Willi René går ofte i kjelleren

For kreftsyke kan førjulstiden oppleves litt tøffere enn vanlig. Du kan være med på å gi håp til jul ved å kjøpe en stjerne i Kreftforeningens juleaksjon, som bidrar til livsviktig kreftforskning. 🌟

I et kjellerrom på 30 kvadratmeter på Årnes står en bilbane. Ikke en sånn som du kanskje hadde da du selv var liten, eller vurderer å kjøpe til barnebarnet til jul. Denne bilbanen fyller hele rommet, vi snakker Norge Rundt-potensial.

I dagene før kontroll oppholder gjerne Willi René Mehrmann seg her.

– Man må ha en hobby med en slik sykdom, sier han.

Willi René har lungekreft.

I hundre

Han har akkurat blitt 60 og skal leve i 40 år til – hvis han får det som han vil.

– Jeg trenger ikke bli eldre enn det, men 100 må det være, sier Willi René.

De siste 40 årene av livet skal han fylle med alle sine hobbyer, som har fire hjul og lavt tyngdepunkt til felles.

Bilbanen – en Märklin Sprint, for siste gang produsert i 1983 – er under stadig utvikling, broren har en fyrrig Ford Capri i garasjen og Willi kjører også gjerne selv – for eksempel 70-talls racerbiler med 600 hestekrefter på den ærverdige Formel 1-banen Nürburgring, en drøy times lovlig kjøring fra Køln, hvor han er født og oppvokst.

I garasjen står en folkevognbuss som har vært Norge på tvers og på langs flere ganger. Både den og sjåføren lengter etter nye mil på norske og europeiske veier.

Med utsikt nordover

Etter 12 år i den tyske innsatsstyrken med flere humanitære – og livsfarlige – oppdrag i både Somalia og Kambodsja, satt Willi René en gang rundt årtusenskiftet strek. Sitt første ekteskap la han også bak seg, og noen år senere skulle han forlate sitt fødeland.

Han hadde truffet en ny, og hun hadde en dragning nordover mot Sverige, Danmark og Norge. Sammen tilbrakte de flere deilige ferier i Norge, både vår og sommer. Ah, ferier på det norske Vestlandet, ro og fred, nesten ingen mennesker, regnvær hele tiden, riktignok, men hva gjør vel det for en overarbeidet 43-åring? Slik tenkte Willi René bak rattet.

I 2004 hadde han med sine to mesterbrev bygget opp et eget rørleggerfirma med 12 ansatte. Livet besto av opptil 18 timer jobb i døgnet, ofte også i helgene. På nok en ferie i Norge spurte han seg selv og sin kone Sabine:

– Hva gjør vi med livet? Skal det bare være jobb?

Nå, nesten 20 år senere, uttrykker han alvoret fra den gang enda tydeligere.

– Skulle jeg risikere å dø av overarbeid i Tyskland i en alder av 50, eller skulle jeg ta sikte på å leve litt lenger?

Muligheter og motstand

En dag året etter våknet de opp i en leilighet med adresse Mosseveien i Oslo. Med seg hadde de klær og noen møbler, det var alt. Bedriften var solgt, pengene puttet på «pensjonskonto». En venn her i Norge hadde fortalt at fagfolk som René var det stort behov for. Det viste seg å være rett.

Willi Rene unngikk å dø som overarbeidet 50-åring. Men han holdt på å dø 10 år senere.

Han forsto at noe var alvorlig galt da han en dag på jobb ikke klarte å gå trappa opp til tredje etasje. Det gikk uker med utredninger før legene forsto alvoret og i all hast åpnet Renes brystkasse og tappet lungen for store mengder væske.

– Klokka var fem på tolv, sier René. –Jeg ble reddet i siste liten.

Væskeansamlingen var tegn på et underliggende alvor. Kanskje var den også bevis for at et langt arbeidsliv i bygg- og anleggsbransjen, med daglig omgang med asbest, glassull og sveisegass, setter spor?

I 2018 fikk han en diagnose på fire bokstaver: Kols.

Og så kom diagnosen på fem.

Min første byggeplass var Kreftsenteret på Ullevål. Da vi hadde utført de siste arbeidene, kom de første pasientene. Det var kreftsyke barn, og jeg glemmer ikke hvor syke de så ut

Willi Rene

En ekte hjertesak

Smertene i brystet som han i perioder hadde kjent på gjennom 2021, viste seg å være en svulst i den ene lungen. Diagnosen: Lungekreft, av typen som kalles «ikke-småcellet.»

Den gamle innsatssoldaten reagerte som han pleier i møte med stort alvor. Han ble stille og helt rolig. Så spurte han hvor lang tid han hadde igjen.

– Vi prøver å gjøre deg frisk. Helt frisk, svarte kreftlegen på Akershus universitetssykehus.

Stråling og cellegift ble avsluttet i mai i år, og svulsten har blitt mindre for hver gang. Nå er han midtveis i utprøvende behandling med immunterapi, og svulsten fortsetter å krympe. For tiden er prisen kraftige bivirkninger og sykmelding – kroppen verker, han kunne trenge en kran for å komme ut av senga om morgenen, og det er krevende å holde en teskje – men de plagsomme bivirkningene gjør ham ikke mindre takknemlig for forskningen som ser ut til å ha reddet livet hans.

Kreftsaken har han støttet lenge før han selv ble syk, allerede fra sitt første år i Norge. Han har sin helt spesielle grunn.

– Min første byggeplass var Kreftsenteret på Ullevål. Da vi hadde utført de siste arbeidene, kom de første pasientene. Det var kreftsyke barn, og jeg glemmer ikke hvor syke de så ut. Minnet om dem har brent seg fast i hodet mitt. Det samme har synet av kistene som ble båret ut, forteller Willi René.

Lyst på livet

Selv har han håp om å bli helt frisk. Det gjør imidlertid ikke frykten for tilbakefall noe mindre, og i dagene før kontroll er han ikke seg selv. Da går han hvileløst omkring, før han går i kjelleren.

Der sitter han krokbøyd og konsentrert og maler små mekanikere, eller kjører noen runder for å vedlikeholde formen.

Han gjør det som trengs for å holde tanker om tilbakefall unna og gi rom for tilfeldige tankespinn i stedet – for eksempel om veier han ennå ikke har kjørt, som han og kona skal utforske de neste 40 årene.

Til han er blitt 100 og kan takke pent for seg.