– Legens spørsmål reddet livet mitt

Det var sommer og straks ferietid, Nina skulle bare innom legen og få satt en kortisonsprøyte for allergiplagene som alltid dukket opp på denne årstiden. For henne var det rein rutine. For fastlege Lise Wendt også, da hun stilte spørsmålet hun så ofte gjør på slutten av en legekonsultasjon.

– Idet jeg skulle gå ut døra, sa du: «Er det noe mer jeg kan hjelpe deg med i dag?»
Vi er på Lise Wendts kontor ved Gågata legesenter i Sandvika. Nina husker tilbake til sommerdagen for ti år siden. De kjenner hverandre godt, Lise har vært Ninas fastlege siden Nina var 16 år og Lise var fersk doktor i 1991.

Lise nikker gjenkjennende:

– Jeg stiller ofte spørsmål som dette til pasientene mine. Er det noe annet du tenker på? Er det noe mer jeg kan hjelpe deg med? Hvordan farer livet med deg? Pasienter forteller ofte om andre plager enn de har bestilt legetime for idet de er på vei til å gå, forteller hun.

Stemmen i bakhodet

Og denne sommerdagen i 2015, var det Nina som fortalte: Om murringer i magen som hadde kommet og gått i det siste.

– Det var ikke vondt, og det var ikke så plagsomt at jeg ville ha bestilt en legetime for å undersøke det. Jeg tenkte det kanskje var stress, for det var ganske travelt på jobb. At det kunne være kreft, hadde ikke falt meg inn engang, sier Nina.

Men Lise tok tak i plagene Nina fortalte om, og ga klar beskjed: «Hvis ikke det går over i løpet av ferien, må du komme tilbake til meg så jeg kan undersøke deg».

Denne beskjeden hadde Nina med seg i bakhodet, og hver gang murringene dukket opp igjen, var det som om hun hørte legens stemme.

Likevel tok det noen måneder før hun var tilbake på Lises kontor. Sommer var blitt høst, og høsten var travel på jobb.

– Murringen i magen dukket opp med ujevne mellomrom, men det var fortsatt ikke vondt. Men hver gang jeg kjente dem, hørte jeg Lises stemme i bakhodet: «Husk å komme tilbake!» Det føles som at hun reddet meg, sier Nina.

– Vi kvinner vil jo ofte ikke være til bry, ikke sant? Vi bestiller ikke en legetime hvis ikke vi tror det er nødvendig.

– Du var nok også i en alder der det er lett for å glemme å ta vare på seg selv og kjenne etter, supplerer Lise.

Som kvinnelig fastlege har hun mange kvinnelige pasienter på lista, og derfor blir gynekologiske undersøkelser en naturlig del av arbeidshverdagen.

– At legen spør, kan få flere kvinner til å følge Livmorhalsprogrammet. Her har fastlegene en viktig rolle, for deltakelsen er ikke så høy som vi ønsker, sier Kreftforeningens generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross.

Rådet er enkelt: Ta livmorhalsprøve hver gang du får påminnelse fra Livmorhalsprogrammet, for de fleste er dette nå hvert femte år. Og gå til legen og be om en undersøkelse hvis du får symptomer, uavhengig av når du sist tok prøven.

Gråt av glede

Nina tok legens ord på alvor og kom tilbake, heldigvis! Én undersøkelse ble til flere. Og få dager før julaften det året, fikk hun sjokkbeskjeden: Livmorhalskreft. Svulsten lå vanskelig til, og kunne ikke opereres. Nok en gang trengte hun fastlegen som hadde kjent henne siden hun var 16. Nina konstaterer at hun har tilbragt noen timer på Lises kontor.

– Det er mye dramatikk i en legehverdag, selv i en liten legepraksis på hjørnet. Jeg har hatt pasienter med livmorhalskreft som døde fra små barn. Å følge det, er grusomt, forteller Lise.

– Vi blir godt kjent med pasientene våre, og er utrolig heldige som får lov til å være med dem i livets berg og dalbane. Jeg pleier å si at det er mange kapitler i boka.

Nina smiler. Hennes egen livsfortelling var heldigvis langt fra over med kreften.

For selv om svulsten ikke lot seg operere bort, og selv om hun ikke tålte cellegiften og måtte slutte med den, så var det håp: Stråleterapien var tøff, men så effektiv at legene nesten ikke trodde sine egne øyne.

Hver dag i sju uker møtte hun opp til stråling, først utvendig. Fra uke fire ble hun lagt i narkose for innvendig stråling. Da Nina våknet fra narkosen andre gangen, satt en av legene ved senga hennes på Radiumhospitalet og ventet på at hun skulle kvikne til. Hun hadde noe å fortelle som ikke kunne vente: Svulsten var så og si borte!

Vi gråt av glede, både legen og jeg.

 Tenkte worst case

Fra sofaen ved kjøkkenbordet hjemme i eneboligen på Vøyenenga ser Nina ut på en vinterryddet hage. I stua ligger datteren Elises ski, de er midt i renovering av boder og bad.

Elise var bare fire da mamma fikk kreft. Nå er hun en aktiv 14-åring.

For hvert år minker risikoen for tilbakefall. Derfor feirer Nina etter hver eneste årskontroll.

Livet ble kanskje ikke helt som hun hadde tenkt, blant annet satte behandlingen en stopper for ønsket om flere barn. Stråleskader og fatigue setter også sine spor, og hun har ikke overskudd til å være så sosial som hun en gang var.

Men tross alt: Hun lever! Denne krefthistorien har en happy ending.

– I begynnelsen var jeg veldig redd. Flere i familien har dødd av kreft, det ordet er så skummelt i seg selv, man tenker gjerne worst case. Men så har jeg hatt Lise, og flinke leger og sykepleiere på Radiumhospitalet. Jeg fikk til og med komme til en psykiater på Radiumhospitalet da jeg trengte det. Det sykehuset er et helt fantastisk sted å være når du er syk, mener Nina.

– Men hvis ikke det var for Lise? Da er jeg redd jeg ikke hadde vært her i dag. Jeg tror aldri jeg hadde gått til legen med de symptomene jeg hadde, hvis ikke det var for spørsmålet hun stilte meg på vei ut av kontoret hennes den gangen.

Sjekk deg!

Nina har to mål med å fortelle sin historie: At flere fastleger vil inspireres av Lise, og stille pasientene sine åpne spørsmål og virkelig lytte til svarene. Og at flere kvinner vil følge Livmorhalsprogrammet, også i hennes alder.

– Da jeg fikk kreft, ble livmorhalsprøver undersøkt for celleforandringer. Nå sjekkes de for HPV–virus som kan føre til celleforandringer. Hadde vi hatt denne testen da jeg ble syk, ville jeg mest sannsynlig ha blitt fanget opp lenge før, forteller hun.

Hun blir skremt når hun hører at så mange som 190.000 kvinner ikke har sjekket seg på ti år eller mer.

390 000 kvinner har ennå ikke tatt HPV–testen som har vært brukt siden 2023, selv etter å ha fått påminnelse fra Livmorhalsprogrammet.  

– Noen ganger trenger vi en ekstra motivasjon. Da jeg fortalte familie og venner at jeg hadde fått livmorhalskreft, var det veldig mange som bestilte legetime og begynte å følge screeningen. Noen sa: «Herregud, jeg har ikke tatt en gynekologisk undersøkelse på ti år!» Det er så lett for å finne unnskyldninger og bortforklaringer, og jeg har skjønt at noen ikke tror dette gjelder dem – enten fordi de har tatt HPV–vaksine eller fordi de tror de ikke kan være smittet. Men Livmorhalsprogrammet gjelder alle! Det håper jeg flere vil forstå.