– Jeg gikk i den klassiske mannefella

Høsten 2021 fikk Tomas Moen (49) borreliose og det han kaller en «hardcore» antibiotikakur. Etterpå hanglet han. Lenge. Det var mye å gjøre på jobben som organisasjonspsykolog i en stor internasjonal bedrift, i løpet av få uker jobbet han på flere kontinent.

– Jeg pusher jo femti, og tenkte for meg selv at «jaja, jeg er vel litt slitnere enn jeg har vært». Nå tenker jeg at det må ha vært kreften, sier han.

Walk it off!

Det er den enkleste formen for klokskap, etterpåklokskapen. For nå vet han at han må ha vært kreftsyk hele høsten. Da han til slutt gikk til legen utpå våren 2022 og fortalte at han følte seg uvanlig sliten og dessuten hadde blodig og slimete avføring, så legen på ham og spurte hvor lenge det hadde vart.

– Og det kunne jeg ikke svare på, husker Tomas.

– Er det sånn at det er snakk om flere uker? Spurte legen.

– Det er nok kanskje heller snakk om måneder, svarte Tomas.

– Flere måneder? Spurte legen.

– Et par-tre, kanskje fire? svarte Tomas.

Og følte seg litt dum.

Han som aldri var syk, aldri har vært sykmeldt, som er det han kaller «motstander av å ta antibiotika for den minste ting», han som foretrekker å walk it off. Han som drar fra huset i Drammen til flyplassen i Tønsberg for å hoppe i fallskjerm så ofte han kan, som løper maraton og som kun har vært til lege for treningsrelaterte skader så lenge han kan huske før den runden med borreliose. Her satt han altså, og snakket om avføringen sin. Og innså at det skulle han ha gjort for lenge, lenge siden.

Symptomene kom og gikk

Legen spurte om ting som han aldri hadde tenkt på å merke seg. For eksempel om avføringen var blitt mindre i omkrets – for har du en svulst i tarmen, kan passasjen bli mindre.

– Det var kona som ba meg gå til lege da jeg fortalte at jeg hadde blodig og slimete avføring. Da hadde det kommet og gått en stund. Og det hadde faktisk ikke falt meg inn at det var noe man burde gå til legen med. Det slo meg aldri hvor alvorlig det kunne være. Jeg hadde begynt å tenke på tarmsykdommer som ulcerøs kolitt eller crohns. Og så var det mye verre.

På koloskopien, kameraundersøkelse av tarmen, så han selv svulsten på skjermen.

– Hva tenkte du da?

– Da satte jeg meg på puben, tok meg en IPA og lurte på hvordan jeg skulle si det hjemme. Det var beinhardt.

– Var du redd?

– Jeg var stressa. Engstelig. Alle blir vel det når de hører ordet «kreft». Men jeg bestemte meg for å bare høre på legene, ikke google. Det funket helt til jeg tok MR og den viste spredning til leveren. Prognosene faller brått når du går fra tarmkreft stadie 1 til stadie 4. Da ble jeg redd for å dø fra barna mine.

Fryktet hjertesykdom

Maks uflaks, kaller legene det. Tomas har levd sunnere enn de fleste, i hele sitt voksne liv har han nemlig tenkt at han skulle gjøre det han kunne for å forebygge hjerte- og karsykdom.

– Det er liksom det som har tatt menn i min familie. Etter at pappa fikk hjerteinfarkt, ble det enda viktigere for meg å spise sunt og trene. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg at jeg skulle bli dausjuk av tarmkreft.

De siste par årene kan bare beskrives som røffe. Han har fått cellegift og strålebehandling, han er blitt operert flere ganger.

– Du går gjennom noen prosesser som kreftpasient. Jeg har gått fra å være veldig redd til å akseptere situasjonen. Først tenkte jeg at jeg er altfor ung til å dø. Men så lå jeg der på Radiumhospitalet og tenkte over livet, innså at ungene er blitt store, jeg er nesten femti, jeg har hatt et rikt liv. Det er jo en eksistensiell krise, konstaterer han.

– Da legen gikk ut av rommet etter å ha fortalt at jeg kom til å ende med permanent stomi, gråt jeg. Men det blir en vane, det og.

Fyller dagene med mening

Hjemme holdt han maska til kona Hedda og de tre barna på 16, 18 og 21 gikk på jobb og skole. Da satt han der med de to hundene og tillot seg å knekke.

– Hjelper det å være psykolog når det er du selv som trenger hjelp?

– Det er jeg usikker på. Verktøyene jeg har, kommer litt til kort. Dette er ikke negative tanker, det er ekte problemer. Det er så mange lag av ting som kan gå galt. Jeg har jobbet en del med hypokondere, og vært opptatt av å ikke få helseangst sjøl. Men med min kreftdiagnose følger det en frykt som ikke er irrasjonell, det er en reell risiko for at dette går til helvete, konstaterer han.

– Kona mi er også psykolog og hadde helt sikkert taklet alt jeg kom med, men jeg hadde behov for å skjerme henne litt, tenkte at hun sikkert hadde sin egen frykt. Løsningen for meg ble å snakke med psykologen som jeg hadde som veileder under spesialiseringen min. Det, og å fylle dagene med mening. Kose meg som best jeg kan.

Cellegift – og 60 fallskjermhopp

Hvordan koser en fallskjermhopper seg som best han kan? Han hopper i fallskjerm. 60 hopp ble det i løpet av 2022, året han var gjennom den ene kreftbehandlingen etter den andre.

– Den andre uken etter en cellegiftkur var jeg i ganske god form. Da dro jeg til Skydive Tønsberg. Oppe i lufta er det ikke rom for tunge tanker, du må ha fullt fokus. Det ble en pause fra kreften.

Familien er det aller viktigste for ham nå. Fine dager og opplevelser sammen.

2023 har vært en gradvis opptur. Etter den siste operasjonen i november 2022, følte han seg gammel og dårlig. Han kunne ikke gå, kjente ikke sin egen kropp igjen. I halvannen måned hadde han besøk av hjemmehjelp tre ganger om dagen.

Fra midten av januar kunne han gå korte turer. Nå kan han løpe litt igjen. Hver tredje måned er han inne til CT, spredningssvulstene i leveren synes ikke lenger på bilder. Det er så uvanlig uten operasjon at legene har forberedt ham på at de vil komme tilbake og kreve nye inngrep. Tanken på at han plutselig kan bli syk igjen, lurer i bakhodet.

Vite hva du skal ta på alvor

Hva om han hadde gått til legen så snart han fikk symptomer? Hva om kreften var blitt oppdaget før den spredte seg? Han vil aldri få svar på disse spørsmålene, og har heller ikke søkt dem.

– Jeg har ikke pisket meg sjøl for det. Jeg er ikke typen som renner ned legekontoret, og jeg skjønte rett og slett ikke at jeg hadde symptomer engang. Det var så av og på: Først løs avføring, så hard avføring, avføring med slim eller blod… Det kom og gikk, og jeg fant en forklaring på alt. Og når jeg var sliten, forklarte jeg det med jobb. Du tenker ikke at du har tarmkreft med spredning når du er en sprek og sunn mann på 48, mener Tomas.

– Jeg rasjonaliserte: Når du er i full jobb, hvor dårlig kan du egentlig være? Svaret er at du kan være ganske dårlig. Uten behandling, vet jeg ærlig talt ikke hvor lenge jeg hadde levd.

Dette er et paradoks for en mann som har jobbet som psykolog hele sitt voksne liv. For han har hatt pasienter med helseangst. Han har måttet be dem om ikke å tolke alt som symptomer.

– Slagsiden er jo at du kan overse symptomer. For å unngå det, må du vite hva du skal ta på alvor.