– Det er et slag i magen å få en sånn beskjed, sier Leif W. Ramslie.  

Året var 2019. Leif og samboeren hadde akkurat satt seg på toget i Nord-Italia, de var på vei hjem fra sommerferie. De hadde syklet syv dager i Piemonte, det hadde vært en fantastisk tur. Toget hadde ennå ikke kjørt fra perrongen da telefonen ringte. 

Det var den yngste datteren hans, Lise på 32.

 – Hun gråt, og gråt, og gråt. Jeg spurte «hva har skjedd, Lise, er det noe med barna?» Nei, det var ikke det.

Til slutt kom det:

– «Pappa, jeg har fått kreft.» 

Det eneste han klarte å tenke på da, var hvordan han skulle komme seg fortest mulig hjem. 

– Men det var ingen raskere måte å komme seg hjem på. Det var ikke noe jeg fikk gjort. Det er jo ikke noe man får gjort. 

Å være der

Det beste Leif kan gjøre er å være der for Lise. Han følger henne gjerne til undersøkelser eller behandling når hun ønsker det. Det var Lise som fortalte om Vardesenteret på sykehuset. At det kunne være et fint sted for ham å ta en kaffe.

Første gang han var innom var i Lises første behandlingsrunde på Radiumhospitalet. Da var han fortsatt i full jobb som markedssjef i et stort internasjonalt selskap. 

– Jeg hadde tatt med PC’en for å få tiden til å gå mens jeg ventet. En hyggelig dame kom bort og lurte på om jeg hadde lyst på en kaffe og en vaffel.

– Jeg sa ja takk, men at jeg gjerne kunne hente selv. «Bare bli sittende, du»! sa hun. Så satte hun seg sammen med meg, og jeg fortalte litt om hvorfor jeg var der. At jeg fulgte datteren min til cellegiftbehandling. Hun var veldig mild og god å prate med.

– Jeg har ikke noe tro på å holde alt inne, da blir det til at man bare kverner på vonde tanker.

Leif W. Ramslie

Alle øyeblikk teller 

En vakker sommerdag i 2020, fikk Lise vite at kreftbehandlingen hadde hjulpet. Til alles enorme lettelse fikk de vite at Lise nå var kreftfri.

Men friheten og gleden varte bare i ett år. Da kjente hun en liten kul i huden under det ene brystet, utenpå ribbeinet. En fettkul?

Diagnose: Metastatisk brystkreft. Brystkreft med spredning. En knusende beskjed for en familie med to små barn.  

– Jeg fikk vite at det ikke finnes behandling som kan gjøre meg frisk, og at ingen kan si hvor lenge jeg kan leve, sier Lise.  

Lise er nå i livsforlengende behandling. I hennes tilfelle, cellegift og stråling. For at kreften skal spre seg minst mulig. For at svulstene skal vokse minst mulig. Slik at Lise skal få et lengst mulig liv med familien sin. Med mannen Aasmund, og de to barna deres på 7 og 9 år.  

Før fikk Lise cellegiftkur én gang i uka, til den sluttet å virke. Nå får hun en ny type, og infusjon én gang i måneden. Hver tredje måned er det kontroll.

Det blir mye venting på sykehuset. For Lise handler det nå om å fylle dagene med mest mulig livskvalitet. En dag på sykehuset er en dag i livet.  

Alle øyeblikk teller.

Litt mindre ensomt

 – Jeg er så glad for at dette stedet finnes. Det føles trygt, og lettere å puste her enn på en hard stol i en sykehuskorridor, sier Lise.  

På Vardesenteret er det godt lys, myke sofaer, fine lamper. Som hjemme i noens stue. Lise synes også det kan være fint å treffe andre som er i liknende situasjon. Litt mindre ensomt, på et vis.

– Jeg husker spesielt godt en ung jente jeg møtte. Hun fortalte at hun var i gang med å ta ut egg, fordi hun håpet å få muligheten til å bli mor en gang i fremtiden. Hvis det kom en kur som kunne gjøre henne frisk. Vi begynte faktisk å gråte begge to. Det ble en veldig nær og fin samtale, sier Lise. 

Hun vet ikke hvordan det gikk med jenta. Akkurat det synes Lise kan være vanskelig: Når skal man utveksle kontaktinformasjon? Noen har kanskje brent seg før, og vegrer seg for å knytte seg til noen de snart kan miste.

– Jeg er heldig som har mange gode venninner rundt meg, men jeg har også kjent på gleden ved å snakke med noen som vet. Det gjør det enklere å åpne seg, å slippe å føle at jeg må pynte på historien for å skåne andre, sier Lise.

– Og når jeg er sammen med de gamle venninnene mine, så vil jeg ikke alltid snakke om kreften. Jeg har også behov for å bare være gamle Lise, som kan le av ting vi lo av før. 

Finne mening

Pappa Leif har opplevd kreft på nært hold før, og fikk tidlig erfare hvor brutalt livet kan være da han jobbet som paramedisiner i ambulansetjenesten ved siden av ingeniørstudiet.

Han behandlet brannofre og alvorlig syke, og opplevde barn som døde mellom hendene hans. Likevel har han klart seg godt, sier han. Fordi han er vant til å ta tak i ting.  

– Men nå …, sier Leif, og trekker pusten. 

– Nå føler jeg meg helt hjelpeløs.  

Som pappa higer han etter å gjøre noe. Det eneste han vil, er at Lise skal bli frisk.

Å holde seg i aktivitet hjelper litt. Han er pensjonist, men eier og driver sin egen gård. Han finner ro i å drive med dyr, og natur.

– Ikke for det, jeg har jo lurt på om jeg kan hjelpe ved å selge gården. Hvis jeg selger alt, kan det redde Lise? sier Leif.  

 Men han har valgt å stole på det legene sier. At datteren får den beste behandlingen. Tenke at det beste han kan gjøre nå, er å være der for Lise, og fylle dagene med det som gir ham mening.

–  Siden jeg har hatt så glede av Vardesenteret selv, så har jeg lurt på om de kanskje også kunne ha bruk for en med min bakgrunn? Jeg hadde likt om jeg kunne være til nytte for noen der. 

Rom for alle

– Så hyggelig at Leif har lyst til å bidra hos oss! Frivillige og likepersoner går gjennom en grundig opplæring, og er utrolig viktige for at Vardesentrene skal kunne holde åpent, sier Nina Paus, rådgiver i Kreftforeningen.

Kreftforeningen driver til sammen åtte Vardesenter i samarbeid med syv av landets helseforetak.  I Oslo er det to Vardesentere, på Radiumhospitalet og Ullevål sykehus.  Vardesenteret er et tilbud til alle som er rammet av kreft.

– Kreft rammer alle typer mennesker, uavhengig av kjønn, utdannelse, bakgrunn, etnisitet og alder. Vi gjør ikke forskjell på noen, og er glade for å se alle som kommer innom. Her er det rom for alle, sier Nina.

Har du først kommet over dørterskelen og funnet deg til rette i en av de myke sofaene, så er sjansen stor for at du finner veien tilbake. 

På Vardesenteret på Radiumhospitalet er det god stemning. Bak kjøkkenbenken er en ung jente i full sving med dagens vaffelproduksjon. Det går noen liter med røre i løpet av en uke. I en sofa sitter en eldre dame og strikker.

– Ikke bare er vi et komfortabelt venterom med hyggelig stemning, vi viser også vei til det du måtte trenge, om det er tilbud på sykehuset, i kommunen eller Kreftforeningen, sier Nina.

Her er for eksempel en klinisk ernæringsfysiolog du kan snakke med om kosthold, og jurister som kan hjelpe med spørsmål om NAV, pasientrettigheter eller forsikring. Ingen spørsmål er dumme.

Her er også rom for alle følelser, om du er lei deg, sint, kjempeglad eller nummen. Vil du ikke snakke, så er det også helt fint.

– Vi er her for deg, og for å finne ut av hva du trenger, sammen med deg. Du må heller ikke ha et ærend for å komme hit. Kanskje trenger du bare en kopp kaffe? Vi har veldig god kaffe!  Jeg tør til og med å påstå at den er litt bedre enn på restauranten, ler Nina.