– Det at jeg ringte Alf, er den beste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv

Harald kaller det et utropstegn i livet, kreften som dukket opp som en kul på halsen i slutten av mars 2020. «Og sånne utropstegn skal man ikke legge helt vekk,» som han sier.

– Jeg snakket med en lege som var far til en elev i klassen jeg var på tur med da jeg ventet på diagnosen. Han fortalte meg en ting jeg aldri kommer til å glemme: «Dette kan du velge å gjøre til en parentes i livet ditt». Og sånn er det egentlig blitt, sier han.

– Jeg har vært griseheldig, jeg har ingen store mén etter behandlingen. Skjeggveksten under haka er borte for alltid etter strålebehandlingen, og jeg kjenner av og til litt stivhet. Det er småting, men det gir meg en påminnelse. Jeg er frisk til det motsatte er bevist, men det vil alltid ligge i bakhodet.

«Worst case er kreft»

Mandelkreft rammer færre enn hundre nordmenn i året. Da Harald kjente en kul på halsen under barbering, tenkte han først at det var en betennelse. Men ukene gikk, uten at «betennelsen» gikk ned. Og i mai satt han hos fastlegen og hørte seg selv spørre om worst case. Han hørte legen svare «Worst case er kreft». Da var det vanskelig å ikke tenke på faren og svigermoren, som begge døde av kreft.

Diagnosen kom i juni, på vei hjem fra Gaustatoppen med to skoleklasser han var lærer for. Beskjeden fra legen var nedslående og oppløftende på én gang: Sommeren ville bli tilbragt på sykehus, med 34 strålebehandlinger og fire cellegiftkurer. Men utsiktene var gode, 80 prosent blir friske etter én behandlingsrunde. Og Harald, som har bakgrunn fra landslaget i curling og som trener og daglig leder for Strømsgodset fotball, gikk inn i det med alt han kunne om mentaltrening.

– Nå fikk jeg praktisert alt jeg har lært om tankens kraft. Jeg gikk inn i en boble der jeg var veldig fokusert, både behandlingen og restitusjonen etterpå var en oppgave jeg ga fullt fokus, forteller han.

– Kona mi Hilde følte nok at hun ikke fikk tatt så stor del som hun egentlig ville på denne tiden. Jeg ble veldig egoistisk, skjøv alt annet unna og var veldig fokusert på meg sjøl. For meg var det helt nødvendig i denne fasen at jeg kunne ha fullt fokus på det jeg skulle gjennom. Og jeg satte meg et mål: Jeg ville sette garn i innsjøen ved setra vår på Hardangervidda da garnfisket åpnet 1.september. Det var det ingen som trodde jeg skulle rekke.

Onkel Alf i Lørenskog

Tankens kraft er god å ha. Men ingen mann er en øy, og i tillegg til leger og sykepleiere som han ikke kan få fullrost nok, er Harald spesielt takknemlig for en mann som kom inn i livet hans ved en tilfeldighet. For da Harald fikk kreft, bestemte han seg raskt for å være åpen om det. Læreren og fotballtreneren fortalte både elever og spillere hva han skulle gjennom, og han stilte opp i Drammens Tidende underveis i behandlingen. Responsen overrasket ham: Tøffe ungdomsskoleelever og fotballspillere gråt og klemte og heiet på ham. Opplevelsen lærte ham at vi alle er redde for å få kreft, at alle kjenner noen som har hatt det. Og det lærte ham at åpenhet kan gi deg relasjoner som viser seg å bli helt avgjørende.

Samtalen varte i en time. Etterpå var jeg både kampklar og rolig på en gang

Harald om den første telefonen til Alf

– En av ungdommene jeg har trent fortalte at onkelen hans også hadde kreft i svelget. Han lå et par år foran meg i løypa, og han lurte på om jeg kanskje ville ta en prat? Den relasjonen ble gull verd. Det at jeg ringte Alf, er den beste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv. Samtalen varte i en time. Etterpå var jeg både kampklar og rolig på en gang, forteller Harald.

Spillerens onkel var Alf Knutsen, helgelending, barne-tv-skaper og musiker bosatt på Lørenskog. Begge elsker fotball og natur, begge har hatt kreft i halsregionen, men bortsett fra det er de ganske så forskjellige. Nå fant de et unikt fellesskap over telefon og sms. Det at Alf hadde gått opp løypa og kunne fortelle hva som ventet, ble svært verdifullt for Harald. For Alf ble samtalene med Harald en fin måte å bearbeide det han selv hadde vært gjennom.

– Vi hadde svært like behandlingsløp, men gikk inn i dem med ulik innstilling, forteller Alf.

– Jeg skjønte fort at det var viktig for Harald å være i forkant av alt han skulle gjennom. Jeg hadde ikke det samme behovet mens jeg fikk behandling, jeg var nok litt halvnervøs for å vite og bestemte meg for å ta det som det kom.

Harald bekrefter at han trengte å forberede seg mentalt.

– Bare det at Alf kunne fortelle meg i detalj hvordan det var å ligge med en spesialstøpt maske over ansiktet under strålingen, var gull verd. Jeg har klaustrofobi, og kunne fått helt panikk om jeg ikke var godt forberedt. Takket være Alf gikk det bra, husker han.

Den viktige åpenheten

Vi møter dem hver for seg; Harald hjemme på Konnerud i Drammen der han og kona Hilde er i ferd med å tømme eneboligen og flytte 400 meter til en praktisk leilighet, Alf i Øvre Rælingen kirke der han jobber som organist. De har bare møttes fysisk én eneste gang, da Harald var ferdig behandlet. Likevel blir de rørt når de snakker om hva den andre har betydd for dem. Det tilfeldige bekjentskapet ble en av livets mest betydningsfulle relasjoner.

Det at jeg fikk lov til å gå gjennom mitt eget sykdomsforløp to år etter, det kjente jeg at jeg hadde veldig bruk for

Alf om samtalene med Harald

«Mentoren min» kaller Harald Alf. Han forstår fortsatt ikke helt hva han selv har bidratt med i relasjonen, siden det ofte var han som trengte å spørre Alf hvordan han opplevde de ulike fasene av behandlingen. Men det kan Alf fortelle:

– Det er fint i seg sjøl å få lov til å være til hjelp, men for meg var det bare en bonus. Kontakten med Harald fungerte også som en debrief for meg. Det at jeg fikk lov til å gå gjennom mitt eget sykdomsforløp to år etter, det kjente jeg at jeg hadde veldig bruk for, forklarer han.

– Det var mange ubehagelige ting som skjedde med kroppen under behandlingen, men jeg ser tilbake på hele den tiden som veldig fin. Jeg ble et mer takknemlig menneske, jeg ble takknemlig for venner, familie og ikke minst vårt fantastiske helsevesen. Et helsevesen i Champions League! Samtalene med Harald ble en påminnelse av følelsen jeg satt igjen med etter behandling. Jeg var litt nyforelsket i livet, rett og slett. Og det var det veldig fint å få lov til å gjenoppleve.

Dette prøvde Alf å formidle til Harald allerede i deres første, timelange telefonsamtale.

– Han sa: «Det høres sikkert veldig rart ut, men jeg er faktisk glad for at jeg fikk kreft», husker Harald.

– Nå skjønner jeg hva han mente, jeg har lært så mye og kommet styrket ut av det. Jeg er blitt mer reflektert. Jeg hadde nesten aldri vært sjuk, aldri vært borte fra jobben på førti år som lærer.

Frisk til det motsatte er bevist

Begge de to er positivt innstilt av natur. De vet at risikoen for tilbakefall etter akkurat deres type kreft er lav. Likevel vil det alltid ligge en spenning der, spesielt når det nærmer seg kontroll.

– Nå går jeg til kontroll hver sjette måned. Jeg hadde jugd hvis jeg sa at jeg ikke tenker på at det kan komme tilbake. Jeg er frisk til det motsatte er bevist, men det vil alltid ligge i bakhodet, sier Harald.

– Når jeg tar meg på halsen, tenker jeg: «Faderullan hvis jeg finner en kul nå».

Før den første kontrollen etter behandling, var han nervøs. Med tiden er nervøsiteten blitt erstattet av spenning.

– Det er ikke som å gå til tannlegen, det er ikke rutine. Du skal tross alt kontrollere noe som har vært ordentlig galt. Men for hver kontroll sier legen min at risikoen for tilbakefall er ytterligere redusert. Nå er det gått to år, og nervøsiteten slipper gradvis taket i takt med hva legen sier.

1.august i år gikk Harald av med pensjon. Han legger ikke skjul på at sykdommen har hatt innvirkning på det valget. Han setter mer pris på familien og folka rundt seg, naturen og friluftsliv. Han er blitt mer opptatt av å nyte livet.

Bjørn Einar Romøren, Kasper Wikestad og andre kjendiser som har stått fram og vist sårbarhet og ikke lukket verden ute, de har vært vanvittig viktige

Harald om åpenhet

– Du vet; i fotballverden som jeg har vært en del av, er det lite åpenhet rundt temaer som kan føles touchy og vanskelig. Bjørn Einar Romøren, Kasper Wikestad og andre kjendiser som har stått fram og vist sårbarhet og ikke lukket verden ute, de har vært vanvittig viktige, mener Harald.

– For meg har åpenheten gitt reaksjoner som jeg ikke hadde ventet, men som viste meg at jeg har betydd noe for folk. Noen skreiv til meg og sa at de ville spare på intervjuet de hadde lest i Drammens Tidende i tilfelle de sjøl ble sjuk en gang, fordi det inspirerte dem. Og her om dagen ringte en kamerat og fortalte meg at han har fått kreft. Da sa jeg rett ut at i denne første fasen som han er i nå, er det fryktelig viktig å prate om det. Dette med åpenhet handler jo ikke om at man ønsker medlidenhet, men at man kan være til støtte for andre.