Da den uhelbredelige kreften hadde spredt seg til nesten hele kroppen, fikk Kjell Stenstadvold immunterapi. I høst løp den kreftfrie 80-åringen veteran-VM i orientering.
– Det er altså så klype-seg-i-armen rått! utbryter Kreftforeningens generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross.
På tur med sin spreke filleonkel Kjell, i skogen bak Radiumhospitalet, lytter hun enda en gang til fortellingen om hvordan han, som en av de aller første i Norge, nøt godt av vår tids kanskje største medisinske revolusjon.
–Men jeg aner fortsatt ikke hvorfor immunterapi virket så raskt og godt på meg, mens det fortsatt er pasienter som ikke har noen effekt av behandlingen, sier han.
– Det er akkurat det forskningen vi finansierer, skal finne svar på og gjøre noe med! Din fantastiske historie gjør meg enda mer motivert for å bidra til at flere får oppleve det samme som deg, svarer hun.
Hell i uhell
Kjells lange krefthistorie begynte i 2003, da han fikk fjernet en liten føflekk på venstre øyelokk.
Men det ante verken han eller legene før året etter.
Da dukket en betent fettkul, full av kreftceller, opp på kinnet hans. Analysene viste at de hadde spredt seg dit fra føflekken.
Hell i uhell, mener han selv.
–Hadde ikke kreften kommet et synlig sted på kroppen, ville den ikke blitt oppdaget så tidlig, forklarer han.
Men uhellet var langt større: Føflekkreft med spredning var den gang en sykdom mindre enn 10 prosent overlevde, og hos Kjell hadde den allerede rukket å slå rot i lymfeknuter og en lunge.
I årene som fulgte tenkte Kjell innimellom at sykdommen hadde en slags bevissthet. For hver gang en spredningssvulst ble operert vekk, dukket raskt en ny opp et annet sted i kroppen. Det var som om kirurgens kniv skremte kreften til å sende av sted en avlegger, en såkalt metastase.
– En gang hadde du vel en svulst rett ved hjertet også? Jeg husker at vi i familien var veldig bekymret da, sier Ingrid,
– Ja, men det gikk helt fint! de kuttet vekk en bit av mellomgulvet mitt og satte inn hjerteposen til en kalv i stedet! Jeg fryktet at det ville gå utover pusten når jeg løp orientering, men det merket jeg ingenting til.
Nyvinningen møtte motstand
Mens Kjell fikk fjernet metastase etter metastase og ble satt på stadig nye kurer med cellegift, jobbet hans kreftlege Steinar Aamdal i stri motvind mot føflekkreft på Radiumhospitalet.
– Hadde kreften spredt seg, var vårt eneste håp å forlenge livet litt. Men heller ikke det lyktes vi særlig godt med. Vi prøvde stadig nye kombinasjoner av cellegifter, og ble skuffet hver gang. Særlig stas var det ikke, minnes han.
Samtidig, fra det store utland, kom rapporter om ekstremt lovende studier på immunterapi, medisiner som trigger kroppens eget immunsystem til å ta knekken på kreften.
En ny mulighet! Den ville Steinar og noen andre entusiaster på sykehuset gjerne teste ut.
– Altfor komplisert, kommer aldri til å virke. Hold deg til cellegiften, sa hans overordnete.
Men da det virkelig begynte å kry av internasjonale suksesshistorier, fikk han i 2010 omsider grønt lys for å teste ut immunterapien Ipilimumab i en klinisk studie med 150 norske pasienter.
– Vi var spente og engstelige. Vi hadde jo ingen erfaring med medisinen, sier han nå.
Ekstremt rask effekt
I 2010 hadde Kjell en raskt voksende 8 centimeters svulst på venstre nyre. Utsiktene var dystre da Steinar Aamdal spurte om han kunne tenke seg å delta i den kliniske studien.
– Jeg har vært forsker selv, som mange i slekten, og er generelt positiv til og nysgjerrig på forskning, så jeg nølte ikke med å takke ja, forteller Kjell.
– Heldigvis er mange som deg: De håper selvsagt at studien skal hjelpe dem selv, men de aller, aller fleste synes også at det gjør godt å bidra til at kreftforskningen generelt gjør fremskritt, sier Ingrid.
Hos Kjell gjorde medisinen at svulsten sluttet å vokse. I over ett år holdt den seg i ro. Men så våknet den til liv. Klappjakten på nye spredningssvulster ble gjenopptatt,
Kjell måtte gjennom sin femte, sjette og sjuende operasjon, før han i august 2015 fikk være med i enda en klinisk studie, denne gangen med andregenerasjons immunterapien Pembrolizumab.
Da hadde han en 25 millimeters svulst i brystkassen. To måneder senere var den redusert til 18 millimeter. Da han kom til kontroll i januar 2016 var den helt borte.
– Legene hadde visst aldri sett en så rask respons hos noen, sier han.
Helbredet?
Kreftleger kvier seg for å bruke ordet helbredelse, det kjennes som å utstede en usikker livstidsgaranti. Men når det gjelder immunterapi mot føflekkreft, drister Steinar Aamdal seg til å bruke ordet.
– Nå må det være lov, og det har vært fantastisk å være en del av det største som har skjedd innen kreftbehandling de siste 20 årene. Nå har vi ulike former for immunterapi mot nesten alle kreftformer. Det var det ikke mange som hadde tro på for bare seks-sju år siden, sier den pensjonerte kreftlegen.
Og den fenomenale utviklingen bare fortsetter. I den nyeste versjonen av immunterapi, kalt CAR-T, hentes immunceller ut av pasienten. Deretter genmodifiseres de i laboratoriet til å bli topptrente snikskyttere. Så settes de inn i pasienten igjen og går til frontalangrep på kreftcellene.
400 millioner kroner
De siste åtte årene Kreftforeningen brukt 400 millioner kroner på å støtte 59 forskningsprosjekter på immunterapi. Gjennomgående forsøker forskerne på forskjellig vis å finne svar på to spørsmål:
* Hvorfor virker immunterapi på noen, men ikke på andre?
* Hva kan vi gjøre for å få flere til å ha nytte av behandlingen?
– Jeg husker at Steinar sa at hvert krefttilfelle er individuelt, fordi alle individer er biologisk unike, sier Kjell.
– Nettopp! Det er derfor pengene vi får inn i Kreftforeningens innsamlingsaksjon skal gå til gentesting av pasienter som har kreft med spredning. Sånne tester er helt nødvendige for å kunne finne ut hvem som vil ha nytte av hva, og deretter tilby virkelig persontilpasset behandling, sier Ingrid.
Kjell gledes og gremmes
Før turen i skogen har Kjell vært på den halvårlige kontrollen på Radiumhospitalet. Heller ikke denne gangen har legene funnet spor av kreft.
– Nå behøver jeg ikke lenger å komme til kontroll så ofte, én gang i året er visst nok, sier Kjell, som egentlig aldri har kjent seg syk.
– Jeg har hatt forsvinnende få plager. Før var jeg frisk med kreft, nå er jeg frisk uten kreft, slår han fast.
Han spiller cello, synger i kor, har engasjert seg i senioruniversitetet i Bærum, dyrker friluftsliv, løper orientering – og forsøker å riste av seg skuffelsen over å ha havnet et stykke ned på resultatlisten under veteran-VM i orientering i Finland i fjor høst.
– Jeg vant den første delkonkurransen, men så dummet jeg meg fullstendig ut på den neste. Utrolig irriterende!
