Forskning for full musikk

I gutteaktig iver over å vise oss hvor han finner data til forskningen sin, haster professor og kreftlege Oluf Dimitri Røe i helsesko gjennom ankeldyp løssnø fra Sykehuset Levanger til forskningssenteret HUNT på et jorde noen hundre meter unna.

Men der, i resepsjonen, et piano!

Og brått er det som om den gresknorske 61-åringen glemmer planen om å ta oss med inn til selve biobanken som inneholder hundretusener av frosne trønderske blodprøver lagret i nitrogentanker.

I stedet setter han seg på krakken, slår noen prøvende akkorder, og så ljomer «Se alltid lyst på livet! sa mor og far til meg» fra en smilende munn under en salt-og-pepper-farget bart.

Gjensidig nytte

Da Røe som 13-åring bestemte seg for å bli lege, hadde han allerede spilt fiolin i fem år. Han er sikker på at musikken, legegjerningen og forskningen på lungekreft drar gjensidig nytte av hverandre.

Fellesnevnere: innlevelse, kreativitet og intuisjon.

Så parallelt med at han har behandlet pasienter og publisert vitenskapelige artikler, har han spilt fiolin og sekkepipe med DumDum Boys, Gabriel Fliflet og Åge Aleksandersen.

Og mens han sitter ved pianoet og synger Lillebjørn Nilsens strofer om å ha huet under armen og armen i bind, slår det meg at påfallende mange kreftforskere spiller instrumenter på høyt nivå.

Som de to siste års vinnere av Kong Olav Vs kreftforskningspris: Bjørn Tore Gjertsen og Håvard Danielsen.

I skapet

Da Bjørn Tore Gjertsen i 2021 fikk Kreftforeningens prestisjetunge heder for sitt banebrytende arbeid med blodkreft, fortalte han at det egentlig var kornetten som brakte ham til medisinstudier i Bergen.

For der fantes Eikanger-Bjørsvik Musikklag, et av verdens beste brassband. Ambisjonen var å bli profesjonell musiker.

Den første tiden kombinerte han pensumlesing og øving. Med tjukke tepper isolerte han et svært klesskap i studenthybelen, satte seg bak lukket dør og lot lungene jobbe.

– Lyddempingen fungerte fint. Han som bodde øverst, trodde jeg spilte fiolin, forteller han.

Like fint fungerte ikke ambisjonen om å prestere på høyeste nivå både akademisk og musikalsk. Da han gjorde det under pari på en viktig kjemieksamen, innså han at han måtte velge.

Gjertsen rakk å vinne norgesmesterskapet i brassband med Eikanger-Bjørsvik før han hoppet av den seriøse musikksatsingen. Dermed gikk han glipp av europamesterskapetåret etter, der bandet som det første norske noensinne vant gull.

Siden har han som forsker dratt nytte av mange av kvalitetene han behøvde i orkesteret.

– Disiplin, øving, repetisjon. Og så er begge deler lagspill; jeg har aldri vært noen solist.

Fortsatt spiller han så å si hver dag.

– Kornett, trompet og flygelhorn. Musikken inspirerer forskningen og vice versa,  og nå har min kone innredet et øvingsrom der jeg ikke forstyrrer noen, sier han.

Intens øving

Også Håvard Danielsen, som i fjor fikk Kong Olav Vs kreftforskningspirs for sin banebrytende bruk av kunstig intelligens, har stått i spagat mellom musikken og forskningen.

På 70-tallet ledet han viseklubben Tjodleik i Lørenskog og spilte gitar i band med blant andre Anne Grete Preus.

– Det var et uhyre vanskelig valg, minnes han.

Selv om han ikke lever av musikken, øver han som om han gjorde det. Mellom åtte og ti timer i uken, mer enn noen gang. Hver helg har han én-til en-undervisning på Teams med den profesjonelle konsertgitaristen Brandon Acker fra Chicago.

­– Målet er å bli så god at jeg kan bruke gitaren som en forlengelse av hjernen. Altså at når jeg tenker på musikk, så kan jeg umiddelbart spille den også, sier han.

Nobel & Nelson

Medisin og musikk har vært filtret sammen siden antikken. Legekunstens gud Asklepios var sønnen til Apollon, gresk mytologis gud for musikk. Da Tidsskriftet for Den norske legeforening kom med sin første utgave i 1881, skrev redaktørene at «Vårt fag er likesåmeget en kunst som en vitenskap.»

Det er dagens redaktør, Are Brean, enig i.

– Medisinen står i spennet mellom mennesket selv og teoriene om det, mellom humaniora og naturvitenskapene, mellom kunsten og det jordnært praktiske. Dette er kanskje med på å forklare hvorfor så mange leger driver med musikk? sier han.

Brean kan støtte seg til empirien. I en undersøkelse (tidsskriftet.no) referert i Tidsskriftet hans i 2013, svarte 58 prosent av yrkesaktive norske leger at de kunne spille et instrument. Det er betydelig flere enn blant folk flest: Der er andelen 19 prosent, viser Statistisk sentralbyrås ferskeste Kulturbarometer (ssb.no).

Den mest kjente syntesen av kreftforsker og musiker er James P Allison, mannen som i 2018 mottok Nobelprisen i medisin for å ha utviklet immunterapien. Han spiler munnspill i bandet The Checkpoints, som består av kreftforskere og -leger. Flere ganger har han akkompagnert Willie Nelson på scenen.

Allison synes ikke å tillegge god musikk mindre verdi enn god forskning. Snarere tvert imot:

– Av og til er samarbeidet i laboratoriet vårt så velsmurt at vi er som et skikkelig bra band, sa han i et intervju (nobelprize.org) da han mottok prisen.

Røe blomstrer

Nylig samlet Kreftforeningen toppforskerne som i høst mottok midler i vår største tildeling noensinne. Med kaker og taler feiret vi dem og giverne som gjorde det mulig for oss å fordele hele 194 millioner kroner til livsviktig forskning.

Oluf Dimitri Røe var blant dem som i Kreftforeningens vitensenter fortalte hvordan han skal bruke sine millioner til å beregne hvem som har høyest risiko for å utvikle lungekreft.

Applausen fra fagfellene i salen var høflig, men avmålt – slik den var for alle som fortalte om forskningen sin.

Men så tok Røe med seg fela, spratt opp på scenen og bød, lett gyngende, på et vakkert potpurri av greske toner og samisk joik, før avsluttet med en vals fra Røros.

Og da brøt jubelen løs.