– Formålet er viktigere enn forfengeligheten

Det ble tøffere enn de trodde å stille opp i bar overkropp etter kreftbehandling.

Bjørn EInar Romøren og Kristian Jørgensen stiller opp i bar overkropp i en kampanje for Pierre Robert til inntekt for Kreftforeningen.
Bjørn Einar Romøren var en langhåra toppidrettsutøver, Kristian Jørgensen var en muskelbunt som gjerne trente to ganger for dagen. Men det var før. Nå er de undertøysmodeller. Foto: Pierre Robert

Kreftforeningen har tradisjon for å sette fokus på menn og kreft i november. Vårt initiativ er kampanjen «Menn snakk om det» hvor temaet i år er senskader etter kreft.

«Hvor ille kan det bli?» tenkte Kristian Jørgensen (48) da han sa ja til å stille opp på bilder i bare boksershortsen på fotoshoot med Pierre Robert. Det var jo for en god sak, deler av inntektene av salget går til Kreftforeningen og en sak som Kristian gjerne fronter. Men så kom tvilen. Og forfengeligheten.

– Det ble en skikkelig mental reise med tårer og greier. Jeg fikk litt panikk, egentlig, innrømmer Kristian.

– Jeg hadde ikke tenkt på hvordan det ville se ut, hvordan jeg er blitt. Før jeg kledde av meg i fotostudio hadde jeg ikke vist kroppen min for noen andre enn samboeren på to år. Jeg følte meg så eksponert og sårbar. Tidligere trente jeg hver dag, ofte to ganger om dagen, jeg er vant til å ta meg godt ut.

Misunnelig på joggere

Ett år er gått siden Kristian sammen med Bjørn Einar Romøren (40) frontet Kreftforeningens aller første runde med Menn snakk om det. Den gang snakket de åpent om utfordringer i seksualitet og samliv etter kreftbehandling. I år er tema for kampanjen alle de andre senskadene som kan dukke opp. Det er ingenting som tyder på at menn sliter mindre med senskader etter kreft enn kvinner, likevel utgjør menn bare 20-30 prosent av de som får hjelp ved Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling.

Kristian mener det er mye som oppleves tabubelagt og flaut for menn etter kreft, ikke bare seksuell dysfunksjon.

– I veldig mange sammenhenger er man kreftfri, og bare så jækla happy med å være med videre i dette livet, ikke sant? Jeg kan bli helt religiøs og tårevåt av å høre fuglesang på fjellet, så jeg kjenner jo på takknemligheten for å ha overlevd. Men så er det alt det andre, forteller han.

– En periode ble jeg dønn misunnelig når jeg så noen jogge eller sykle forbi meg, og tenkte «fy fader så heldig du er som klarer det!»

Bjørn Einar Romøren i svevet under skiflygingsrenn i Planica før han ble syk
Bjørn Einar Romøren slik vi var vant til å se ham: I svevet, med håret flagrende ut av hjelmen. Her under et verdenscuprenn i skiflyging i Planica. Foto: Primoz Lovric/NTB

Hvert eneste blikk i speilet er en påminnelse om kreftens herjinger. Posene på magen som har overtatt for blære og tarm, den generelle fysikken som er en helt annen nå som han ikke klarer å trene som han før tok for gitt. Og så er det alt som ikke synes ved første øyekast. Som lammelsene i armer og bein, som blant annet gjør at han ikke kan gripe skikkelig med høyre hånd. Impotensen, som han heldigvis har funnet en løsning på. Og ikke minst blodforgiftningene, over ti i tallet. I skrivende stund er han innlagt på Diakonhjemmet sykehus med nyrebekkenbetennelse og sepsis.

Kristian i bar overkropp før han ble kreftsyk, han er muskuløs.
Trening var en stor del av Kristians liv før han ble syk. Han kunne trene to ganger om dagen, og likte følelsen av å ha en sterk kropp. Foto: Privat

– Plagene er ikke mandige

– Det er kjipt å prate om det som er trist og leit og som du bare vil legge bak deg, og jeg tror absolutt det er vanskeligere for menn å snakke om disse tingene. Plagene er definitivt ikke mandige, og ikke sånt som man gjerne vil bry andre med. Mye føles heller ikke alvorlig nok til å klage over, mener han.

– Jeg sliter for eksempel veldig med søvn. Men det er lettere å snakke om vondt i armen. Menn er ofte redde for å prate om mentale utfordringer.

Bjørn Einar Romøren alene i bilde for Pierre Robert iført kun boksershorts
Bjørn Einar Romøren fikk aldri tilbake den lange sveisen han hadde før cellegiftkurene. Ellers synes han at han har sluppet rimelig lett unna – i forhold til mange andre. Men han tror ikke han ville ha brukt dette som profilbilde om han var på Tinder. Foto: Pierre Robert

– Klarer du å være stolt av bildene?

– Jeg synes de er helt jævlige, og helt jævla ærlige. Første gang jeg så dem, tenkte jeg at jeg kom til å få panikk når jeg ser dem i butikken, svarer Kristian.

-Men på merkelig vis er bildene også blitt en inspirasjon for meg. Før den siste runden med blodforgiftning trente jeg hver dag, endelig var jeg blitt såpass at jeg kunne ta meg en liten løpetur. Jeg har en positiv innstilling, selv om ting ikke er helt grønt ennå. Her for et par dager siden oppdaget jeg en hevelse i et operasjonssår, da ringer varselklokkene med en gang.

Jeg er blitt en veldig sånn myk mann etter at jeg var syk

Bjørn Einar Romøren 

Gråter på kino

Skihopper Bjørn Einar Romøren var aldri noen muskelbunt, idretten hans krever heller det motsatte. Men han savner kraft og overskudd. De eneste synlige sporene av kreftsykdom, er et arr på brystet og et bart hode – den lange sveisen vokste aldri tilbake etter cellegiften. Men plagene, de er stort sett usynlige – og for små til at han egentlig er komfortabel med å klage over noe som helst.

– Jeg sovner når jeg legger barna om kvelden, men det hører jeg jo at kompiser også gjør, begynner han.

– Formen er ikke som før, men jeg har tross alt kommet veldig heldig ut av det sammenlignet med mange andre. Jeg kjenner mer på at jeg er blitt en veldig sånn myk mann etter at jeg var syk. Det er blitt flaut å gå på kino, for jeg griner hver gang.

Bjørn Einar har nevrologiske plager, det verker under føttene hans og det gjør vondt å bruke lue – det kjennes som at selv den mykeste, letteste luen presser på hodet. Men er det lov å klage på sånt når kompisen din har to stomiposer på magen?

– Det er en grunn til at jeg ikke er undertøysmodell til vanlig, det ser jo jeg og, men det koster meg ikke en kalori å stille halvnaken på bilder når jeg vet hva pengene går til, sier han.

– Heldigvis er jeg ikke singel, dette er ikke akkurat bilder du laster opp i Tinder-profilen din.

Kreftkompiser for livet

De to kompisene har sett i praksis hvor mye én manns åpenhet kan gi en annen. Først hjalp de hverandre gjennom sykdom og behandling. De har lagt store planer om å bli spreke igjen sammen, og utsatt dem sammen når Kristians tilfrisking ble forsinket av operasjoner og komplikasjoner. De har sett og forstått hverandre. Og de har fortalt om det offentlig, så andre kreftpasienter har følt seg mindre aleine. Tilbakemeldingene gjør at det er verd det å vise seg i all sin sårbarhet.

– Vi stiller opp fordi vi ser at det gir andre noe, men det gir også oss en boost, sier Bjørn Einar.

– Man må våge å ta litt sjanser og heller gå på et mageplask en gang iblant. Det er deg selv du fighter med, ingen andre.

Kreftforeningen har tradisjon for å sette fokus på menn og kreft i november. Vårt initiativ er kampanjen «Menn snakk om det» hvor temaet i år er senskader.

Menn snakk om det

En av tre får senskader etter kreft. Hvorfor er det så få menn som snakker om det?

1 av 3 får senskader

Etter avsluttet kreftbehandling tror både pasienter og pårørende ofte at helsen skal være som før, men slik er det ikke for alle. Senskader etter kreft kan være tretthet, konsentrasjonsvansker og fordøyelsesplager.

Var dette nyttig?