«Mamma, skal du ikke ta den testen?»

– De to døtrene mine sa flere ganger: «Mamma, skal du ikke ta den testen?». Men det passet liksom aldri, forteller Karianne Næss fra Askøy utenfor Bergen.

– De hadde tatt HPV-vaksine og var opptatt av dette med at livmorhalskreft kan forebygges. Det er litt flaut å si det, men jeg tenkte aldri at det angikk meg. Vi hadde aldri hatt kreft i familien vår.

Raste ned i vekt

Du vet hvordan livet bare flyr av sted noen ganger? For Karianne føltes det sånn: Hun elsket jobben sin som servitør på den tradisjonsrike restauranten Bryggeloftet i Bergen, hun holdt orden på hus og hage og familie – og hun elsket å reise. Så raste hun plutselig ned i vekt. I 2017 mistet hun ti kilo uten å ha endret på verken kosthold eller livsstil. Legen spurte om det var tarmkreft i familien, men Karianne tenkte bare «dette er ikke tarmkreft».

I løpet av de neste to årene var hun mye syk. Hun, som har vært frisk hele livet, jobbet tolv timers dager og prioriterte å trene, fikk den ene forkjølelsen etter den andre.

– Det lignet ikke meg å være sliten, men nå var jeg plutselig ekstremt utslitt, husker hun.

– Og selv om jeg fikk en hel haug med infeksjoner fra 2017 til 2019, hadde jeg ingen symptomer fra underlivet. Før jeg plutselig fikk blødninger utenom syklus, og fikk beskjed om at jeg var kommet i overgangsalderen.

Det lignet ikke meg å være sliten, men nå var jeg plutselig ekstremt utslitt.

Karianne Næss

Hun tolket hoste som forkjølelse, blødninger som overgangsalder – og da hun ble plaget av en forferdelig kvalme, fant hun også en naturlig forklaring på det: Drikkevannsskandalen på Askøy sommeren 2019. Over 2000 innbyggere rapporterte om mageproblemer. Hvorfor skulle Kariannes kvalme skyldes noe annet?

Første gang hun kjente en direkte smerte, var den lokalisert til knærne.

– Ingen så noen sammenheng i plagene mine, heller ikke jeg. Men så fikk jeg ny fastlege, forteller Karianne.

– En fantastisk mann som jeg gjerne vil nevne ved navn; Christian Redisch. Han så på meg og sa: «Er det egentlig noen som har lyttet til det du har fortalt dem, Karianne?» Han reddet meg. Og plutselig gikk alt veldig fort.

Kunne ha vært unngått

Utvidete blodprøver, gynekolog, Haukeland. I løpet av noen få døgn ble hun rushet gjennom et utredningsløp som normalt kan ta uker og måneder. Det var alvor, hun skjønte det nå. Likevel er man aldri virkelig forberedt på å få en beskjed som denne: Stor svulst. Stadie 2b. Ikke mulig å operere.

– Det føltes som å sitte på et tog alene i 900 kilometer i timen uten telefon og uten å vite hvor jeg skulle, beskriver Karianne.

– Dette var midt i korona, så jeg har aldri hatt med meg noen på en eneste legesamtale. Jeg har alltid vært alene om å motta alle beskjeder.

Hun har også møtt alene til utvendig strålebehandling, cellegiftkurer og en hel sommer med innvendig stråling via skjeden. Skjønt helt alene er man sjelden på et sykehus. Mens verden utenfor kjempet mot et virus fra Wuhan, fant Karianne mening i å gjøre dagene best mulig også i de verste behandlingsperiodene. Hun smiler fortsatt når hun tenker på den eldre medpasienten som utbrøt at hun gledet seg til neste cellegiftrunde, siden Karianne var der.

Det er litt ironisk at jeg kvidde meg sånn for den livmorhalsprøven, mens jeg nå har samme forhold til underlivet mitt som til en hvilken som helst annen kroppsdel.

Karianne Næss

Men selv om hun sprudler over av positivet og livsglede, er det en tanke som av og til dukker opp fra det stedet langt bak i hodet der vi alle prøver å gjemme unna det som er litt vanskelig å forholde seg til. Og det er tanken om at alt dette kunne ha vært unngått. Livmorhalskreft er en av svært få kreftformer som kan forebygges og nærmest utryddes, om alle 12-åringer takker ja til HPV-vaksinen de tilbys som en del av barnevaksinasjonsprogrammet, og alle kvinner fra 25 til 69 tar livmorhalsprøve hver gang påminnelsen fra Kreftregisteret kommer i posten.

– Plagene du risikerer er for ille

Men det er som kjent lett å være etterpåklok. Hvis Karianne kunne ha gjort om på noe, hadde det vært dette: Hun skulle ønske at hun skjønte hva hun risikerte ved ikke å ta seg tid til det legebesøket. Hun skulle ønske noen hadde røsket tak i henne og fortalt om cellegift, stråling, hårtap og midlertidig hørseltap. Hun skulle ønske hun visste at innvendig strålebehandling får hudvevet i skjeden til å vokse sammen så du må holde skjedegangen åpen med en dildolignende dilator.

– Det er litt ironisk at jeg kvidde meg sånn for den livmorhalsprøven, mens jeg nå har samme forhold til underlivet mitt som til en hvilken som helst annen kroppsdel. Jeg har ikke tall på hvor mange leger og pleiere som har vært der nede, sier hun.

– Poenget mitt er at plagene du risikerer er for ille. Jeg forteller gjerne de aller mest intime detaljer fra behandling og seinskader om det kan få flere til å ta den livmorhalsprøven. Det tar fem minutter.

Svulsten i Kariannes underliv kan fortsatt ikke opereres. Kreften er der fortsatt, og den har spredd seg til lymfene. Legene har begynt å snakke om hva de kan tilby av palliativ behandling på sikt. Men først skal de gi henne en siste runde med cellegift. Hvis den har bare den aller minste virkning i løpet av høsten, kan hun vente seg et helt år med cellegiftkurer hver tredje uke. Håpet er i så fall at legene skal kjøpe seg tid til å lete videre etter behandling som kan gi Karianne et lengre liv.

Og selv om et år med cellegift høres ut som manges aller verste mareritt, fikk Karianne ny giv av denne beskjeden:

– Jeg tenkte bare: «Spredning til lymfene? Flott! Da slipper jeg i hvert fall mer innvendig stråling», sier hun og ler av sin egen galgenhumor.

– I mellomtiden har jeg jo gode dager! Jeg fyller 50 år i januar, har samboer, to skjønne døtre og jeg ble mormor i august i fjor. Jeg bruker ikke tid på å være bitter. Jeg har kun konsentrert meg om fakta, og fakta er at det som ligger bak meg kan jeg ikke gjøre om på. Kreften har fått meg til å innse at jeg bare har rast av gårde i livet mitt. Det siste året er jeg blitt mer takknemlig, raus og tolerant.

Datteren hadde celleforandringer

Yngstedatteren Maren, hun som syntes moren var litt teit som ikke tok livmorhalsprøve når hun fikk det brevet fra Kreftregisteret, fyller snart 25. Da vil hun motta sitt første brev om screening. Men da mamma ble syk, tok hun selv initiativ til en livmorhalsprøve. Hun sto helt alene utenfor en butikk i studentbyen Volda da hun fikk beskjed om at den viste celleforandringer. Hun var førsteårsstudent på Høyskolen midt i pandemien, og kjente ikke en eneste medstudent.

– Jeg har aldri følt meg så aleine som den dagen, husker Maren.

– Jeg sto utenfor butikken og grein og ringte til mamma. Heldigvis beroliget hun meg.

Det samme gjorde mammas kreftlege, som kunne fortelle at mange unge kvinner har celleforandringer som går over av seg selv. Det er en av grunnene til at 25 er valgt som alder for første sjekk i Livmorhalsscreeningen.

Og ganske riktig: På neste sjekk noen måneder etter, var celleforandringene borte. Maren er beroliget på egne vegne. Hun er ikke syk, selv om mamma er det. Ikke har hun tenkt å bli det heller. For er det én ting de har lært i familien Næss, så er det at kreften kan ramme også dem som aldri har hatt en sykedag i sitt liv. Men akkurat livmorhalskreft er så saktevoksende at den som regel kan unngås om vi bare tar livmorhalsprøve jevnlig.

Lurer du på hvor lenge det er siden du selv tok en livmorhalsprøve? Ikke tenk på det: Kreftregisteret passer på deg, og sender deg en påminnelse når det er på tide å bestille time hos legen.

#sjekkdeg #utryddlivmorhalskreft