En kreftpasients førjulsdrømmer

For kreftsyke kan førjulstiden oppleves litt tøffere enn vanlig. Du kan være med på å gi håp til jul ved å kjøpe en stjerne i Kreftforeningens juleaksjon, som bidrar til livsviktig kreftforskning. 🌟

Med et lite rykk begynner nattoget til Oslo sakte å bevege seg ut fra Bergen stasjon. Snart beveger Lisa Zurhaar seg også – inn i drømmeland.

Hun sover seg gjennom nattestille stasjoner og over snøhvite fjell.

Hva drømmer hun om?

Hun drømmer om å leve enda lenger.

Og idet toget passerer Geilo, drømmer hun kanskje om julen hun skal feire der i år, med hele familien?

«Mellom tre og fem år», sa legene til Lisa. Igjen å leve.

– Et av barnebarna skulle snart fylle tre, jeg så for meg framtidige konfirmasjoner uten meg og nye barnebarn jeg aldri ville lære å kjenne. Det var vanskelig, forteller Lisa og tørker tårene.

– Det er vanskelig.

Lisa Zurhaar (66) er pensjonert ingeniør, bestemor til åtte, mamma til fire og kona til Morten gjennom 46 år. I tillegg er hun kreftpasient. Det har hun vært i sju år, og dermed overlevd statistikken for diagnosen sin med god margin.

– Jeg er jo frisk, sier hun. – Bortsett fra denne lille detaljen, da.

Beinmargskreft

«Detaljen» heter beinmargskreft og dukket opp som en ganske vanlig høstslapphet i 2015. Lisa manglet energi, men hvem gjør ikke det iblant når høsten setter inn?

Timen på Haukeland falt på 59-års dagen.

– Dette var da usselt. Kunne dere ikke funnet en annen dag, spøkte Lisa med legen.

I «presang» fikk hun de harde faktaene om diagnosen.

– Sykdommen er uhelbredelig, sa legen. – Men vi har behandling.

Behandling i Oslo

Cellegift har hun fått i stadig nye varianter etter hvert som effekten har opphørt. Så kom en livgivende telefon fra Ullevål sykehus som ga klarsignal for utprøving av en ny kombinasjon av
immunterapier. Hun fikk tilbudet som den første pasienten i Norge.

Jeg kan ikke påvirke utfallet, jeg kan bare håpe.

Lisa

Gjennom et helt år må hun til behandling i Oslo. I noen måneder betyr det ukentlige turer med nattoget. Det plager henne ikke, hun er snarere veldig takknemlig. – Jeg kjenner på ydmykhet. Det kjennes som at jeg har vunnet enda et år, sier Lisa.

Dager med liv

Og tid, det trenger 66-åringen. Det er mye å fylle livet med. Ofte har hun tid til barnebarna – både kosetid og leksetid. Mange ettermiddager er det tid for en tur på fjorden, og stadig finner hun fram broderiet; tre store og seks små fanabunader har det blitt på sju år.

Etter to år ble behandling og bivirkninger for krevende, og Lisa sa farvel til et langt arbeidsliv.

– Nå er vi støtteapparat for neste generasjon, sier hun om seg selv og ektemannen Morten. Smilet forteller at det gir stor glede.

Hun lever godt, men hvor lenge kan ingen si. Mangelen på forutsigbarhet kan være vanskelig.

– Jeg ser ikke så langt fram. Jeg frykter å bli så syk at ting slutter å fungere, at jeg må ha rullator og oksygenflaske, at jeg må til dialyse tre ganger i uken. Jeg kan ikke påvirke utfallet, jeg kan bare håpe.

Jul på Geilo

Det hun kan ha kontroll på, er julegavene til storfamilien, inkludert svigermor på 94. Ordenssansen fra yrkeskarrieren er bevart; fjorårets 30 gavekjøp er loggført slik at hun kan unngå en bommert i år.

Planene for julen er klare. Annethvert år samles storfamilien på Geilo. I år skjer det igjen.

– Det blir et frydefullt kaos, og det er sånn det skal være! For meg er jul en familiefest, og det er vanskelig å forestille seg den uten barn.

Lisa lyser opp.

– Vi blir 26 til bords. Og vi må ha to ringer rundt treet. Jeg gleder meg!

Nattoget stopper med et rykk. Togtrøtte bergensere tumler ut og blander seg med oslofolk på vei til jobb. Lisa går med vante skritt ut av stasjonen og inn på trikken. Snart sitter hun i behandlingsstolen på Ullevål.

– Sitter du godt, spør sykepleieren, alltid like vennlig.

– Det gjør jeg, svarer Lisa.

– Da sier jeg 1-2-3 og … stikk.

Sakte skyver stempelet livgivende immunterapi ut av sprøyta, gjennom nåla og inn i Lisa vev.

Snart vekkes immunforsvaret til Lisa i jakten på kreftcellene.

Og med det vekkes også håpet hennes om å få leve enda lenger.