Stjernene gir nytt håp om en felles framtid

– Det er veldig vanskelig å være i etableringsfasen og skulle ta store livsvalg når jeg har en sykdom jeg ikke vet om jeg kan bli frisk av. Vi har jo lyst på barn, men jeg vil først vite at jeg mest sannsynlig kan leve en god stund sammen med dem, forteller Adrian Wiik (28).

Derfor betyr det så mye for ham og samboeren Emilie Teichroeb (26) at stjernene du og andre nordmenn kjøpte under Kreftforeningens juleaksjon i fjor, er med på å finansiere et helt nytt forskningsprosjekt. Målet er å helbrede ham og andre kreftpasienter med spredning til bukhinnen. I dag finnes det nemlig ingen kur.

Emilie beskriver nyheten som helt fantastisk.

– Kanskje er ikke tiden vår begrenset likevel? Kanskje har vi et langt liv å se frem til sammen? Det er nesten sånn at jeg ikke tør å håpe for mye, men drømmen er selvfølgelig at Adrian blir frisk, sier Emilie og smiler.

Kreft og kjærlighet

Historien til Adrian og Emilie og historien til Adrian og kreften starter omtrent samtidig. I en undervisningssal på NTNU i Trondheim legger norsk-canadiske Emilie merke til en høy, mørk mann i en rød fadderskjorte.

– Det var sikkert 50 faddere i rommet, men jeg så han og tenkte «Åh, jeg håper jeg kommer i faddergruppen din!». Det gjorde jeg, sier hun og ler, mens hun skuler forelsket bort på ham.

– Jeg husker du pleide å stikke av med brillene mine på fest i fadderuken, for da visste du at jeg måtte finne deg i løpet av kvelden. Jeg måtte jo ha brillene mine. Det var et smart triks! sier Adrian og smiler tilbake.

Emilie har allerede bodd i Norge i to år og kjent en sterk hjemlengsel da hun møter Adrian. Selv om det er noe mellom dem, velger hun å flytte tilbake til Canada etter jul. På avskjedsfesten legger hun merke til at han har fått ølmage.

– Magen hans stakk litt ut, og det var i grunnen rart siden Adrian er så slank, forteller Emilie, som senere skal finne ut at kulemage er et typisk symptom på kreftformen Pseudomyxoma peritonei (PMP).

Adrian har litt vondt i magen denne våren, men tenker ikke så mye over det før han får skikkelig mageknip på den siste eksamenen rett før sommeren.     

Det er jo tusen grunner til at folk har vondt i magen, og de fleste av dem er ikke kreft. I hvert fall ikke når du er så ung. Jeg tenkte at det sikkert var blindtarmbetennelse eller cøliaki eller noe.

Adrian Wiik

Han går til legevakten for å sjekke hva som er galt og blir hastesendt til St. Olavs hospital i Trondheim og videre til Ullevål og til Radiumhospitalet i Oslo for en over 10 timers lang operasjon.

Legene forteller at Adrian har hatt maks uflaks, bare tre av en million får denne sjeldne kreftformen. De vet ikke hvor lenge han hadde hatt den, og heller ikke hvordan det kommer til å gå, men de vil prøve å behandle ham med standardbehandlingen.

– Den ble morsomt nok innført i Norge i 1993 – det samme året som jeg ble født. De hadde øvd seg på denne operasjonen hele livet mitt, så da tenkte jeg at jeg var i gode hender, forteller Adrian.

På den andre siden av jordkloden får Emilie melding om at Adrian har kreft. Hun lever livet sitt i Canada og har ingen planer om å flytte tilbake til Norge. Nå blir alt endret.

Jeg tenkte at livet er skjørt. Man må bruke den tiden man har. Mamma sa at hvis jeg virkelig var forelsket i Adrian, måtte jeg gå for det og ikke tenke så mye mer. Det gjorde jeg, og jeg angrer ikke.

Emilie Teichroeb

En svært sjelden kreftform

  – Her opererer vi alle PMP-pasienter i Norge.

Kirurg Kjersti Flatmark viser vei inn i operasjonssalen på Radiumhospitalet der Adrian lå omringet av flere kirurger, narkosesykepleiere og operasjonssykepleiere i ett døgn sommeren 2016. Dette har vært Kjerstis arbeidsplass i nesten 20 år.

  – Det er utrolig motiverende å bruke hendene og kunne hjelpe mennesker så konkret som gjennom en operasjon, forteller hun.  

Her åpner de opp magen, fjerner alt synlig svulstvev og skyller så bukhulen med varm cellegift for å drepe gjenværende kreftceller hos pasienter som Adrian. Denne behandlingen helbreder halvparten av de 15-20 pasientene som hvert år får kreft i blindtarmen med spredning til bukhinnen.

  – Med den andre halvparten er det sånn at vi enten ikke klarer å fjerne all kreften med standardbehandlingen, eller så tror vi at vi har fjernet alt, og så kommer den tilbake. For de som får tilbakefall, finnes det i dag ingen behandling som kan gjøre dem kreftfrie. Det er det vi håper vi skal klare å utvikle, forteller hun.  

Kjersti Flatmark er nemlig ikke bare kirurg, men også forsker og leder av prosjektet som nå har fått 8 millioner kroner til å utvikle en ny immunterapi for disse pasientene. Gjennom forskning finansiert av Kreftforeningen har forskerne allerede funnet ut at nesten alle pasienter med kreft i bukhinnene har mutasjon i et kreftgen kalt GNAS.

  – Vi trenger å hjelpe pasientene med å lage flere immunceller som kan drepe kreftcellene som har denne mutasjonen. Det vil vi gjøre ved å få et legemiddelfirma til å lage en helt ny kreftvaksine som vi kombinerer med immunterapi, forteller hun.

Opp- og nedturer

Adrian og Emilie blir kjærester og starter et liv sammen i Trondheim. De drar på fest, går på visninger, spiser god mat og reiser.

– Jeg husker det som en tid der vi gledet oss veldig til alt vi skulle oppleve sammen. Til vår felles fremtid. Du var optimistisk og sa at du ikke kom til å få kreft igjen. Vi trodde virkelig på det, forteller Emilie.

Men på en kontroll bare ett år etter operasjonen får Adrian beskjed om at de har funnet noe på bildene.

 – Det var vanskelig, for man vet jo ikke hva et tilbakefall betyr. Det eneste vi hadde lest, var at det ikke var bra, sier Adrian.

Han må igjennom nok en omfattende operasjon, men får lov til å først reise på en lenge planlagt tur med Emilie til Sør-Amerika og Canada.

Operasjonen ser ut til å gå bra, og Emilie og Adrian tror at all kreft er borte. Bare tre måneder senere viser det seg at det ikke er tilfellet.

– Da sa legen rett ut at du ikke kom til å bli kreftfri, og at han ikke visste hvor lang tid du hadde igjen, forteller Emilie.

–  Det er jo opp- og nedturer i livet, men de opp- og nedturene har kanskje vært enda sterkere for oss. Vi har vært ganske fortvilet og litt sånn «Hva skal vi gjøre nå? Er dette noe å satse på, eller skal vi bare gi opp?». Jeg har kjent på at når du har valgt å satse på meg, burde jeg være frisk, at ellers er det forgjeves.

Emilie stryker ham på armen.

 –  Jeg vet du har mye dårlig samvittighet. Men plutselig kommer det en ny opptur. Det har vi vært flinke til å minne oss på i dårlige perioder. Du begynte på en cellegiftkur som fungerte veldig bra, og da vi fikk høre at Kreftforeningen gir penger til dette forskningsprosjektet, ble vi kjempeglade, sier Emilie.

Vi har et veldig fint liv på mange måter, selv om vi har en dum ting som vi helst skulle vært foruten. Drømmen er å bli frisk. Nå får vi bare håpe at cellegiften holder meg gående sånn at jeg forhåpentligvis kan få kreftvaksinen når den er klar.

Adrian Wiik