Ny bok for barn som savner

Jeg brenner for at barn blir møtt når noen nær dem forsvinner, og at vi voksne har tryggheten til å være der på den måten barnet trenger.

Lærer, journalist og forfatter Birte Svatun er på besøk hos Kreftforeningen for å vise frem den nye arbeidsboken hun har laget for barn og familier som har mistet en de er glad i.

Ideen fikk hun da hun selv var i sorg. For 20 år siden mistet hun den ene lillebroren sin i selvmord. Bare seks år senere døde den andre av hjerteinfarkt.

– Brå død er et sjokk, og vi opplevde at vi fikk lite hjelp. Det er mye usikkerhet, og mange synes det kan være vanskelig å forholde seg til folk i sorg, forteller hun.

– Ikke vent på barnet

Egne erfaringer med sorg gav Svatun motivasjon til å hjelpe andre. Derfor tok hun først en videreutdanning innen sorg i Bergen, og senere var hun sorggruppeleder for barn i alderen 6 til 8 år på Sorgsenteret ved Akershus Universitetssykehus (Ahus) utenfor Oslo.

Både på sorgsenteret og av psykolog Atle Dyregrov under Sorgutdanningen lærte hun hvor viktig det er at voksne tar initiativet til samtaler.    

– Jeg har hørt mange historier om voksne som blir enige om å ikke si noe og heller vente på barnet. Men det som skjer da, er at barnet enten tror at den voksne har glemt det, eller at det ikke skal snakkes om. Det kan gi dem en alenefølelse som følger dem opp i voksen alder, forteller Svatun.   

Dessverre er det få tilbud til etterlatte barn i Norge i dag.

– Da tenkte jeg at en bok kunne nå mange flere enn de lange køene til sorgsenter på sykehus, sier Svatun.

Arbeidsbok som åpner opp for samtaler

Svatun bestemte raskt at hun ikke ville lage en fagbok for barn, men en arbeidsbok der barn kan fortelle sin egen historie. Der de kan bruke hendene sine, klippe og lime, tegne og skrive. Gjøre noe konkret.  

– Det å skrive og tegne på denne måten hjelper barn å bearbeide vanskelige opplevelser. Forskning viser at det går bedre med barna i de familiene der man holder minnet om den døde levende, og håpet mitt er at denne boken kan bidra til det, forteller Svatun.

Boken har hun bygget opp etter sorgmanualen for barn på Ahus. Alle spørsmålene og temaene er nøye gjennomtenkt, men man trenger ikke å lese den fra A til Å.

Tanken er at den skal kunne trygge voksne og hjelpe dem i gang med vanskelige samtaler når det trengs, om du er mor, onkel eller leder en sorggruppe.

Det var viktig for Svatun at boken ikke bare skulle bli en heltedyrkelse av den som er død.

– De må få sette ord på det som var vanskelig også. Mange har jo hatt foreldre eller søsken som har hatt et langt sykeleie, eller som ikke bare var snille. Slike følelser må det også være rom for i en slik bok, sier forfatteren.  

I moderne sorgteori mener man at menneskers sorgbearbeid må finne en balanse mellom å gå nær tapet og bort fra tapet og omstille seg til den nye hverdagen. Denne pendlingen tar boken også tatt hensyn til. Det er blant annet sider der barna kan fortelle hvilke mennesker og dyr som er viktige for dem i dag, og hva de trenger fra barn de er sammen med.

– Dette hjelper barnet å bli bevisst på egne behov og å uttrykke det til andre.

Hvis du lager plass til den du mistet, lager du også plass til deg selv.