– Jeg sitter her i dag. Det skulle jeg mest sannsynlig ikke

For kreftsyke kan førjulstiden oppleves litt tøffere enn vanlig. Du kan være med på å gi håp til jul ved å kjøpe en stjerne i Kreftforeningens juleaksjon, som bidrar til livsviktig kreftforskning. 🌟

En vårdag i 2021 står en spent lege utenfor kontoret sitt på Haukeland sykehus. Så ser hun den hun venter på nederst i sykehusgangen, og et stort smil brer seg over ansiktet hennes.

Fire måneder tidligere hadde Nina Dame tatt seg sammen og funnet veien til en annen lege. Fastlegen. Hun hadde begynt å høre dårlig, det måtte hun få gjort noe med.

– Deg er det lenge siden jeg har sett. Du har det vel bra, da? spurte legen.

– Ja da, jeg har det bra, svarte Nina, og lot være å fortelle om all verkingen i mage og rygg – etter mange år med fibromyalgi var hun vant til å verke.

Men den oppvakte fastlegen syntes Nina var blitt så tynn og beordret blodprøver.

Etter få dager ble mistanken bekreftet: Det satt en svulst på mer enn 12 cm i nyren hennes. Den hadde spredd seg til begge lungene.

Ninas bekymring hadde vært dårlig hørsel. Nå satt hun på Haraldsplass sykehus og forsøkte å ta inn legens ord: Sannsynligheten for å overleve var bare noen få prosent.

Vondt å vente

Det ble den vanskeligste vinteren i Ninas liv.  Smerte var hun vant til, men denne var annerledes. Den gikk rett i sjela. Skulle hun miste oppveksten til de fem barnebarna? Var det snart slutt på lange turer med hundene på hytta?

Etter fjorten dager skulle hun få svar på om immunterapi var aktuell behandling. Det framsto som et være eller ikke være; kirurgi var nemlig utelukket, det samme var stråling og cellegift. Eneste alternativ til et forsøk med immunterapi, forklarte legene, var livsforlengende behandling med tabletter.

Nina tråkket seg opp til hytta på Kvamskogen og fortsatte å tråkke der oppe i to uker – med tusenvis av tanker uten noen å holde fast ved. Barn, barnebarn, samboer og tre hunder ga små avbrekk fra tankejaget, men var også konstante påminnelser om hva hun sto i fare for å miste.

– Jeg vil helst slippe å tenke på det, sier Nina, mens hun ser i gulvet og rister på hodet.

Smilet i døra

Fjorten dager passerte før de første dråpene immunterapi piplet inn i Ninas blodbane. Lettelsen over å få behandling var stor, men om den ville ha effekt var høyst uvisst.

Første indikasjon skulle komme etter tre måneder, og den lange vinteren på «venterommet» fortsatte.

Deler av tiden fylte Nina med å planlegge sin egen begravelse. Hver salme var skrevet ned da tre måneder var tilbakelagt og Nina en maidag samlet mot og dro til kontroll på Haukeland.

Der ventet kreftlege Hanna Elisabet Dillekås spent. Synet av henne glemmer Nina aldri.

– Hun sto der i døren og smilte til meg. Hun var grådig skjønn. Jeg kunne se på hele henne at hun hadde gode nyheter.

Behandlingen virket bedre enn forventet. På tre måneder var svulsten i nyren redusert fra 12,2 til 9,8 cm. Spredningssvulstene til lungene var også betydelig redusert. – Begravelsen kan du bare avlyse, sa Dillekås.

Takker kreftforskningen

Siden den gang har det vært kontroller på sykehuset hver tredje måned. Hver gang har Nina blitt møtt med et smil i døra, hver gang har svulsten blitt mindre. Til slutt var det ikke spor av kreft i lungene hennes, og mot slutten av april var svulsten i nyren så liten at nyren kunne opereres ut.

– Jeg fylte 60 i mai. Det å få den operasjonen var den fineste presangen jeg kunne få, sier Nina, som sammen med familien la den vanskelige vinteren bak seg og feiret jubileet i et leid hus i Spania.

Nyren har hun aldri savnet.

Drøye to år etter diagnosen har hun mange å takke. En grundig fastlege som så litt lenger enn pasientens egenbestilling, bidro til å redde livet hennes den januardagen. Det samme tenker Nina om helsepersonellet på Haukeland, med en smilende kreftlege i spissen.

Men Nina er grundig klar over at det er alle forskerne, som for henne ikke har noe ansikt, som skal ha den største takken.

– Det har gått fort fra at jeg egentlig ikke skulle leve lenger til at jeg i dag ikke har tegn til kreftsykdom i kroppen. Det er ikke til å tro hva denne immunterapien har gjort. Jeg sitter her i dag, og det skulle jeg jo mest sannsynlig ikke, sier hun.

Jeg håper på stor støtte til kreftforskningen her i landet, slik at andre kan få positive beskjeder som de jeg har fått.

Nina

Håp for flere

– Jeg har jobbet med kreft siden 2011, og det er helt enormt hvordan forskningen bare de ti siste årene har ført faget vårt framover, sier kreftlege Dillekås.

Hun synes det å kunne gi behandling som fungerer så godt, og dermed kunne følge opp pasienter lenge, er noe av det fineste med jobben. Selv om Ninas behandling stadig karakteriseres som livsforlengende, mener Dillekås hun kan ha et godt håp om å leve lenge.

– Immunterapi har vært i bruk i noen år nå, og vi ser etter hvert ganske mange pasienter som lever lang tid etter behandling. Jeg håper og tror jeg skal følge opp Nina i mange år, sier legen og smiler.

Selv håper Nina på vegne av andre som havner i samme situasjon.

– Jeg håper på stor støtte til kreftforskningen her i landet, slik at andre kan få positive beskjeder som de jeg har fått, og at det blir formidlet til dem at det kan være håp, uansett beskjed, at det kan være lys i den andre enden av tunnelen.

For sin egen del ønsker Nina at det meste i livet skal forbli som det er, at de positive beskjedene skal fortsette å komme, at hun skal få følge opp barn og barnebarn.

At hun skal få dra på hytta, slippe fri tre firbeinte venner og fortsette etter dem innover fjellet – og videre i livet.