Takket være skorpen på et kneippbrød overlevde Øystein

– Jeg hadde altså så gruelig flaks! sier Øystein Aall Dons.

Vi er på Jensens Conditori i Larvik. I duften av fersk bakst står 66-åringen foran disken og forteller den måpende butikksjefen Dalia Kondrataite om hvordan et av hennes «dobbeltstekte» brød reddet livet hans for fem år siden.

– Her betaler du ingenting! insisterer hun når han avslutter historien med å plukke fram lommeboken og be om et brød.

Øysteins mirakel inntraff tredje påskedag 2019. Familieferien på Lifjell hadde ikke vært all verden. Han hadde stort sett ligget til sengs på hytta mens kone, datter og barnebarn var ute på ski. Han var sliten og sleit med å svelge maten. Og slik hadde han hatt det i noen måneder.

Like før høytiden hadde plagene vært så store at han hadde oppsøkt fastlegen.

– Dette kan da ikke være normalt? Jeg er helt utmatta, hadde Øystein sagt.

– Jeg finner ikke noe galt, men kom tilbake over påske hvis du fortsatt kjenner deg dårlig, hadde legen svart etter en rutinesjekk.

Nødvendig påfyll

Det hadde Øystein tenkt å gjøre. Men først måtte han og kona Kjersti åpne dørene hos O. Borgen, møbelforretningen de driver i sentrum av Larvik.

Og så måtte de få i seg litt mat.

Svigermor ble sendt ned til Jensens Conditori noen kvartaler unna. Bestillingen lød på favoritten dobbeltstekt – «grisla» – kneipp. Brødet som gir litt mer tyggemotstand og smaker mest og best.

Da hun returnerte, smurte Øystein et par skiver med appelsinmarmelade og dyttet dem ned i gapet mens han svarte på telefoner fra kunder og leverandører.

Og ble akutt syk. Løp på badet, kastet opp blod, ropte på hjelp og besvimte før han ble hentet av ambulanse og kjørt med hylende sirener til sykehuset i Tønsberg.

Der ble det konstatert at brødet hadde kuttet opp en liten cyste i spiserøret. Analysene viste at den var ondartet.

Flytende biopsier

På Radiumhospitalet i Oslo jobber forsker Guro Lind intenst med å utvikle sikrere metoder enn dobbeltstekte kneippbrød for tidlig oppdagelse av spiserørskreft.

For et par år siden fikk hun 8 millioner kroner fra Kreftforeningen for å forsøke å utvikle flytende biopsier som kan supplere de tradisjonelle vevsprøvene av svulster.

– Kreften er så aggressiv. Når den oppdages i vevsprøver, er det som regel for sent å operere. Det er hjerteskjærende. Flytende biopsier, for eksempel blodprøver, vil kunne gi mye tidligere diagnoser og bedre prognoser, forteller hun.

– Så hvorfor er de ikke allerede tatt i bruk?

– Fordi det krever ekstremt sensitive, høyteknologiske tester. Hvis vi skal oppdage kreften tidlig nok, må svulsten fortsatt være veldig liten. Og så er vi er avhengige av at noe av den løsner eller dør og skilles ut i blodet. Med tanke på at vi har cirka fem liter blod i kroppen, vil signalene vi leter etter, nødvendigvis være veldig fortynnet.

– Det høres ikke ut som dette er noe dere kommer til å rulle ut med det aller første?

– Nei, her fins det ingen «quick fix», målet vårt er ekstremt hårete, og vi kan ikke tillate oss å ta noen snarveier. Det er en tålmodighetsprøve, men målet er at vi om noen år siden kan rope tidlig varsko på grunnlag av blodprøver, sier Lind.

Evig optimist

Etter grundige undersøkelser på Ullevål sykehus konkluderte Øysteins kreftleger med at dersom stråling og cellegift kunne få svulsten til å krympe, burde det være mulig å operere ham.

At det fantes et «dersom» i den formuleringen, fikk aldri Øystein med seg. Så mens cellegiften piplet inn i armen og familien beit negler, nynnet han avslappet på Jahn Teigens «optimist, jeg vet det går bra til sist».

Og da kreftlegene etter noen måneder konstaterte at svulsten hadde krympet nok til at de ville anbefale kirurgi, skjønte han ikke hvorfor alle var så lettet.

Fjernet hele spiserøret

22. juli 2019 ble han lagt i narkose. Da han våknet, var spiserøret med kreftsvulsten borte og den elastiske magesekken trukket nesten opp til svelget.

Siden har han gått ned fra 90 til 63 kilo.

– Jeg spiser som et barn, har bare plass til 2 desiliter med mat og fyller opp på et blunk. Det er deilig å veie mindre, men jeg vil ikke anbefale metoden, ler han, før kona Kjersti supplerer:

– Han var slank da vi møttes også, og han er like glad i maten min nå som han var da den gjorde ham overvektig, men nå spiser han ikke like mye av den.

Under den lekende tonen lurer alltid alvoret. For de vet utmerket godt hvor ille dette kunne endt. Det forsto en nyoperert Øystein allerede på sykehuset, i samtale med en eldre mann med samme diagnose.

– Han sa: «De åpnet meg, men det var for sent, de kunne ikke gjøre noe. Nå skal jeg hjem og dø.» Det var en sterk påminnelse om hvor fæl denne sykdommen er, og om hvor utrolig heldig jeg har vært.