Claus mistet sin kjære Tine. Nå takker han «sjefsenglene» som tok seg av henne.

Han rørte tusenvis med innlegget om «englene i skyggen av pandemien». Claus Sonberg synes det er viktig å takke helsearbeiderne som står på som helter hver eneste dag.

Claus Sonberg (til høyre) overrekker blomster til overlege Olav Engebråten og sykepleierne Åsa Morisbak, Wenche Lislevand Jørgensen og Alexandra Østgaard ved kreftsenteret på Ullevål sykehus.

Tine Sonberg døde av kreft 3. november i fjor. Noen få dager senere valgte ektemannen Claus å hylle sykepleiere og leger som ga trygghet, omsorg og behandling gjennom fire år med kreftsykdom. Kronikken, som først ble delt i Budstikka, fikk utrolig respons også i Kreftforeningens kanaler.

– Det er hyggelig med alle de fine tilbakemeldingene. Jeg ønsket å takke helsepersonellet for den fantastiske jobben de gjør, og det er tydelig at mange andre også verdsetter den uvurderlige innsatsen de legger ned. Ikke bare for den som er syk, men for de pårørende også, sier Claus.

Kreftfri – og syk igjen

I anledning Verdens kreftdag, hvor årets tema er pårørende, dro Claus til kreftsenteret på Ullevål sykehus for å overrekke blomster og personlig takke noen av helsearbeiderne som har betydd så mye for ham, Tine og deres tre døtre.

– «Sjefsenglene» kaller jeg denne gjengen her. Kreftsykepleierne Alexandra, Wenche, Åsa, overlege Olav og de andre som Tine møtte på sine utallige cellegiftbehandlinger. Midt i alt det vanskelige, var det til stor hjelp å kunne forholde seg til de samme flinke menneskene, forklarer Claus.

Tine fikk kreftdiagnosen 24. oktober 2016. I juni samme år hadde hun vært til mammografi, og alt var tilsynelatende bra. Derfor var det et lite sjokk da Tine oppdaget en kul i brystet kun noen få måneder senere.

– Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Vi trodde først det måtte være en cyste med vann, men den viste seg å være ondartet. På Drammen sykehus hadde Tine en fantastisk kirurg som heter Helle Skjerven. Hun fulgte oss også tett.

Her ser vi Claus og Tine på Hvasser sommeren 2017. Foto: Privat

Det ble både oppturer og nedturer i løpet de fire årene Tine var til behandling. Hun ble erklært kreftfri, og så ble hun syk igjen. Claus beskriver det som en berg og dalbane av følelser og inntrykk. Midt i alt kaoset var helsearbeiderne til uvurderlig hjelp.

– Som jeg skrev i innlegget, er det mange som fortjener en stor takk. Og hadde det ikke vært for koronarestriksjonene skulle jeg reist rundt til hver eneste én. Den 24 år gamle sykepleieren Iben på Hospice Stabekk, det palliative teamet på Bærum sykehus og hjemmesykepleien var til enorm støtte i en krevende hverdag.

Tøft å være pårørende

Claus fikk komme på snarvisitt til kreftsenteret på Ullevål sykehus for å personlig takke overlege Olav Engebråten og kreftsykepleierne Alexandra Østgaard, Wenche Lislevand Jørgensen og Åsa Morisbak.

– Det er veldig tøft å være pårørende. Ofte er dagene preget av følelser som usikkerhet, engstelse, skyld, sinne og sorg. Man skal ta vare på den som er syk, være en god forelder for barna og samtidig passe på seg selv. Midt i alt dette er det viktig med gode støttespillere, sier Claus.

Ved kreftsenteret på Ullevål sykehus er det egne prosedyrer for kartlegging av pasienters nettverk. Pasient og pårørende kobles opp mot «faste» leger og sykepleiere. Det vil si at man i stor grad forholder seg til de samme helsearbeiderne gjennom behandlingsforløpet. Dette var ifølge Claus svært viktig for Tine og familien.

– Tine hadde selv bakgrunn som sykepleier, men likevel var det betryggende for henne å kunne forholde seg til de samme menneskene. Det blir en kontinuitet både for pasient og pårørende som gjør en vanskelig situasjon noe enklere, mener han.

Overlege Olav Engebråten påpeker at det er lovbestemt at det skal utnevnes en pasientansvarlig lege.

– Vi jobber stadig med å få dette til i praksis, og det er noe som har fungert godt i dette tilfellet. Det er en daglig prioritering og kabalen med personale skal gå opp, men vi ser mange fordeler ved å la de samme helsearbeiderne følge pasienten over tid, sier han.

Claus forteller at dette var til hjelp i en ellers krevende sykdomsperiode.

– Som pårørende må man etter hvert innse at det er visse ting man ikke får gjort noe med. For oss ble det viktig å fokusere på det vi kunne gjøre noe med, å ha så mange fine dager som mulig og ikke ta sorger på forskudd, for da må man ta dem flere ganger. Da kan man gå til grunne. Derfor er det viktig å ha en gjensidig tillit med behandlerne. Og den kommer over tid.

Gode støttespillere

Kreftsykepleierne Alexandra Østgaard, Wenche Lislevand Jørgensen og Åsa Morisbak er i kontakt med pasienter og pårørende hver eneste dag. Man rekker ofte å bli ganske godt kjent, da behandlingsforløpene kan gå over mange måneder og år.

– Vi er på den «andre» siden og ser hvilken enorm betydning de pårørende har for pasienten og hvor viktig det er å ha gode støttespillere rundt seg. En pårørende kan være en ektefelle som i Claus sitt tilfelle, mens det for andre kan være et familiemedlem, en venn eller venninne, en kollega eller en nabo, sier Alexandra.

Pasienten får ofte mye informasjon. Rent praktisk er det fint å ha med seg en pårørende som kan hjelpe med å fordøye alt dette.

– Et dobbelt sett med ører rett og slett. Som kan sortere og sette ting i perspektiv, nyansere og utfylle. Det er ikke alltid enkelt for en pasient å stå alene i et slikt sykdomsforløp, sier kreftsykepleierne.

Pårørende er hjertelig velkomne til kreftsenteret for å delta på behandling og samtale, og det settes alltid av ekstra tid til slike møter.

– Korona har komplisert situasjonen for besøkende og oss som jobber her, men kreativitet er viktig slik at pårørende får delta så godt som mulig selv om de ikke nødvendigvis får følge inn og delta fysisk på legekonsultasjon og behandling, opplyser Alexandra.

Både Claus og helsearbeiderne synes det er fint at Verdens kreftdag setter fokus på pårørende.

– Det er så mange aspekter ved det å være pårørende som bør belyses. Alt fra det vi har vært innom, men også rent praktiske og økonomiske hensyn. Derfor håper vi at det også blir oppmerksomhet rundt dette etter at selve dagen er over.

Var dette nyttig?