En historie om håp

Håp om å overleve – en gang – to ganger – tre ganger. Da jeg fikk mitt andre tilbakefall, var det ikke mye håp igjen. Kun tre personer i Norge hadde overlevd samme diagnose og forløp tidligere. Jeg ble nummer fire.

Etter kreftdiagnosen ble jeg besatt av å komme tilbake til livet jeg levde før. Bli en bekymringsløs student og fortsette karrieredrømmen.

Det livet fantes ikke mer.

Hvor skulle jeg nå? Hvem var jeg som kreftfri?

Ikke en person jeg likte særlig godt. Kroppen adlød ikke ordrene mine. Tankene surret seg bort i et mørke de ikke fant veien ut av. Jeg ble fanget i en tilstand som var mye verre enn selve kreftbehandlingen.

Under kreftbehandlingen var håpet en drivende faktor, fra den ene milepælen til den andre. Det gav næring til både kropp og sjel: bare en runde med behandling til, bare et prøvesvar til, bare en kontroll til. Etter jeg ble erklært kreftfri, var det tomt.

Jeg orket ikke leve. Kun eksistere.

Alt jeg en gang ønsket meg, kunne jeg ikke lenger oppnå. Studiene, karrieren, starte en egen familie – ingenting var innen rekkevidde. Jeg visste heller ikke om mannen min ville holde ut med denne skyggen av et menneske jeg var blitt.

Jeg gav opp. Trodde jeg.

I flere måneder lå jeg på sofaen og sørget over kvinnen jeg var og skulle bli. Jeg gav etter og lot meg selv omfavne av håpløsheten.

Da begynte det plutselig å snu, uten at jeg kan forklare hvordan. Det bare skjedde.

Jeg lærte på den harde måten at aksept er grobunn for ny giv. Ingenting kan spire frem hvis man fremdeles kjemper mot nåværende situasjon. Aksept er det motsatte av å gi opp, det er en ny start.

Sakte vokste håpet frem på nytt.

Kanskje kunne jeg få et fint liv etter kreften likevel? Til tross for 18 senskader, en sliten mann, uferdig utdannelse og en nyervervet uføregrad.

Første steg: Gjøre ferdig utdannelsen. Hjernetåken gjorde det litt for krevende å fullføre masteren, men jeg tok ut en bachelor i samfunnsøkonomi. Jeg håpet en fullført utdannelse ville gjøre at noen ville ansette meg, selv om jeg ikke kunne jobbe fullt.

Andre steg: Finne en jobb. CV-en min var et gigantisk hull. Jeg håpet noen klarte å se alle kvalitetene jeg faktisk har, i stedet for sykdomshistorikken. Til slutt fikk jeg fast jobb hos Ung Kreft, noe jeg alltid vil være takknemlig for.

Tredje steg: Gi mannen min frie tøyler. Han hadde vært en lojal pårørende i årevis. Nå var han utslitt og lei. Jeg slapp ham dermed fri fra pårørendeplikten, han trengte ikke lenger å passe på meg. Han kunne gjøre akkurat hva han ville, når han ville. Jeg håpet at han på et tidspunkt ville få lyst til å tilbringe tid med meg igjen. Nå kan vi på nytt være ekstremt mye sammen uten å bli lei av hverandre.

Fjerde steg: Fikse opp i stadig nye senskader. Å overleve kreft kommer med en pris, og for meg har den prisen vært relativt høy. Jeg har fått både hudkreft og en svulst på skjoldbruskkjertelen som følge av stråling mot overkroppen – for å nevne noe. For hver ting som dukker opp, håper jeg inderlig at det går bra. At det ikke er en dum senskade som skal ta knekken på meg til slutt. Så langt har det gått greit.

Jeg har brukt nesten alle krefter på å komme ut i arbeid etter kreftdiagnosen

Femte steg: Skape opplevelser og minner. Da jeg fikk kreft, var min første tanke at «dør jeg nå, har livet mitt vært fullstendig bortkastet – jeg har ikke opplevd eller utrettet noe som helst». Så nå sørger jeg for at livet er innholdsrikt, selv om jeg egentlig ikke orker. Jeg karrer meg av gårde på fjelltopper, konserter og sosiale tilstelninger, i tilfelle alt plutselig er over.

Sjette steg: Starte en familie. Sannsynligheten for at dette skulle lykkes, var veldig liten. Men takket være eggstokkvev som jeg frøs ned før kreftbehandlingen startet, har vi fått en datter. Livets største gave, livets største omveltning etter kreften, livets største mening.

Livet har på mange måter blitt bra. Jeg ser på meg selv som en solskinnshistorie. Sånn utad. Men realiteten er kompleks. Jeg har oppnådd mye av det jeg håpet på. Likevel sørger jeg over det som mest sannsynlig aldri blir noe av: et normalt energinivå, den store karrieredrømmen.

Kanskje blir det fint likevel. Jeg har det fint – de fleste dager. Men noen perioder er vanskelige å manøvrere.

Som når datteren vår på 2,5 år spør: «Skal vi leke hvile, mamma?». Da legger hun seg ned på sofaen, under ullteppet og lukker øynene. «Se mamma, jeg er som deg!» «Så fint», svarer jeg mens hjertet knuser fordi det er sånn hun ser meg. Jeg håper hun en dag forstår hvorfor det var nødvendig å hvile.

Eller når legen ringer og det er noe tull med kroppen igjen. Ny utredning. Ny runde med lammende frykt. Altoppslukende håp om at det skal gå bra denne gangen også.

Eller når jeg går på jobb i dårlige perioder og later som om alt er bra, fordi jeg er redd for at hvis jeg sier det som det er, så lever jeg opp til stereotypien om at folk med helseutfordringer ikke klarer å levere. Jeg håper jeg etter hvert finner min plass i arbeidslivet, og at jeg er god nok bare ved å være meg.

Alt dette koster. Det koster energi og livskvalitet. Men så gir det noe også. Det gir håp – om at alt en dag skal bli bra. Alt skal ordne seg, og jeg skal fungere normalt. At jeg kan leve livet mitt uten å føle at jeg er så annerledes. Uten å være redd for at tiden tikker ned mot den varslede personlige katastrofen som kalles «livstruende senskader». Som kanskje kommer. Eller ikke.

At datteren min kan få vokse opp med mammaen sin.

Livet er ikke lenger mitt eget. Jeg styres ikke av planer, men av håp. Og optimisme, sånn stort sett. Jeg tror det går bra til slutt, og at jeg blir en gammel dame med et ansikt fullt av livsvisdom og gode minner i hver linje.

Jeg håper i alle fall det.