Da mannen Nicolai døde av hjernekreft, var Nina Jensen sikker på at hun aldri kom til å bli glad igjen. Men så skjedde det noe.
Når Nina og sønnen Eik våkner, gnir de søvnen ut av øynene og sier «god morgen» til hverandre og til pappa. Når hun leverer femåringen i barnehagen, slenger de hvert sitt slengkyss mot himmelen. Hver dag snakker de sammen om Nicolai. Slik holder Nina egne minner levende og sørger samtidig for at ikke Eik glemmer hvor fin faren hans var.
«Jeg vet ikke hvem jeg er uten deg eller hvordan jeg skal klare meg uten deg», skrev Nina på Facebook da Nicolai døde i juli 2019, bare 39 år gammel. I de svarte ukene, månedene og årene som fulgte, svøpte omgivelsene henne i omsorgsfull oppmerksomhet.
Men etter noen år, lenge før Ninas sår hadde begynt å leges, kom de første antydningene fra andre om at sorgarbeidet hadde vart lenge nok, at det var på tide å komme seg videre.
– Det var godt ment, men kjentes utrolig vondt, for jeg var overhodet ikke kommet dit i prosessen, forteller hun.
Enkeklubb
Løsningen ble å kutte kontakten med dem som tappet henne for den lille energien hun hadde. I stedet etablerte hun Young Hot Widows’ Club, en gjeng på ni unge enker og en ditto enkemann. Jevnlig møtes de, tar badstue, bader og isbader, utveksler erfaringer og støtter hverandre.
– Nå er de blant mine beste venner, sier hun.
Etter hvert har noen av enkene kommet seg på Tinder og begynt å date. Nina har heiet på dem, samtidig som hun kategorisk har slått fast at for henne er noe sånt absolutt uaktuelt.
– Det går bare ikke, har hun sagt, og trøstet seg med at hun allerede har opplevd en kjærlighet så stor at den rekker for resten av livet.
Redningskvinne
I stedet har hun kastet seg over de to formidable arbeidsoppgavene hun har tildelt seg selv:
Å redde livet i havet – hun leder Kjell Inge Røkkes ambisiøse arbeid med å få bygget forsknings- og ekspedisjonsskipet REV Ocean.
Og å utrydde hjernekreft.
Nina sitter i styret i Hjernesvulstforeningen og var en pådriver i etableringen av Kreftforeningens nasjonale ekspertgruppe for hjernekreftforskning. Selv om satsingen er fersk, synes hun at forskerne allerede har utrettet mye.
– Styrket nasjonalt og internasjonalt samarbeid, biobank, flere kliniske studier, et nytt kvalitetsregister, bruk av kunstig intelligens i diagnostisering og, forhåpentlig, snart en mer effektiv, persontilpasset behandling, lister hun opp da vi møter henne på Fornebu, i kanten av det havet hun har satt seg fore å redde.
Hjernekreft
I 2021 fikk 988 mennesker kreft i hjernen/sentralnervesystemet i Norge. 444 menn og 544 kvinner.
Når svulsten er godartet, er det cirka 97 prosent av mennene og 75 prosent av kvinnene som fortsatt lever etter fem år.
Når svulsten er ondartet (kreft), er tallene cirka 29 prosent for menn og 30 prosent for kvinner.
Fem år etter at pasienten har fått diagnosen, er det totalt 57 prosent av mennene og 74,5 prosent av kvinnene som fortsatt lever.
Ikke uflaks
Nå starter det vanskelige arbeidet med å finne ut hvorfor noen rammes av hjernekreft. At det bare skyldes uflaks, slik hun og Nicolai fikk beskjed om, har hun ingen som helst tro på.
– Et eller annet har skjedd med dem som blir syke, vi har bare ikke forstått hva ennå. Jeg vil at vi nøye skal kartlegge alle pasientenes liv fram til de ble syke. Vi må stille dem hundrevis av spørsmål og kanskje bruke kunstig intelligens for å se om det er mulig å finne et mønster.
Dessuten vil hun ha mer forskning på langtidsoverleverne.
– Det er dessverre ikke så mange av dem, men kanskje de som fins, har noen fellestrekk? Det må vi finne ut mer om. Det er her løsningen finnes.
Et eller annet har skjedd med dem som blir syke, vi har bare ikke forstått hva ennå.
Gode råd
Hjernekreft skaper mange pårørende og etterlatte. Ninas råd til dem som lider samme skjebne som henne og Eik, er å snakke sammen. Også om det aller vanskeligste.
– Jeg angrer litt på at jeg nektet å akseptere at Nicolai kom til å dø. Det klarte jeg bare den siste halvtimen han levde. Det betyr at det var mye vi aldri fikk snakket om fordi jeg nektet å berøre temaet. Jeg tror at han også ville ønsket at jeg hadde håndtert akkurat det annerledes.
Etter at Nicolai døde, har hun ikke kviet seg for å snakke om noe.
– Det sies at en sorg som deles, blir mindre. Jeg har aldri holdt følelsene tilbake. Om det så har vært på et styremøte med Kjell Inge Røkke, har jeg latt tårene renne. Folk har sagt at fordi de alltid har visst hvordan jeg har det, har det blitt lettere for dem å forholde seg til meg og til sorgen.
Og langsomt, langsomt har stadig sterkere strimer av lys trengt gjennom det massive mørket. Mot slutten av fjoråret, i ukene før solen snudde, var det som om noe virkelig løsnet.
– Helt tullete
Nyttårsaften var hun i barnebakken på Norefjell og kjørte snowboard med Eik. I heiskøen snudde hun seg og møtte blikket fra en mann.
– Som en elendig romantisk komedie på Netflix. Helt tullete. Vi drakk champagne til fyrverkeriet, danset til sent på natt, så på stjernene. Og nå er vi jammen meg kjærester!
Nina tror hun kunne la forelskelsen skje fordi hun var på plass, i hode, hjerte og kropp.
– Det var avgjørende for å komme videre. Jeg vil alltid ha Nicolai med meg og elske ham, men jeg har også klart å akseptere at livet ikke ble slik jeg trodde. Det ble noe helt annet. Og det kommer til å bli ganske fint, det også.
Vil du bidra til nye fremskritt?
Vi støtter kreftforskning fordi vi vet det nytter. 3 av 4 overlever kreft i dag. Det er dobbelt så mange som for 50 år siden. Men vi er ikke i mål. Mer forskning må til. Sammen skaper vi håp. Vipps-nummer 2277.