Lise takker tarmscreeningen for livet

2.mars 2023 kom brevet fra Kreftregisterets tarmscreeningprogram i posten. Lise Onstad Elveslett (57) skjønte med en gang hva det gjaldt:

– Jeg hadde akkurat sett en video fra Kreftforeningen på Facebook der Jon Almaas demonstrerte hvordan man skal utføre en avføringsprøve, og visste at alle som fyller 55 år får et prøvesett tilsendt. Jeg visste at dette brevet skulle komme, og jeg visste at jeg ville delta i screeningen. Likevel satt det litt langt inne, forklarer hun.

– Jeg tenkte mye på at jeg måtte finne riktig tid. At jeg ville være alene hjemme og ha tid og ro. Det er jo en litt ekkel ting å gjøre!

Aldri lagt merke til symptomer

I videoen Lise hadde sett, leser Jon Almaas fra brevet Kreftregisteret sender til alle som fyller 55 år.

Tarmscreeningprogrammet sendte ut de første invitasjonene med hjemmetest for blod i avføringen i mai 2022, og ble landsdekkende i januar 2024. Alle menn og kvinner blir invitert til tarmscreening når de fyller 55 år. Innbyggere født i 1967, som Jon Almaas og Lise, var de første som mottok tilbudet.

I brevet Almaas leser fra i videoen står det at du inviteres til å delta i screening for tarmkreft, og det står hva du må gjøre: Følge vedlagte bruksanvisning, og ta en avføringsprøve hjemme hos deg selv. Han viser hvordan du skal stryke en plastpinne over avføringen din og få med deg ikke for mye, ikke for lite. Og deretter ta plastpinnen opp i et lite rør, sette på korken og legge den i en konvolutt som sendes til et laboratorium for analyse.

 Jeg husker at jeg hadde veldig roen på dette. Likevel tok det så lang tid før jeg fikk somlet meg til å ta den prøven, at jeg rakk å få tilsendt en påminnelse

I tillegg til at Lise hadde hørt om det nye screeningprogrammet gjennom denne videoen, vet Lise mer om kreft enn de fleste. Hun jobber med økonomi i Kreftforeningen, og selv om hun ikke har kreftfaglig bakgrunn, har hun hørt nok om sykdommen gjennom jobben til at hun vil gjøre det hun kan for å unngå kreft eller sørge for at det oppdages tidlig. Hun får med seg alt som publiseres av kampanjer og informasjon, og synes selv hun har relativt god kjennskap både til forebygging og symptomer.

Hun vil ta denne avføringsprøven, og hun er ikke det minste urolig for resultatet. Hun har aldri hatt noe hun forbinder med symptomer på tarmkreft.

– Jeg husker at jeg hadde veldig roen på dette. Likevel tok det så lang tid før jeg fikk somlet meg til å ta den prøven, at jeg rakk å få tilsendt en påminnelse, forteller Lise.

– I ettertid er det rart å tenke på, men en av grunnene til at det tok sånn tid, var noe som viste seg å være et symptom. Jeg har nemlig slitt med hemoroider i noen år. I perioder kan de blø litt, og jeg var redd for å «ødelegge» avføringsprøven med blod fra hemoroidene.   

Unnskyldninger

Lise og mannen Helge viser vei fra det røde huset i den store eplehagen på Ulvøya i Oslo. Her vokste Helge opp, og her har de oppdratt sine to barn som nå er voksne.

Nå går de med vante skritt de få meterne ned til stranda. Om sommeren er det smekkfullt her av badegjester fra hele Oslo. Om vinteren får lokalbefolkningen ha stedet for seg selv. De nikker og hilser til naboer på hundelufting. Myser mot sola, peker mot stupetårnet der de forlovet seg på denne tida for 28 år siden. Men praten går mest to år tilbake i tid, til mars 2023. Som kom og gikk. Og etter mars, kom april.

Nesten to måneder tok det, før Lise fikk somlet seg til å sette seg ned i sofaen og åpne brevet fra Kreftregisteret igjen.

Det var jo bare unnskyldninger alt sammen

– Det er utrolig hvor mye rart man kan tenke på når man utsetter noe man gruer seg til. Noe av det som fikk meg til å vente så lenge, var at påsken var rundt hjørnet. Jeg tenkte at jeg ikke kunne ta en avføringsprøve hjemme, sende den i posten, og så ble den liggende et sted i postgangen gjennom helligdagene. Det var jo bare unnskyldninger alt sammen, da jeg først gjorde det var det veldig godt beskrevet, og lett og renslig å gjennomføre. 

Det siste var viktig for Lise. For det er rart å håndtere sin egen avføring. Hun leste bruksanvisningen grundig, var opptatt av å gjøre det riktig. Og når det kom til stykket, var det ikke så ekkelt som hun hadde sett for seg.

Da prøven var sendt, tenkte ikke Lise noe mer på den. Hun var jo ikke syk.

Lamslått

Meldingen fra Helsenorge tikket inn en fredag ettermiddag. Det er et øyeblikk Lise aldri kommer til å glemme:

– Helge og jeg var på sykkeltur, og det er noe av det beste jeg vet. Nå satt jeg på et av favorittstedene mine ved Kolbotnvannet, jeg er veldig glad i å ta en pause akkurat der. I meldingen sto det at jeg var henvist til koloskopi etter funn på tarmscreening. Jeg ble helt kald og lamslått. Sa ingenting til Helge som satt rett ved siden av meg. Jeg husker at jeg tenkte: «Nå er det fredag, dette orker jeg ikke forholde meg til. Dette må jeg ta til uka».

Lise hadde ikke ofret avføringsprøven en tanke etter at hun hadde tapet igjen konvolutten og sendt den til analyse. Nå poppet spørsmålene opp: Var det noe gærent likevel? Eller hadde hun fått med blod fra hemoroidene? Hadde hun ødelagt testen med det blodet, akkurat som hun fryktet?

– Jeg helte nok mot det siste. Det var et forsøk på å bagatellisere det, jeg orket ikke forholde meg til at jeg kunne være syk, husker hun.

Allerede like over helgen kom telefonen fra Ullevål sykehus. De ba henne komme inn til koloskopi, en undersøkelse der en slange med kamera føres inn i tarmen via endetarmen, om tre dager. «Er det så alvorlig?» spurte Lise. «Har jeg fått hastetime?»

Plutselig stillhet

Lise beskriver stemningen i undersøkelsesrommet som lett og fin. Før en koloskopi skal tarmen vanligvis tømmes gradvis gjennom fem dager: Først skal du ikke spise noe med hele korn. Så skal du bare innta flytende føde. Lise hadde bare hatt tre dager på seg, og både hun, legen og sykepleieren lo av dette da de så livebildene fra kameraet som ble skjøvet opp i hennes indre: Helkornene fra favorittlunsjen, hjemmebakte knekkebrød fullpakket av hele frø, danset over skjermen.

– Jeg følte meg så godt ivaretatt, de snakket meg gjennom hva de gjorde. Vi snakket mye om screeningen, jeg sa at jeg var så glad jeg var født i akkurat 1967 og dermed var del av det første årskullet som fikk tilbud om tarmscreening. Jeg var der ikke på grunn av symptomer, jeg mistenkte ingenting, og det gjorde ikke legene heller. Jeg husker at han som utførte undersøkelsen kommenterte at han så en del polypper. «De må du være klar over,» sa han. «De skal vi følge med på, det er bra du er kommet inn i dette programmet». Så ser jeg på skjermen at noe forandrer farge.

Lise legger merke til at praten endrer karakter. De ler ikke lenger av knekkebrødfrøene. I stedet blir det stille. Når praten gjenopptas, hører hun at det gis korte beskjeder. Leger skal ringes, hun hører noen si «second opinion».

Dette hadde ikke blitt oppdaget hvis ikke det var for screeningen. Jeg hadde jo ikke mistanke om noe

Så kjenner hun at en omsorgsfull hånd klapper henne på siden. Fulgt av spørsmålet: «Skjønner du hva vi snakker om nå?»

– Det neste jeg hørte, var ordet «pakkeforløp». Og det ordet har jeg hørt på jobb, forteller Lise.

– Det var en surrealistisk opplevelse, jeg var ikke forberedt. Det er kanskje en teit ting å si, man er vel aldri forberedt på å få en alvorlig diagnose. Men jeg hadde liksom ikke hatt noen som helst mistanke. Jeg kunne hatt med meg noen, både Helge og en venninne hadde tilbudt seg å følge meg, men jeg dro alene. Jeg skulle jo bare inn og ut igjen, og så skulle Helge hente meg på parkeringsplassen etterpå.

– Helge er klippen

I stedet for å reise rett hjem til Ulvøya etter endt undersøkelse, ble Lise geleidet videre fra poliklinikken til kirurgisk avdeling. Hun husker bare enkeltord fra samtalen der: Pakkeforløp, igjen. CT, MR.

Da hun kom ut i bilen der Helge ventet etterpå, var hun nummen.

– Jeg husker at jeg satt der med følelsen av at «nå er vi her, vi og. I det som vi bare har sett andre oppleve». Helge ble like sjokkert som meg, men var rolig som alltid. I vårt forhold er det han som er klippen. Han fikk aldri panikk, jeg visste at han ville ta vare på meg.

Fra første stund, og gjennom hele behandlingen, har Lise fått den samme beskjeden av alle hun har møtt på i helsevesenet: Du er heldig som kom så tidlig! Og hver gang har hun svart det samme: Jeg er heldig som var med i det screeningprogrammet!

– Dette hadde ikke blitt oppdaget hvis ikke det var for screeningen. Jeg hadde jo ikke mistanke om noe, gjentar hun.

Diagnosen kom som lyn fra klar himmel for hele familien. For Lise, Helge og barna Caroline som da var 22 og Daniel som var 24. Daniel studerte i Trondheim og fikk kreftbudskapet over Facetime. Det syntes Lise var ekstra tøft.

Tålmodig med kroppen

31.mai kom den første etterlengtede beskjeden: Kreften hadde ikke rukket å spre seg. Mest sannsynlig ville operasjon bli eneste behandling. Den ble omfattende og langvarig, men Lise var heldig. Hun slapp utlagt tarm, slapp cellegift og stråling.

– Nok en gang sa de: «Du har kommet tidlig». Og nok en gang svarte jeg: «Ja, takket være screeningen».

Sommeren ble lang. Først i august, seks uker etter operasjonen, fikk hun det andre viktige svaret hun ventet på: De fikk fjernet alt i operasjonen, hun var kreftfri. Da rant tårene hos Lise.

I det halvannet året som er gått siden da, har Lise jobbet seg gradvis tilbake i full jobb. Legene har bedt henne om å være tålmodig med kroppen sin. Hun er glad for at det er mulig å ha hjemmekontor noen dager.

Hun innrømmer at hun har tenkt mange tanker som begynner med «hva hvis» og «tenk om». Når hun skal snakke om det, må hun ta sats. Blir først stille et sjeldent øyeblikk.

– Skulle gått til legen

– Aller mest tenker jeg på hvor ille det kunne ha gått. Hva hvis jeg ikke hadde tatt den avføringsprøven? Tenk om jeg hadde utsatt det så lenge at jeg til slutt glemte det? Jeg tenker at jeg kanskje ikke hadde vært her i dag. Og jeg tenker på hvor mye jeg i så fall hadde gått glipp av, sier hun.

– Jeg er blitt veldig opptatt av å inspirere andre til å takke ja til tarmscreeningen, og ta symptomer på alvor. Jeg skulle jo ha gått til legen da jeg så blod på dopapiret, i stedet for å tenke at det «bare» var hemoroider.