Oddvar B. Høyland (64) ble reddet av et bilde i lokalavisa. Det hadde aldri falt ham inn at et rødt merke på leggen kunne skape så mye bry.
Det er ikke ofte du husker datoen for artiklene du leser i avisa. Men så er det heller ikke ofte du kan si at en avisartikkel har reddet deg.
− Hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde lest det stykket? Jeg hadde i hvert fall ikke gått til legen ennå, konstaterer Oddvar.
Og derfor forteller han gjerne det han nå sier for å forklare en av håndballtrenerne i Nærbøhallen hvorfor vi tar bilder av ham en dag i begynnelsen av oktober:
«Eg har hatt kreft, ser du! På leggen her. Det e’ viktigt å sjekka seg!»
Men la oss ta det fra starten.
Bilder av føflekkreft
19.mai 2024 leser Oddvar lokalavisa Jærbladet på nett som vanlig. Og der dukker det opp en historie som han vanligvis blar forbi, for den er slett ikke fra hans elskede Jæren.
Intervjuet er opprinnelig skrevet av Nettavisen i Oslo, og det handler om en ung kvinne. Null relevans for Oddvar, vanligvis. Men så er det likevel noe som fanger interessen hans.
For er det ikke noe veldig kjent med forsidebildet som viser hvilke føflekker vi bør få undersøkt av lege?
− Det ene føflekkbildet kunne ha vært tatt av leggen min. Og den flekken ville jeg aldri ha reagert på selv, i hvert fall ikke tenkt at det kunne være kreft.
− Den så ikke ut som en føflekk engang, den var rød og flat, beskriver han.
− Jeg syntes det var litt rart at det hadde dukket opp noen svarte prikker på den, men jeg tenkte ikke noe videre over det. Jeg gjorde ikke det.
Men nå har altså bildet til høyre fanget oppmerksomheten hans.
Litt lenger nede i artikkelen, står oppfordringen fra Kreftforeningens generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross som treffer ham spesielt.
«Stuttbukse» halve året
− Menn sjekker ikke huden så ofte som kvinner, og er ikke så raske med å gå til legen hvis de oppdager en hudforandring.
− Dette er nok noe av grunnen til at flere menn enn kvinner får melanom, og at færre menn enn kvinner overlever.
− Jeg oppfordrer derfor spesielt menn til å ta en titt i speilet og sjekke hele kroppen med jevne mellomrom, for å se om noe i huden har forandret seg eller skiller seg ut, sier Ross.
Oddvar innrømmer at han trengte denne oppfordringen.
− Jeg bor aleine, så det er ingen som maser på meg. Og det er jo på godt og vondt, det. Andre jeg kjenner, sier at kona har mast dem til legen. For meg, ble det artikkelen i Jærbladet.
Resten av artikkelen husker han ikke engang om han leste. For den røde flekken, den hadde han jo hatt en stund, i hvert fall et par år.
Nå var han rask med å kontakte legen, og begge var enige om at føflekken skulle vekk.
Men Oddvar hadde bestilt sydentur. Han liker å reise på ferie når det er store idrettsmesterskap, sitte på pub og se på TV-sendingene sammen med andre supportere.
Nå var det fotball-EM han ville følge med på, og legen ville ikke operere rett før han skulle i sola. Legetimen måtte vente.
Solfaktor null
Oddvar er lokalpatriot på sin hals. Nå lar han ikke muligheten gå fra seg: Har du først reist fra Oslo for å møte ham, får du full omvisning.
Vi må innom idrettsanlegget Nye Loen, som han selv var med å planlegge den gang han var daglig leder i Nærbø idrettslag.
Nå er han trofast supporter på alle hjemmekampene, legger ikke skjul på hvor stolt han er over at herrelaget har tatt seg opp i eliteserien i håndball.
I jobben som idrettsrådgiver i Sola kommune, sitter han mest på kontor. På fritiden legger han gjerne ned dugnadstimer både innen idrett og kultur.
Han trives best når det skjer noe! Og minst halve året, møter han i fast antrekk:
− Sola skal ikke titte mye fram om våren før jeg trekker i «stuttbukse», altså kortbukser, humrer han.
− Og sånn går jeg kledd fra april til september. Jeg legger ut bilder av leggene mine på Facebook og. Det er blitt en gimmick, det er et sikkert vårtegn når jeg viser fram leggene.
Han forteller at han opprinnelig hadde rødt hår, og grøsser ved tanken på hvordan den lyse huden hans fikk gjennomgå i barndommen. Spenol, solfaktor null. Vi vet bedre nå.
Hudtransplantasjon
Men tilbake til den røde føflekken på leggen.
Etter EM-turen i sommer, bar det til fastlegen. Han ville ikke fjerne føflekken selv, fordi den lå like ved et gammelt arr fra en motorsykkelulykke.
Det ble poliklinikken ved sykehuset i Stavanger som skar bort det som måtte fjernes, og så tenkte ikke Oddvar mer på den flekken.
− Men to uker etter ringte de og ba meg komme inn for å ta bort mer. Da fikk jeg litt vondt i magen. Jeg tenkte «kreft», selvfølgelig. Det sto jo «føflekkreft» under de bildene i avisa.
Oddvar hadde malignt melanom. Nå er han operert to ganger, og det ser ut som legene har fått med seg alt.
To arr er det blitt, det store på leggen som han bytter bandasje på hver uke, og et på undersiden av overarmen der de måtte hente hud for å dekke arret på leggen.
Det ser ikke ut som kreften har spredt seg fra denne føflekken, og det er gode nyheter.
Det betyr at føflekkreften er oppdaget tidlig, og tidlig oppdagelse gir ofte lettere behandling og bedre sjanse for å bli frisk.
Oppfordrer til legebesøk
− Jeg forteller om det til alle. For hadde ikke jeg sett det bildet i avisa, så hadde jeg aldri kommet meg til legen.
− Og nå ber jeg alle om å gjøre det samme: Følg med, og sjekk det som er nytt!
Mange kvitterer med å fortelle sin egen historie. Og nå begynner de å komme tilbake til ham, historiene om kolleger og bekjente som har gått til legen etter å ha fulgt Oddvars oppfordring.
− Dette skjer ikke bare meg, vet du! Jeg vet at minst én av de som har gått til legen etter å ha hørt om meg, fant noe og skal fjerne to føflekker.
− Jeg er beviset på at det har en effekt å fortelle historier som dette, for jeg leste det stykket i Jærbladet.
− Om min historie kan være den påminnelsen noen trenger, hadde det vært veldig kjekt.
