Tidligere levde én av ti fem år etter diagnosen. I dag er andelen tredoblet

Kreft. Det er det første Anne Grethe Nørstebø tenker på når hun våkner og det siste hun tenker på før hun sovner. Diagnosen er lungekreft, og den kom som et sjokk i juli 2020.

Ikke hadde hun røyket, ikke hadde hun vært utsatt for miljøgifter i jobben som regnskapsfører.

Det var ikke til å fatte.

Den opplevelsen av uvirkelighet, av å miste fotfestet, møter lungekreftlege Odd Terje Brustugun jevnlig hos sine pasienter på Drammen sykehus. I essayet «Håp når håpløsheten truer» i Tidsskrift for Den norske legeforening, har han beskrevet hvordan han håndterer det.

For av lang erfaring vet han at håpløsheten gradvis, med hans hjelp, kan erstattes med ulike grader av håp

­­­– Vi kreftleger er jo doers; vi har heldigvis stadig oftere noe konkret å tilby: Behandling, tester, kliniske studier, forteller han, før han tar imot en nervøs Nørstebø, som er kommet til kontoret hans for å få svar på hva de ferskeste bildene av lungene hennes viser.

Klinisk studie

For Nørstebø kom det første håpet i form av en beige tablett. En gentest tilsa at Tagrisso, et såkalt målrettet legemiddel, kunne gjøre livet ordentlig ufyselig for kreftsvulsten hennes.

Da var medisinen ennå ikke tilgjengelig i Norge, men Brustugun dro i gang en stor, internasjonal klinisk studie og inkluderte henne i den.

­­– Pillen virket veldig bra! Svulsten krympet nesten med én gang. Deretter ble den holdt i sjakk i over tre år, forteller hun.

Helt til i fjor høst. Da satt hun på dette kontoret og studerte nye røntgenbilder sammen med Brustugun. De viste at svulsten hadde begynt å vokse, og at det i tillegg var dannet to bittesmå spredningssvulster.

– Jeg foreslår at vi begynner strålebehandling umiddelbart, jeg har god tro at det vil virke, sa Brustugun før Nørstebø rakk å ramle ned i den mentale kjelleren.

– Det var så betryggende at du uten å nøle la fram en konkret plan, sier hun nå, 13 runder med stråling senere.

Dommen

Når Nørstebø skal til konsultasjon hos Brustugun i Drammen, kjører hun vanligvis selv de drøyt to timene fra hjemmet i Uvdal. Men denne gangen har mannen stilt som sjåfør. Selv var hun altfor nervøs til å sette seg bak rattet.

For nå skal dommen falle, nå skal hun få vite om strålingen har hatt effekt.

– Ja, vi får prate litt om disse nye CT-bildene dine, sier Brustugun da hun har tatt plass rett overfor ham på legekontoret.

Han holder henne ikke mange tidelene på pinebenken før han serverer konklusjonen:

– De ser veldig bra ut! Svulsten har skrumpet, og det har jeg tro på at den vil fortsette å gjøre.

– Kan den begynne å vokse igjen?

– Det er usannsynlig. Det er større risiko for at det vil skje med de to andre svulstene, den ene har økt bittelitt, men ikke dramatisk.

– Kan dere eventuelt stråle dem også?

–Ja, men det er ingen grunn til å gjøre det nå. Jeg synes bare du skal fortsette med tablettene.

– Og det er ikke behov for å ta flere bilder? Det er spredning jeg er redd for…

– Alt ser bra ut. Vi skal følge godt med, og du behøver ikke komme tilbake før om tre måneder, beroliger Brustugun.

– Å, det var godt å høre! Nå kjenner jeg meg trygg, sier hun på lettet utpust.

Folk kommer inn med en fot i graven, de er så syke at det tidligere ville vært uetisk å gi dem behandling fordi de åpenbart ikke ville ha noen nytte av den. Nå gir vi dem noen tabletter, og etter noen få dager er de plutselig oppe og går!

Medvandreren

Overfor Nørstebø er altså Brustugun en handlingens mann som gir håp, slik han stadig oftere er i møtet med lungekreftpasienter: For 15 år siden levde én av ti fem år etter diagnosen. I dag er andelen tredoblet.

– Immunterapi og målrettet behandling har gjort at vi innimellom faktisk ser en Lasarus-effekt: Folk kommer inn med en fot i graven, de er så syke at det tidligere ville vært uetisk å gi dem behandling fordi de åpenbart ikke ville ha noen nytte av den. Nå gir vi dem noen tabletter, og etter noen få dager er de plutselig oppe og går!

Men fortsatt må han i møte med mange pasienter erkjenne at alle medisinske steiner faktisk er snudd. Da går han inn i en annen, mer utfordrende rolle.

– I den fasen forsøker jeg å være et empatisk medmenneske, en medvandrer. Selv om jeg ikke lenger kan gjøre noe med selve sykdommen, er det fortsatt mye jeg kan gjøre for å hjelpe pasientene.

– Som?

– Å ta meg tid, bruke taushet som et verktøy, gi pasientene nok tid til å grunne. Vi leger er travle, men for pasienten er det stor forskjell på 3 og 20 sekunder.

I tillegg er det en kunst ikke å la seg rive med av pasientens sterke følelser.

– Iblant er det riktig å gråte med, men vel så ofte er det bedre å være trygg og trøstende uten å bli en medsørger.

Mirakler

Brustugun er opptatt av at han som lege må våge å gå inn i de vanskeligste temaene og utforske dem sammen med pasienten.

– Hvordan gjør du det i praksis?

– Dette handler jo om døden. Vi snakker om hva som skal skje, og jeg forteller at den sjelden er fylt av plagene og smertene som så mange frykter. Jeg sammenligner den ofte med en rose som visner; det er en fredelig prosess. Temaer som personlig tro og det åndelige holder jeg meg derimot unna hvis ikke pasienten selv vil ta dem opp. De er mer sykehusprestens bord.

­– Likevel er du ikke helt fremmed for at virkelige mirakler kan skje?

– Nei, det er jo så mye som skjer som vi ikke kan forklare. Nå møter jeg pasienter som er i god form ti år etter at lungekreften hadde spredt seg. Det gir grunn til undring, og må egentlig kunne kalles et mirakel.

Smittende ro

Nørstebø håper selv å bli et av disse miraklene. Kanskje ikke å bli helt frisk, men å kunne leve med sykdommen i mange år.

Lettet i bilen på veien hjem forteller hun mannen at Brustugun har sagt at det snart holder å gå til kontroller på det lokale sykehuset i Kongsberg.

Men der og da bestemmer hun seg for at det er uaktuelt, hun skal fortsatt komme til Drammen. Det er Brustugun som har fulgt henne opp fra dag én, det er hos ham redselen slipper taket. For roen hans er så smittende, han forklarer så godt hva som skjer i kroppen hennes.

– Han finner alltid løsninger, gir meg alltid nytt håp, sier hun.