Mer glede av mindre medisin?

Den ligger der klar i kjøleskapsdøra eller baderomsskapet, denne trofaste tjeneren som virker mot både korona og kuppelhode. Når feberen går ned og humøret opp, er det ofte Paraceten vi har å takke.

Mindre kjent er det at den samme pilla er førsteforsvarer mot smerter forårsaket av kreft. Riktignok er morfin kongen av smertelindring, men den ydmyke paraceten går alltid foran. Det skyldes at bivirkningene er færre; sterkere preparater kan gi begrensninger, for eksempel på bilkjøring. Derfor Paracet først, sterkere lut deretter.

Det som derimot er vanskeligere å svare på er hvorfor pasientene skal fortsette å spise piller med virkestoffet paracetamol også etter at de har startet på kraftigere preparater. Er ikke det som fortsatt å ha på plaster under den store bandasjen?

Eller gir tablettene en tilleggsgevinst?

Studien som skal finne svar

Ved Sykehuset Telemark leder Ørnulf Paulsen den kliniske studien ParaStop, som skal finne svaret.

– I tråd med retningslinjene til Verdens helseorganisasjon (WHO) bruker veldig mange kreftpasienter over hele verden åtte tabletter paracetamol daglig for å lindre plager. Vi undersøker om pasienter som bruker morfinpreparater i tillegg, opplever verre smerter når vi tar bort Paraceten. Målet er rett og slett å finne ut om de trenger paracetamol, forklarer Paulsen.

Studien startet i fjor høst ved seks norske sykehus. Så langt har 14 av totalt 204 pasienter vært gjennom. Planen er at samarbeidssentre i Skottland og Italia også skal inkludere pasienter; det vil heve troverdigheten når resultatene foreligger om et par år.

Viser de at paracetamol har liten eller ingen verdi som tillegg til sterkere preparater, vil det tvinge fram endringer i WHOs smertetrapp som har stått uforandret i 30 år. Da kan enorme pasientgrupper slippe å svelge åtte store tabletter daglig.

– Kliniske studier må ta fatt i problemstillinger som er nyttige for hverdagspasientene. Det gjør denne, sier Paulsen.

Tusenkunstner i Telemark

På sin egenbygde, bunnsolide brygge omgitt av langt mer vaklevorne brygger, står Roar Henriksen (79) og skuer inn mot land. Blikket treffer en fasade murt opp av stein. Et tilbygg som får tankene til å fly fra Telemark til Toscana, er i ferd med å ta form.

På framsiden ligner huset fra 1860 andre hvitmalte hus i Langesund, mens det sett fra fjorden kan minne om et italiensk gårdshus. Stolt, sobert og solid – som byggmesteren selv.

Egentlig var han for gammel allerede da han startet for snart ti år siden. Og selv om mye er på plass, er Roars liste over hva som gjenstår lang: trapp, rekkverk, søyler, rive her, bygge der, nye vinduer, en ark på toppen …

I sin tid ble han Norges yngste rørleggermester. På grunn av vond rygg omskolerte han seg til gullsmed. Inne henger egne malerier på flere vegger, noen av dem stilt ut på Telemarksutstillingen. Ute kommer brygga til å stå til Dovre faller.

Tusenkunstneren trives best når han jobber, og jobb er det nok av. Han må smertelig innrømme at det nok er flere år før tilbygget står ferdig.

At kreften meldte seg en dag for fem år siden, var mildt sagt ubeleilig.

Allerede på første strålebehandling ble det slått fast at blærekreften hadde spredd seg til lymfeknuter og bein. Til tross for gjentatte behandlinger har spredningssvulstene fortsatt å flytte på seg. Nå sitter en av dem nederst i korsryggen og gjør det vondt å sitte.

Smerter har blitt en del av hverdagen. For fem dager siden var han litt sein med å ta pillene sine. Da var smertene 11 på en skala fra 1 til 10. I dag er de mer moderate.

For å holde spredning og smerter i sjakk, venter snart mer stråling.

– Sjukehusets jobb er å holde meg i live altså, så jeg får gjort alt dette ferdig, sier Roar og trekker forsiktig på smilebåndet.

Interessant uansett

Paulsens antakelse er at paracetamol ikke gir den store tilleggsgevinsten. Den hypotesen har også støtte i en forstudie gjort i Edinburgh.

– Alle er enige i at all kreftbehandling må være dokumentert med solid forskning. Derfor er det et stort tankekors at retningslinjene på dette området ikke er begrunnet i gode studier. Når svarene foreligger om to år, tror jeg de vil ha stor interesse, uansett hva de forteller, sier Paulsen.

Han synes ParaStop-studien er et godt eksempel på en grunnleggende nyttig studie. Riktignok tåler pasientene stort sett paraceten godt, men dersom tusenvis – millioner på verdensbasis – kan slippe inntil åtte piller daglig, vil det være svært gledelig.

Studien inngår i det ferske Forskningssenteret for klinisk behandling (FKB), der Kreftforeningen nylig har bidratt med 64 millioner. Paulsen mener at nettverkstankegangen som ligger til grunn for denne satsingen, er avgjørende for at også mange mindre sykehus kan gjennomføre kliniske studier.

– At vi får drive kliniske studier på kreftområdet, er inspirerende for klinikeren og viktig for pasienten. Vi kan også bidra med mange pasienter og viktige problemstillinger når nye prosjekter skal utformes. At Kreftforeningen er på banen med tunge satsinger, bidrar til å gjøre det mulig, sier Paulsen.

Smertefri deltakelse

Da Roar Henriksen ble spurt om å delta i ParaStop, hadde han ingen motforestillinger.

– Hvis jeg kan bidra til å lage et bedre pilleregime for framtidens pasienter, så gjør jeg gjerne det. Om jeg skulle ha litt plager en ukes tid, så tåler jeg det, tenkte han.

Hver dag gjennom studieuka ble han oppringt av en studiesykepleier som ba ham rapportere hvordan han vurderte smertene sine. Da var hans vanlige pilleglass med Paracet byttet bort med et som enten inneholdt Paracet eller placebo – piller uten effekt. I studien får en tilfeldig halvpart av deltakerne det ene, den andre halvparten det andre. Fortsatt vet verken Henriksen eller legen hva han har spist.

Men Henriksen ser gjerne at studien konkluderer med at paracetamol er overflødig. I kroppen hans pågår konstant en immunrespons mot kreften. Det gjør at han stadig har litt feber, som pillene får bukt med. I Henriksens tilfelle er det langt ifra ideelt.

– Hver gang jeg tar den pilla, blir jeg kliss våt, må skifte trøye et par ganger utpå dagen. Den paraceten blir jeg gjerne kvitt, for det er ikke noe allright å jobbe ute når en blir fuktig og kald, sier han.

Heldigvis er den gode varmen på vei til Langesund. For selv om tilbygget i Fiskerstedet nok kan fortone seg som et uoverstigelig fjell innimellom, er det først og fremst en motivasjonsfaktor. I morgen fortsetter Henriksen å jobbe.