«Jeg har hatt et så intenst ønske om å overleve, om at datteren min skulle ha en mamma. Ingen brunfarge er verdt den frykten»

Først fikk Maria Cyrén (37) føflekkreft. Så fikk hun kreft i skjoldbruskjertelen. Da legene oppdaget at føflekkreften hadde spredt seg, tenkte hun at det fikk være måte på uflaks. Så snudde hellet.

Etter ti år med føflekkreft, har Maria i perioder vært redd solen. Hun synes det er vanskelig å forholde seg til at venner bruker solarium. Og fortsatt unngår hun solen når den er på det sterkeste midt på dagen. Foto: Astrid Waller

Spredningsdiagnosen ble nemlig stilt 1.oktober 2016. På denne tiden ble immunterapi innført som en del av rutinetilbudet for melanom (også kalt føflekkreft) med spredning, etter å ha vært tilbudt kun som del av kliniske studier siden 2010.

Det viste seg å bli redningen for Maria.

– Da spredningen ble oppdaget, var det svulster i underhuden over alt fra knærne og opp. Det eneste spørsmålet jeg kan huske at jeg stilte legen, var: «Hvor lenge har jeg igjen?» forteller Maria.

Legens svar var nedslående: «Det kan være tre uker eller tre måneder, det vet vi ikke. Men benytt deg av den tiden du har.»

Maria gikk i kjelleren. For fem år siden trodde hun ikke at hun kom til å se sommeren. Og det er kanskje ikke så rart: Føflekkreft har høy dødelighet, spesielt i Norge. Faktisk er det kun ett land i verden som har høyere dødelighet av føflekkreft enn oss, nemlig New Zealand.

Årene med sykdom har på noen måter satt sitt preg på Maria. Samtidig som hun er takknemlig for å ha overlevd, har hun fått seinskader hun ikke var forberedt på – som diabetes type 1. Foto: Astrid Waller

Men la oss spole tilbake til begynnelsen, og da skal vi langt tilbake i tid – til Marias barndom. Det er gjerne sånn når det er snakk om diagnoser som melanom, huden husker. Og allerede som liten, fikk Maria beskjed om å følge med på føflekkene sine.

Først fødsel, så operasjon

– Jeg tror fastlegen min var litt spesialist på føflekker. Han var i hvert fall veldig opptatt av å følge med på dem, for jeg har alltid hatt mye føflekker. Blant annet har jeg én som er litt stor som jeg har fulgt med på så lenge jeg kan huske, jeg har fått beskjed om å være obs om den endrer seg, forteller Maria.

Hun skulle bli 26 før den årvåkenheten kom til nytte. Da dukket det opp en føflekk på ryggen som klødde fælt. Hun rakk den ikke selv, og ba mannen om å klø henne. Flekken begynte å blø. Fastlegen henviste til hudlege, som fjernet den med det samme. En uke etter kom svaret: Kreft.

Dette var i mars 2012, og fire dager etter telefonen fra hudlegen lå hun på operasjonsbordet. I oktober samme år ble hun gravid. Under en kreftkontroll ble det tatt ultralyd av lymfekjertlene på halsen som viste noe som ikke var som det skulle, og det ble bestilt biopsi.

– De tok tre prøver, og alle viste kreft i skjoldbruskkjertelen. Men jeg var jo gravid, og valgte å vente med operasjon til etter fødselen. Det ble et vanskelig svangerskap, husker Maria.

17.mai 2013 kom premien, datteren Josefine ble født én måned før termin. Tre måneder etter fødselen kunne Maria gå gjennom sitt livs andre kreftoperasjon. Så fulgte behandling med radioaktivt jod. Hun ble frarådet å bli gravid igjen, siden hun hadde hatt to ulike typer kreft. Hun slo seg til ro med det. Var lykkelig over datteren hun tross alt hadde fått. Livet gikk sin gang.

Vondt i alle ledd

Den lille familien bodde i Halden, og Marias kontroller ble overført til sykehuset på Kalnes. I mai 2015, da datteren var to år gammel, følte hun seg ikke bra. Det var noe som ikke helt stemte. Føflekkreften hadde spredd seg til lymfeknutene under høyre arm, og hun fjernet alle. Deretter ble hun fulgt opp med kontroller på sykehuset hver tredje måned. Og det var på én av disse kontrollene kroppen hennes lyste opp som et juletre fra knærne og opp på en PET-scan: Hun hadde fjernspredning over alt fra knærne og opp. Det var nå hun stilte legen det fortvilte spørsmålet: «Hvor lenge har jeg igjen?»

Og det var nå, når hun trengte den som mest, at flaksen slo inn. For dagen før Maria fikk den nedslående spredningsbeskjeden, 30.september 2016, ble flere former for immunterapi endelig godkjent som en av flere standardbehandlinger for blant annet føflekkreft. Før denne datoen var disse medisinene bare tilgjengelig som del av kliniske studier. Alt lå dermed til rette for at Maria skulle få hjelp. Det betydde ikke at det kom til å være lett. Behandlingen med BRAF-hemmere som hun måtte gjennom først gjorde henne svært dårlig, og hun var inn og ut av sykehus. Men det hjalp! En PET-scan i desember 2016 viste at svulstene var blitt så små at hun kunne få immunterapi. Heller ikke denne behandlingen er uten bivirkninger, en periode var leddene så vonde at hun trengte krykker. Men svulstene blir mindre – noen blir helt borte. En kapsler seg inn og kan opereres bort.

Maria har hele tiden følt seg godt ivaretatt. Hun har møtt leger som har virket like preget som henne selv når hun har fått dårlige beskjeder, og oppfølgingen har vært tett og god. Foto: Astrid Waller

– Heldig som har overlevd

Nå, våren 2022, er det ti år siden Maria fikk den første kreftbeskjeden. Og først nå føler hun seg klar for å snakke om det. Sykdom har vært en fulltidsjobb i flere år, hun har vært ufør og hun har vært gjennom tunge behandlinger og vonde bivirkninger. Nå er hun tilbake i 50 prosent jobb som resepsjonist på et tannlegesenter. Før hun ble syk jobbet hun med økonomi, nå er resepsjonistjobben på et tannlegekontor midt i blinken.

– Historien min handler om uflaks. Føflekkreften min kommer ikke av en solskade, og siden jeg har hatt to uavhengige kreftdiagnoser har jeg tatt en gentest for å sjekke om det er noe arvelig. Det er det ikke, forteller hun.

– Jeg fikk jo dødsdommen, det er mange som dør av føflekkreft med spredning. Jeg overlevde, og da vil jeg gi noe tilbake. Om jeg kan få noen til å sjekke seg, så vil jeg gjøre det.

De første årene etter kreftdiagnosen ble hun redd for sola. Fortsatt synes hun det er vanskelig å se folk hun kjenner ta solarium før de skal på ferie til varmere strøk, eller oppsøke sola når den er på det sterkeste midt på dagen. Selv er hun forsiktig.

– Jeg føler meg så heldig som har overlevd, men sykdommen har tatt ti år av mitt liv. Jeg har hatt et så intenst ønske om å overleve, om at datteren min skulle ha en mamma. Ingen brunfarge er verdt den frykten.

Helse-Norge i ryggen

Før hun ble syk, tenkte hun at hun ville leve til hun ble hundre. Nå har hun justert målet litt, kanskje hun kan bli nitti?

– Helt frisk er jeg jo ikke. Oppfølging av sykdommen tar fortsatt mye tid, og jeg har fått diabetes type 1 som en bivirkning av immunterapien. Det er sykdom som ikke synes, men som fortsatt tar mye krefter. Men oppe i alt dette føler jeg meg først og fremst så uendelig heldig, sier Maria.

– Bare det å kunne jobbe 50 prosent, følge opp datteren min og ha overskudd til å melde meg som støttekontakt i kommunen. Å kjenne på de vanlige hverdagsproblemene som folk har. Alt dette er store seire for meg.

Beskjeden fra kreftlegen hennes er optimistisk: Jo lengre tid som går, desto større er muligheten for å bli helt frisk. Utsiktene er gode.

– Jeg føler meg kjempeheldig, det kjennes om jeg har hele helse-Norge i ryggen. Og nå finnes det enda flere medisiner enn da jeg begynte. Jeg har bare prøvd én, hvis jeg skulle få tilbakefall finnes det flere å prøve. Jeg føler at jeg er i veldig trygge hender.

Var dette nyttig?