Så mye liv å leve

Lise slet mye med brystbetennelser da hun ammet datteren Maja, som ble født i 2017. Da Maja var blitt to år, oppdaget Lise en kul i det ene brystet som ikke forsvant. Så merket hun en ømhet i armhulen.

Selv var hun ganske trygg på at det ikke var noe alvorlig. Hun var bare 32, og tenkte at symptomene kom av problemene hun hadde hatt i ammeperioden. Men fastlegen ville henvise henne til brystdiagnostisk senter på Drammen sykehus for å ta mammografi.

– Der så de det med én gang, sier Lise.

En uke senere fikk tobarnsmoren diagnosen: Trippel negativ brystkreft.

Den gode nyheten var at det fantes medisiner som kunne gjøre henne frisk.

Og, en nydelig sommerdag i 2021, etter et langt og turbulent år med operasjoner, komplikasjoner, behandling og rehabilitering, viste kontrollen at regimet hadde hjulpet:

Lise var kreftfri.

Lise og ektemannen Aasmund dro rett fra Radiumhospitalet til Aker Brygge. For å spise ute i det fine været – og feire livet.

–  Jeg husker Aasmunds blikk, så fylt av varme og lettelse, og jeg husker folks latter rundt meg. Endelig kunne jeg også le. Vi lo og gråt om hverandre, forteller Lise. 

Ragnarok

Det nye livet varte i ett år. Sommeren 2022 oppdaget Lise en liten hump på ribbeinet under brystet. De håpet det var en fettkul. Fastlegen tenkte det samme, men ba om at kulen ble fjernet da hun likevel skulle inn for å rekonstruere brystet. 

Tre uker senere ringte kirurgen. Kulen var en metastase, en spredningssvulst.

Og nå raste alt. 

Lise og Aasmund bestemte seg for å vente med å fortelle barna til de fikk vite mer. Radiumhospitalet var under ombygning, ventetiden trakk ut. 

– Jeg husker at den ene legens hender skalv da vi hilste. De sa at kreften hadde spredd seg til lungene, og at den var meget aggressiv. Jeg ville ikke bli frisk.

Bilturen hjem var ubeskrivelig. 

– Maja var bare fire år, men så med én gang at noe var galt. Praten vi hadde ventet med tatt i gangen, med ett barn på hvert fang, forteller Lise.

– Storebror Mathias, som var blitt seks, trøstet og tørket tårene mine. Vi fortalte at legene hadde funnet ut at jeg var blitt veldig syk igjen, men at det fantes behandling som kunne holde meg i live i mange år fremover. 

Jeg husker at den ene legens hender skalv da vi hilste. De sa at kreften hadde spredd seg til lungene, og at den var meget aggressiv. Jeg ville ikke bli frisk.

Skyggene

Der vi andre forholder oss til konfirmasjon i mai, neste sommerferie eller året vi fyller 60, går livet til Lise og familien nå i tremånedersintervaller: Tiden mellom hver kontroll, der hun får vite hvordan det går med skyggene som sprer seg i kroppen hennes, fyller hun med mest mulig. 

Det de vil gjøre, må de gjøre nå. Grille pølser ved et tjern etter skolen, besøke Tivoli i København. De har ikke råd til å vente.

Men det er mange avveininger og dilemmaer. Hun må balansere mellom aktivitet og hvile. Kjenne etter hva hun virkelig vil prioritere, og tørre å være ærlig med seg selv, Aktiviteter med venner «stjeler» av tiden med Aasmund og barna. 

– Samtidig vet jeg jo ikke når det er siste gang jeg kan dra på hyttetur med venninnene mine. 

Kreft, overalt

– Jeg beklager, snufser Lise. 

Gule lønnestjerner ligger klistret til asfalten. Det er oktober,  og Lise forteller om en post hun kom over på Facebook. Den handlet om en venninne av en venninne, som hadde fått samme diagnose som Lise på forsommeren. Nå var hun allerede gått bort.

– Det satte i gang et ras av tanker, og var en voldsom påminnelse om tiden som går. At jeg ikke vet hvor lang tid jeg har før jeg blir sykere. 

Ventetiden opp mot kontroll kan føles uutholdelig. Triggerne er overalt.  Uansett hva hun gjør, om hun prøver å koble av med en film eller serie, så er det alltid noen som har kreft. 

– Jeg må hele tiden jobbe mot bekymringstankene, sier Lise. 

Gjennom jobben i barnevernet har hun lært om hvordan hjernen fungerer etter traumer. Hun har kurset andre i teknikker som skal tøyle tankene. På dagtid er det til en viss grad mulig. Nettene er noe annet. Hun synes det snakkes altfor lite om sorg, om hvordan det er å stå i alvorlig sykdom.

Hun kan bli frustrert av alt jaget rundt seg.  Men hun vil ikke bli den syke dama med pekefingeren som forteller andre hvordan de skal leve.

– Jeg skulle bare så inderlig ønske at folk visste hvor heldige de er. Finn ut, så fort du evner, hva som er viktig for deg, hva som gjør deg glad. Og gjør mer av det! Ikke kast bort livet!

– Vi planlegger ikke lenger neste sommerferie, for jeg vet ikke om jeg er her da, sier Lise. 

Jeg skulle bare så inderlig ønske at folk visste hvor heldige de er. Finn ut, så fort du evner, hva som er viktig for deg, hva som gjør deg glad. Og gjør mer av det! Ikke kast bort livet!

Klokka tikker

Det er 12. desember, og Lise er på Radiumhospitalet for å få cellegift. Håper at ting skal skli greit gjennom dagen, så hun rekker å hente barna selv. Det er aldri godt å vite hvor lang tid det vil ta. 

– Hvordan har du hatt det siden sist? Har du blødd neseblod, hatt diaré, vært kvalm? spør sykepleieren.

– Det har gått ganske greit. Bortsett fra at vi fikk en runde covid hele gjengen. Jeg hadde en del hodepine, men det hadde de andre også, så jeg regner med at det var coviden? spør Lise. 

– Ellers noe annet du har tenkt på? spør sykepleieren.

– Ja, det er jo dette med neglene, da. De løsner.

Cellegiften hun får er kjent for å være «snillere» med håret. Men noe skal det altså være.

Et par timer senere er posen med cellegift festet på stativet. En klar, oransje eliksir, som mest minner om vindusspylervæske.

Kreftsykepleier Erle bruker dobbelt sett hansker, operasjonslue, munnbind og plastforkle når hun kobler til cellegiften, for å beskytte arbeidsmiljøet. Det er kraftig krutt som skal inn i blodbanene. 

Erle har fulgt Lise lenge. Det er deilig å møte kjente på vakt. De snakker om juleforberedelser og Erles nye hus i Drøbak. 

Så er årets siste cellegiftkur unnagjort. Lise er lettet. Hun rekker fint å hente barna i tide, og i morgen er det Lucia.

Ny kontroll

I førjula klamrer hun seg til det hun fikk vite på forrige kontroll: Flekkene i lungene hadde vokst lite. Men legene fant en ny flekk i hodet. Så liten at den nesten ikke var mulig å se. Likevel kaster den skygge inn i det nye året. 

I jula har hun en del hodepine, og tankene tårner seg opp. Bare noen dager inn i det nye året, skal hun på ny legekontroll.

– Jeg kjenner på stor uro og tankekjør. Sover kanskje fem timer om natta. Jeg er jo redd det er noe mer i hodet, at de finner ut at jeg må opereres. Det eneste jeg trenger å høre nå, er at det er stabilt, sier Lise.

Heldigvis viser det seg å være legenes overordnede konklusjon. På kontrollen får hun vite at flekken i hodet har vokst med to millimeter, og må stråles. Det er også en ny flekk i den ene lungen. 

– Men heldigvis er endringene såpass beskjedne at de mener cellegiften fortsatt fungerer, så jeg slipper å bytte kur, forteller Lise. 

Så mye liv å leve

Ingen kan si om Lise vil leve i tre måneder, et halvt år, to år. Men hun vet at cellegiften én dag vil slutte å virke. Hver gang hun må bytte cellegift, betyr det at kreften er blitt smartere, at lista over kurer krymper. En dag blir lista kanskje tom.

– Det føles som å ha et lånekort på livet. Men så lenge det forskes, har jeg håp! Et håp om at det skal komme flere behandlinger som kan forlenge livet mitt. Frykten er at det ikke skal skje før jeg blir for syk, sier Lise 

Det føles som å ha et lånekort på livet. Men så lenge det forskes, har jeg håp! Et håp om at det skal komme flere behandlinger som kan forlenge livet mitt. Frykten er at det ikke skal skje før jeg blir for syk.

Hun har så mye mer liv å leve. Så mye mer hun skal rekke å gjøre for barna. 

– Jeg kjøper bøker jeg vil gi dem, skriver ned ting jeg tenker på, og som de kan få bruk for å vite, om hvordan det er å få mensen første gang, eller om den første kjæresten. Oppskrifter på mat de har vokst opp med.

– Hvis min mamma hadde blitt borte da jeg var liten, ville jeg ha ønsket å vite hva som var viktig for henne.

Med den kreften jeg har, er det bare medisiner og mer forskning som kan forlenge livet mitt. 

Hun er redd for at de skal glemme henne hvis hun blir borte. Derfor spiller hun inn små filmsnutter til dem, og håper at det vil hjelpe dem å minnes stemmen og faktene hennes.

Lise tenker også mye på hvordan folk vil snakke om henne hvis hun dør. 

– Ikke si at jeg «tapte kampen». Det får meg til å føle at det er mitt valg å bli frisk, bare jeg kjemper hardt nok. Men sånn er det ikke. Med den kreften jeg har, er det bare medisiner og mer forskning som kan forlenge livet mitt.