Når alle de enkle forklaringene er feil

− Sånn går det når lekfolk stiller diagnoser på seg sjøl.

− Det er så lett å se etter en enkel forklaring, men denne gangen var alle de enkle forklaringene feil, sier Halvor Frømyr Svanteson (42) i dag.

Fra november 2022 og hele vinteren og våren 2023 var det nettopp de enkle forklaringene som virket mest sannsynlig for ham. For han hadde tryna skikkelig på sykkel en litt for sein kveld i november.

Den hyggelige kvelden hjemme hos en kompis endte med noen glass for mye og en gruskjenning med ansiktet først i nedoverbakken på vei hjem.

Det var jo ikke rart at han var svimmel? Sliten var han og, plutselig sov han på sofaen etter jobb hver eneste dag, men det er kanskje sånn det er å bikke førti?

Bølger av svimmelhet

Innstillingen hans var at det meste går over med tiden. Men svimmelheten ble bare verre. Etter hvert kom den i stadig hyppigere og lengre anfall hver eneste dag.

Med svimmelheten fulgte en følelse av prikking i tærne. Og sånn gikk våren 2023.

− Jeg prøvde å finne alle mulige forklaringer, og felles for alle var at jeg så dem i sammenheng med fallet. En stund trodde jeg at jeg hadde møtt veggen, husker han.

Det er rart hvor fort uker, måneder og år kan gå mens kroppen henger med så godt den kan.

Halvor var ikke den eneste som la merke til anfallene hans. Samboeren Mona hadde kommentert at han burde få det sjekket.

Det samme hadde lærerkollegene og kompiser gjort også.

En stund trodde jeg at jeg hadde møtt veggen

− Jeg var hos legen ganske tidlig etter fallet og fikk konstatert vitaminmangel. Det slo jeg meg til ro med ganske lenge, jeg fikk vitamintilskudd og tenkte at jeg skulle se det an.

− Fram til da hadde jeg aldri vært så mye hos legen, jeg har alltid vært frisk. Men vitaminer hjalp jo ikke, verken på svimmelhet eller slitenhet, sier han.

Utover våren ble det vanskeligere å være på jobb.

− Jeg kunne stoppe midt i en setning, måtte sette meg ned og la bølgen av svimmelhet skylle forbi.

Synsforstyrrelser

Så kom sommeren og late dager.

På en familieferie i Telemark smalt det for andre dag på rad: Kvelden før hadde han fått et svimmehetsanfall der han mistet førligheten i det ene beinet i noen sekunder. Nå måtte han ta et støttesteg idet han gikk ut av bilen på vei til en tretoppvei sammen med en vennefamilie.

Han grep fast i Mona og kompisen Stian for å kunne holde seg oppreist.

Så begynte han å le, for sammen med svimmelheten hadde han nå en synsforstyrrelse på det ene øyet som gjorde at han så Stian i striper.

Og nå hadde de fått nok, både Mona og Stian. Oppfordringen var blitt en ordre: «Halvor, nå skal du til legen. I dag.»

Derfra gikk det fort: Legetime, MR-undersøkelse, henvisning til Ullevål sykehus og operasjon – alt skjedde i løpet av tre uker.

Halvor, nå skal du til legen. I dag.

− Herregud, nå skal du høre hvor dum det går an å bli: Da legen ringte og fortalte at jeg måtte komme inn for å få svar på MR, hadde jeg ikke tid. For nå var vi på besøk hos venner i Sverige, så jeg syntes det passet litt dårlig.

− Selv da legen ble streng og sa at det var en tumor på MR-bildene av hjernen, la jeg på og sa at jeg skulle se på det og komme til uka.

Halvor ler, oppgitt over seg selv.

− Også denne gangen var det Mona som måtte insistere. Hun sa: «Halvor, ring opp igjen og si at vi kommer med en gang».

Tøffe samtaler

Hvordan reagerer du når legen forteller deg at du har en svulst på hjernen? Når du skjønner at du har gått med den lenge, at kroppen har prøvd å si ifra, men at du har bortforklart symptomene?

Nok en gang reagerte Halvor med latter, han syntes det virket så fjernt.

I bilen fra legen tilbake til Sverige der barna var igjen hos vennene de besøkte, begynte han å vitse.

− Mona lo ikke. Hun har jobbet i helsevesenet i mange år og skjønte hva jeg skulle gjennom lenge før jeg forsto det selv.

Sammen måtte de fortelle sønnene på 10 og 12 år at de måtte pakke og reise hjem. Gutta visste at pappa hadde vært svimmel, nå fortalte Halvor og Mona at han måtte ta noen flere bilder av hodet på sykehuset.

Ord som «svulst» og «kreft» nevnte de først etter å ha møtt nevrokirurgen på Ullevål som kom med diagnosen Astrocytom. Grad fire, uhelbredelig. Det var tøffe samtaler.

Strålebehandling på bursdagen

Siden er det blitt både operasjon, stråling og cellegift. Men også frieri, bryllup og gode dager. Faktisk flest gode dager, mener Halvor.

Nylig fikk han tilbake sertifikatet, som ble rutinemessig inndratt etter hjerneoperasjonen.

Han har begynt å jobbe 20 prosent fordelt på to dager i uken i en jobb han elsker, som lærer for minoritetsspråklige ungdommer som han hjelper gjennom grunnskolen før de kan søke høyere utdanning.

Han får fortsatt meldinger med heiarop fra tidligere elever. Han skryter av helsevesenet, behandlingen han har fått har vært vellykket og han har følt seg sett som menneske.

Oppfølgingen og omsorgen fra onkologer, radiografer og sykepleiere har rørt ham til tårer.

Ingen sorg uten kjærlighet, sa psykologen til meg. Det er blitt mitt motto.

− 9.oktober i fjor møtte jeg til stråling iført en t-skjorte med artisten Jackson Browne, og sa at «t-skjorten er litt rynkete, men det er han og for han fyller 75 år i dag!»

− Dagen etter hadde jeg bursdag. Da møtte radiografene meg med flagg og dundret Jackson Browne fra anlegget. Da rant tårene mens jeg lå der og fikk stråling. Jeg blir rørt bare jeg snakker om det, sier han.

− Psykologene på Radiumhospitalet og kreftkoordinator i kommunen har også vært enormt viktige for meg.

− De har bidratt til at jeg har kommet raskt på beina mentalt. Ingen sorg uten kjærlighet, sa psykologen til meg. Det er blitt mitt motto.

Ble kvitt indre stress

Kreft er aldri noe man legger inn i livsplanen. Halvors diagnose er alvorlig, og har satt en grundig støkk i både ham og familien.

Kunne svulsten ha vært oppdaget og behandlet før? Burde han ha gått til legen og insistert på en MR tidligere? Dette er ikke spørsmål han bruker tid på.

− Jeg tenker ikke så mye på hva jeg kunne gjort annerledes eller hvordan det kunne ha gått. Men det hender jeg tenker på hvordan det kan gå. Dystre ting.

− Jeg vil jo, som alle andre, leve så lenge som mulig. Og med hjernesvulst har du dårligere odds enn uten. Men livet mitt er godt. Jeg har det fint. Jeg har fine tanker 99 prosent av tiden.

− Hadde du fine tanker 99 prosent av tiden før også?

− Kanskje ikke. Det som er litt rart, er at alt av indre stress er forsvunnet etter at jeg ble syk.

− Tidligere hadde jeg noe som føltes som på kanten til uro, alt måtte gjøres så fort og det var så mye å rekke over. Jeg har et bedre tempo nå. Rolig. Fint.

Beach Boys og bryllup

Det siste året har gitt større rom for ting han elsker.

Interessen for polfarere, kjærligheten til musikk. Ifølge Spotifys lister er det nesten ingen i hele verden som har hørt mer på Beach Boys enn Halvor det siste året.

Han har hatt tid med familien. Ikke lenge etter operasjonen fikk han endelig somlet seg til et ordentlig frieri.

− Mona og jeg har vært sammen siden 2006. Men i fjor høst giftet vi oss i et veldig fint og intimt lite bryllup på Nordre Skøyen hovedgård, i vårt eget nabolag.

− Det er noe jeg har tenkt på lenge, jeg har «tullefridd» litt i mange år. Hun har sagt at jeg må fri ordentlig, men jeg syntes det var så flaut å sette seg ned på kne! Men det gjorde jeg altså, i august i fjor.

Utdrikkingslaget besto av en nyoperert Halvor og hans beste kompis, to øl og en benk i parken.

− Jeg liker å sitte på benken her og se utover Oslofjorden. Da tenker jeg ofte at der nede seilte Nansen og Amundsen inn og ble tatt imot på Honnørbrygga etter sine ekspedisjoner.

− Jeg er heldigvis flink til å finne selskap i meg selv, det har jeg hatt bruk for dette året.

Bortforklaring

Hva hadde skjedd om ikke Mona og Stian hadde sendt ham til legen den dagen i fjor sommer?

Det vet han ikke. Legene mener at svulsten hadde bygget seg opp over fem-seks år allerede. Men han har fått noen aha-opplevelser, og håper andre kan lære av hans erfaringer.

− Sånn jeg har forstått det, var det svulsten som gjorde meg svimmel, ikke fallet. Fallet var bare en bortforklaring.

En av flere.

Les også