokst heller – og den smertefulle testikkelen var han jo faktisk blitt vant til å ta hensyn til, det var blitt en del av livet.

Heldigvis glemte han å avlyse, og plutselig sto det «ultralyd» i kalenderen hans. Han kunne like gjerne møte opp, få det ut av verden.

Og der dukket den altså opp på skjermen: En liten svulst, innkapslet i selve testikkelen.

– Jeg husker at jeg ble helt paff, tom for ord. Og forferdelig glad for at jeg faktisk hadde gått til legen. Det verste var å skulle fortelle det til familien min. De tok det egentlig tyngre enn meg, husker han.

Trente en uke etter operasjonen

Håkon samlet mamma, pappa og de fire yngre søsknene, og prøvde å videreformidle optimismen legen hadde gitt ham. «Det er gode prognoser, det skal gå fint med meg!»

Men for dem kom kreftdiagnosen som lyn fra klar himmel, ingen av dem hadde sett for seg at familiens storebror skulle bli syk.

Under en uke etter diagnosen var Håkon operert. Der den høyre testikkelen en gang var, er det nå en protese. Den kjennes litt annerledes ut enn originalen, men alt ser ut som det gjorde før. En uke etter møtte han på treningssenteret som vanlig.

– Jeg har alltid vært opptatt av trening og sunn mat, og etter operasjonen kom det veldig til nytte. Så fort jeg kunne trene, var jeg meg selv igjen, husker Håkon.

To måneder etter operasjonen ventet cellegift, først i Trondheim, så i Ålesund.

Og mens operasjonen krevde en ukes hvile, slo cellegiften ham helt ut: Bare han gikk på besøk til foreldrene i nabohuset, måtte han legge seg ned og hvile.

Så røyk håret.

– Jeg sto i dusjen, og plutselig hadde jeg halvparten av håret under armene i hendene mine. Da tok jeg håret på hodet og. Det var en rar situasjon, for jeg hadde ikke fortalt så mange at jeg var syk. Nå ble det så synlig at jeg følte at jeg måtte informere i hvert fall alle på treningssenteret, husker Håkon.

Ny retning i livet

Allerede på første kontroll etter avsluttet cellegiftbehandling, fikk han beskjeden ultralydlegen hadde antydet: Ingen spredning, alt ser bra ut, du er kvitt alt.

– Da kom det noen gledestårer, det var en sånn utrolig lettelse. Alt hadde gått så fort, jeg var i en slags sjokktilstand hele veien og tenkte: Er dette virkelig?

Håkons sykdomsforløp var kanskje kort, men det ble livsforandrende. For underveis møtte han en yrkesgruppe som kom til å bety mye for ham. Sykepleierne var så flinke til å berolige ham, gi omsorg og være gode samtalepartnere.

Og dermed dukket en gammel drøm opp: Noen år tidligere hadde han søkt sykepleierstudiet og kommet inn, men slått det fra seg. Han trivdes i jobben som selger.

Nå er Håkon én av rundt 20 mannlige sykepleierstudenter i Ålesund, blant 140 kvinner. Han har begynt å spille fotball igjen, for Skodje i sjettedivisjon.

Livet er tilbake der det skal være for en 29-åring, men alt er likevel ikke som før. Når vi spør hva kreften har lært ham, trekker han fram to ting:

– Jeg har fått et annet perspektiv på livet. Det er skjørt, vi må våge å ta flere sjanser og gjøre det vi har lyst til. Og så må vi ta kroppens signaler på alvor. Gå til legen heller en gang for mye enn en gang for lite.