Fem bud for pårørende i sorg

Da Mariana Qamile Rød (33) mistet moren sin i kreft, trodde hun at hun skulle bli gal av sorg. Her er hennes små tips som kanskje kan hjelpe andre i samme situasjon.

To kvinner sitter på tribunen på en fotballkamp.
Marina Qamile Rød (t.h.) mistet moren Marian Rød Lien (53) i sommer. Her er de på fotballkamp sammen.

Innlegg skrevet av Mariana Qamile Rød i forbindelse med Pårørendedagen 2023.

Bud 1: Det finnes egentlig ingen bud

Det finnes ingen fasit for hvordan man skal takle å se en av sine nærmeste bli alvorlig syk, og i verste fall dø av diagnosen.

Da mamma var syk, var jeg redd for at jeg følte for lite.

Jeg trodde jeg gråt for lite, fortvilte for lite, falt for lite fra hverandre. Så lenge jeg hadde ting å gjøre, klarte jeg hverdagen relativt greit.

Så lenge mamma var i live, var jeg fast bestemt på at det fantes håp.

Legene gjør fantastiske fremskritt hver eneste dag, så hvorfor skulle ikke noen av disse fremskrittene komme min mor til gode? Selv da vi fikk beskjed om at hun ikke ville komme hjem igjen fra sykehuset, hadde jeg håp.

Da mamma døde, raknet jeg derimot fullstendig.

Jeg var redd jeg gråt for mye, fortvilte for mye, falt for mye fra hverandre. Ville bare legge meg i sykehussengen og bli med henne hvor enn hun skulle videre. Forstod ikke hvordan jeg skulle gå ut av det rommet, og vite at det var siste gang jeg fikk se mammaen min. Så kom blomstene, og middagene som ble levert på døren, og alle telefonsamtalene og meldingene.

Jeg holdt meg opptatt med planlegging av begravelse, rydding av eiendeler og viktige spørsmål som: Hva gjør man med Facebook-kontoen til ens mor som dør av kreft?

Så roet hverdagen seg, og savnet kom. Omfanget av tapet ble tydelig, samtidig som blomsterbuketter visnet, og det ikke lenger kom middager på døren.

Noen dager er så vonde at jeg ikke forstår hvordan de går rundt. Jeg kjenner ingen aksept eller lettelse over at mamma ikke har vondt lenger, slik det virker som jeg burde ut fra brosjyrene jeg leser om sorgfaser. Jeg er bare trist, synes bare det er urettferdig. Så kommer gode dager, gjerne flere på rad. Til og med ordentlig flotte dager har jeg hatt. Så føles det feil, fordi dager ikke skal være ordentlig flotte nå som mamma er borte.

Hver pårørendes reise er unik. Det vil gå opp og ned, frem og tilbake, og rundt i sirkler. Vær tålmodig med deg selv.

Bud 2: Det var aldri en kamp

Ingen har noensinne verken tapt eller vunnet mot kreft. Det er ikke, og har aldri vært, en kamp. En kamp er en utfordring mellom motstandere som i teorien har noe å stille opp med mot hverandre. Det er en grunn til at vi ikke sender førsteklassinger i bokseringen mot voksne menn.

Min mor, din mor, ingens mor, ingens noe som helst, har tapt kampen mot kreften når de forlater oss. De har dødd av kreften. Det siste pårørende i sorg trenger, er å føle at man bare kunne stått på litt mer.

At den syke bare kunne sloss litt hardere, at man bare burde ringt og bedt om enda en annen vurdering. Legene som tar vare på kreftpasienter er eksperter på det de gjør, og gjør alt de kan. Våre kjære hadde ikke fortsatt vært her, om vi bare kjempet litt til.

De pårørende til naboen din, som på mirakuløst vis overlevde sin diagnose, sloss ikke bedre enn deg. Kast den tanken på søppelhaugen med en gang.

Bud 3: Den syke er fortsatt sjef i eget liv

Mamma var ikke alltid syk slik jeg skulle ønske hun var syk. Jeg ville hun skulle spise sunnere, prøve noe plantebasert og mindre prosessert, og slutte å drikke så mye brus. Se om ikke noen livsstilsendringer kunne hjelpe med å bremse sykdommen. Mamma forstod at hun skulle dø, at hun hadde langt fremskreden kreft med spredning, og spiste hva enn hun ville. Hun spiste koteletter i majones, med ekstra ultraprosessert potetmos, og svære glass Pepsi Max til. I dag unner jeg henne hvert eneste glass, og hver eneste kotelett.

Mamma ville også prøve alt, helt til hun ikke ville mer.

Mamma ville ikke dø, var tydelig på at hun ikke var klar. At hun ikke maktet tanken på å aldri få se barnebarna vokse opp. Jeg var enig, sa vi måtte prøve alt. Så jeg ringte til andre sykehus, ringte private aktører, ringte USA, ringte Tyskland. Ringte forskningsdirektører som jeg ikke hadde noen rett til å plage på fritiden, fordi desperate pårørende eier ingen skam, og det er helt greit. Jeg sa de fikk legge på om de ville, men det gjorde ingen. Til slutt fant vi et sykehus i Berlin, som ville prøve en ny og moderne behandling på mamma.

Så ombestemte hun seg. Sa at hun ikke orket mer reising, at hun ville være hjemme. At flyturen til Berlin ville ta livet av henne. Jeg sa at ingen dør av å fly til Berlin, men at mange helt klart dør av kreft med spredning. Til slutt ville hun ikke ha mer standard behandling på eget sykehus heller. Bivirkningene ble for plagsomme, hun ville heller ha ro og fred den tiden hun hadde igjen.

Jeg fikk lyst å rive av meg håret. Men mamma var sjef i eget liv, og bestemte over seg selv, helt til det siste. Heldigvis.

Hun spurte meg av og til om jeg var enig i valgene hun tok. Jeg spurte henne tilbake, om det ville betydd noe? Egentlig ikke, svarte hun. Og det er helt greit.

En kvinne med blondt hår blåser ut et stearinlys på en kake.
Marina på 1-årsdagen sin sammen med moren Marian.

Bud 4: Du skal være snill mot deg selv

Å miste noen i kreft er mer enn å måtte forholde seg til en eventuell død, som er sterkt nok. Det er ventesorg, en lammende frykt der man går og venter på å miste en man elsker.

I tillegg kommer bivirkningene av behandling. Å se sin kjære miste håret, kaste opp, miste all energi og legge seg under dynen i dagevis av gangen. Det er som en konstant følelsesmessig sprint og maraton på samme tid. Da kan det være vanskelig å høre på optimister som sier man må sette pris på hver dag. At man må leve hver dag som om det var ens siste. Som om jeg skulle vasket klær og sortert søppel, om jeg visste det var min eller mammas siste dag. Likevel må også vi pårørende fortsatt vaske klær og sortere søppel.

Oppi alt må du være snill mot deg selv. Du må faktisk være skikkelig egoistisk av og til.

Noen ganger slo jeg av telefonen, selv om mamma var syk. Jeg trengte en kveld i stillhet, uten å høre om sykdom, symptomer og bivirkninger. Jeg bestilte en ferietur som var så dyr at jeg fortsatt blir svimmel av tanken, men jeg kom tilbake som et nytt menneske. Og godt var det, for dagen etter jeg kom hjem igjen, kom beskjeden om at mammas sykdom ikke lenger responderte på behandling.

Ikke si noe til deg selv som du ikke ville sagt til en venn i samme situasjon. Det er faktisk ikke lov. Du skal være snill mot deg selv, du skal skjemme bort deg selv. For har du ingenting å gå på, har du heller ingenting å gi den du er glad i, som vil trenge at du tar vare på deg selv.

Bud 5: Ikke ta store avgjørelser nå

Min mor fikk bare ett barn. Jeg var ikke klar for å miste min eneste omsorgsperson og hadde panikk for å bli alene. Denne angsten lammet meg gjennom alle årene mamma var syk og gikk fullstendig amok rett etter hun døde. I tillegg følte jeg at jeg hadde dårlig tid. Det ble så grusomt åpenbart hvor skjørt livet kan være, og jeg følte jeg måtte leve alt opp med én gang.

Rett etter mammas død resulterte dette i at jeg nesten forlovet meg, nesten sluttet i jobben og nesten gravde frem fjern familie i utlandet jeg ikke har sett siden ungdomsskolen for å be dem komme og ta vare på meg med en gang. Nå er det ingenting galt i å verken forlove seg eller bytte jobb, men man bør helst ikke gjøre det kun fordi man får akutt eksistensiell angst etter å ha mistet en av sine nærmeste til kreft.

Som pårørende og etterlatt er det naturlig å kjenne på ensomhet og frykten for å ikke ha nok tid. Anerkjenn hva enn du føler, men ta det med ro, og prøv å ikke endre absolutt alt i livet ditt i tre tusen kilometer i timen selv om pårørenderollen har gitt deg bank. Gi deg selv tid og rom til å nyte små gleder, og planlegge fremtiden. For den har vi fortsatt, selv om det føles hardt nok å komme seg gjennom dagen i dag.

Ingenting hadde gledet dem vi har mistet mer, enn å vite at vi klarer å glede oss over fremtiden. Selv om de dessverre ikke får blitt med oss dit.

Bilde av en dame som jobber i vår rådgivningstjeneste

Snakk med oss om kreft

Mandag–fredag: 09.00–15.30

radgivning@kreftforeningen.no21 49 49 21 Chat med ossOm rådgivningstjenesten

Til pårørende og etterlatte

Når noen vi er glade i blir alvorlig syk, berører det oss sterkt. Her får du informasjon, råd og tips.

Var dette nyttig?