Uten Vardesenteret vet jeg ikke hvordan det hadde gått

Hvis ikke Vardesenteret hadde vært der den dagen, da vet jeg ikke hvordan det hadde gått.

Da hadde jeg nok gått i ring mye lenger, og livet hadde vært mye mørkere.»

Tarald Ueland mistet sin eneste datter – etter seks lange år med kreftsykdom var det slutt. Her forteller han hvordan det var å få den grusomme beskjeden fra legene. Og om hvordan Vardesenteret ble hans redning i en tung tid:

Vi ankom Haukeland. Det regnet. Vi gikk inn og ventet på datteren vår, Lillian.  

Tarald Ueland, pårørende

Hun kom imot oss, og jeg forsto det med en gang.  Vi holdt rundt hverandre, vi gråt, og det var som om demningen brast for oss. Vi sa ingenting – det var ingen ord som kunne hjelpe.   

Det var slutt nå. Legen hadde satt en strek: – Nå kan vi ikke gi deg mer livsforlengende behandling.  

Lillian reiste hjem med mannen sin. Jeg reiste hjem med min kone. Men vi fant ingen ro, vi gikk i ring, og jeg skjønte at jeg måtte ha noen å snakke med. Noen hadde opplevd det før – å miste et barn – hvordan hadde de klart seg? 

Hvordan skal vi leve når vi vet at vår datter skal dø? 

Jeg hadde hørt det nevnt, men visste veldig lite. Vardesenteret.  

– Jeg tar en tur dit, sa jeg til kona, fant jakken min, satte meg i bilen og kjørte.» 

Jeg gikk gjennom de samme dørene og inn i den samme foajeen der vi noen dager tidligere hadde fått vite at datteren vår skulle dø. I den andre enden kom en smilende mann imot meg.  

Tarald Ueland, pårørende

Han rakte ut hånden og sa «Velkommen til Vardesenteret». Han ga meg en kopp kaffe, og jeg satte meg ned på en stol. Og så begynte vi å prate. 

Denne dagen, da jeg som aller mest trengte noen å snakke med, noen som kunne lytte til det jeg hadde å si i desperasjonen over at vi kom til å miste datteren vår, møtte jeg Vardesenteret. Det vil si, jeg møtte Olav. Olav var likeperson og pårørende til en kone som hadde samme type kreft som Lillian.  

Jeg pratet og pratet, og Olav lot meg prate. Han var enormt god til å lytte, så interessert i min historie.  

Der og da var det en lettelse å kunne fortelle. Det løste ingenting, situasjonen var den samme; vi skulle miste barnet vårt, og vi visste at tiden var kort. Men det lettet litt på trykket. Hvis ikke Vardesenteret hadde vært der den dagen, da vet jeg ikke hvordan det skulle gått. Da hadde jeg nok gått i ring mye lenger, og livet hadde vært mye mørkere.»

Å miste et barn er ikke noe av det verste foreldre kan oppleve. Det er det verste.

Tarald Ueland, pårørende

Det er noe med dette å ha det vondt sammen med noen som kjenner, eller har kjent den samme smerten. Ingen som ikke har opplevd å miste et barn vet hvordan det er.

Vardesenteret ble for meg den gode møteplassen, der jeg fant pusterom og likesinnede i trygge og gode omgivelser. Jeg ble sett for den jeg var, som pårørende til en kreftsyk datter. Jeg fikk også møte fagpersoner som var ansatte ved senteret. De har både jurister og ernæringsrådgivere for å nevne noe.

Å miste et barn gjør noe med livet ditt. Du blir aldri den samme som før. En tid etter vår datter døde valgte vi å komme tilbake til Vardesenteret. Etter noen kurs og opplæring er vi der nå som likepersoner. Vi kan bruke våre erfaringer med smerte, sykdom, liv og pågangsmot i møte med andre kreftrammede.

Vi har en smertefull erfaring vi gjerne skulle vært foruten. Men denne prosessen har også vært lærerik. Kan noe fra denne tiden være til hjelp slik at brukere av Vardesenteret kan dra nytte av våre erfaringer, så ville det hele bli mer meningsfullt, midt i det meningsløse.

Takknemligheten for hva Vardesenteret betydde for oss og vår datter, er en viktig motivasjon til å stå på for de «gode samtalene.»

Vardesenteret er der for mennesker i krise – og som trenger hjelp og støtte i en tøff tid. Vardesenteret er der for alle, også de ensomme. Å snakke med noen, være sammen med andre kan gi nødvendig mening i tilværelsen. Og det kan redde liv.