Golfer for livet

Onsøy golfklubb 17. august. Bernt Larsen (37) liker å være ute i god tid og tror han skal være en av de første. Men der tar han feil. Det vrimler allerede av folk.

Bernt har tatt initiativ til «Golf for livet» og bestemt at alle inntekter skal gå til Kreftforeningen. Etter hvert skal hele 140 golfere samles på banen denne solfylte augustdagen. 

 På inn- og utpust snakker han om hva golfen og turneringen betyr for ham.

– Gjennom golfen får jeg være ute og i aktivitet sammen med andre. Det hjelper, både fysisk og psykisk, jeg merker at det gjør meg bedre i stand til å takle alt jeg må gjennom, sier han.

En golfbane kan knapt bli vakrere. Skyfri himmel, opp mot 25 grader, nesten vindstille. Og masse mennesker som er der for hans skyld, alle i «Golf for livet»-skjorta Bernt har designet.

Kona Pernilla (37) og barna Thea (12) og Ida (7) er også med, for å selge Fuck Cancer-armbånd de har laget. I løpet av en lang dag samles det inn over 163 000 kroner til kreft­saken.

– Helt vilt! At det skulle bli så stort, var over all forventning, mimrer Bernt etterpå.

– Jeg tar det med meg som et minne for livet.

Håpet er dyrebart

Bernt er familiemann og bor sammen med 
Pernilla, Thea og Ida i et hus i Fredrikstad. Ukene er vanligvis fylt med jobb, båt, golf, trening, fotballcuper og hverdagslogistikk. Full rulle. Men det siste året har det vært unntakstilstand.

Bernt har tarmkreft med spredning til leveren. Der denne historien begynner, altså på golfbanen, venter han på første store delmål siden han fikk diagnosen et snaut år tidligere: operasjon.

Modersvulsten skal ut av magen i løpet av et par uker. Et sted lenger fremme må han også ha ny lever. Men det er ikke den han tenker på nå. Han har lært seg å tenke at han er heldig. Mange som har kreft, er mye sykere enn ham. 

– Jeg kan tenke at dette kommer til å gå til helvete, eller jeg kan tenke at jeg skal gjøre alt jeg kan for at det skal gå bra. Jeg har valgt det siste.

At du har en kreftdiagnose, betyr ikke nødvendigvis at du er syk hele tiden. Jeg er ikke det.

Og hvis du tenker at du ikke orker å lese en «tenk og tren deg frisk»-reportasje, så heng på litt til. Bernt vet altfor godt at det ikke handler om «å ta seg sammen». Men det siste året har lært ham mye han håper andre kan få nytte av.

Forstoppelsen

I februar 2024 fikk Bernt akutte magesmerter. Mageknip ganger hundre. «Kraftig forstoppelse», sa legen. Etterpå la Bernt om kostholdet. Mer grønnsaker og fiber. De verste smertene ga seg. Det ble sommer. Vekta gikk nedover, folk bemerket at han så godt ut. Han følte seg ganske bra også. Bortsett fra på do. 

– Magen var kranglete. Men så er jeg typisk mann, da. Venter bare på at det skal gå over.

Les mer: Menn og kreft – dette bør du vite

Etter sommeren begynte folk å kommentere at han så sliten ut. Moren hans, sykepleieren, syntes han var grå i ansiktet og tvang ham tilbake til fastlegen. Han kjente nesten ikke igjen sin 21 kilo lettere pasient.

Bernt satt alene på jobb da legen ringte bare to dager senere. 

– Jeg husker at det var fredag den 13., og at jeg etter samtalen gikk inn i et møte og sa at jeg måtte dra til legen fordi jeg hadde kreft.

Koloskopien levnet ingen tvil: Svulsten satt i overgangen mellom tykktarm og endetarm, fylte nesten hele tarmen på tvers. 

Bernt så for seg begravelsen. Barna som hadde mistet faren sin. 

– De mørke tankene dominerte ganske lenge. Eller, det var i hvert fall mørkt i noen dager, retter han. 

Dager da tankene kvernet rundt omfanget. Hvor mye hadde kreften rukket å spre seg? Han stålsatte seg for alt. Så da legen fortalte at det var spredning til leveren, svarte han kontant:

– Kun leveren?

– Ja.

– Ok, tenkte Bernt, da er det bare å kjøre på.

Forløsningen

Og det var her alt skiftet. Det er sånn han beskriver det. Det var nå han våknet, snudde tankesettet sitt og ble den provoserende positive Bernt. 

Han har kreft, ja vel. Men han har også to døtre som skal ha en pappa, og han har noe han brenner for å si: At du har en kreftdiagnose, betyr ikke nødvendigvis at du er syk hele tiden. Han er ikke det. 

– Når jeg spiller golf, er jeg ikke kreftsyk. Når jentene mine spiller fotball, er jeg pappa og tilskuer, ikke pasient. Når jeg er på sykehuset og får behandling, da er jeg pasient. Sånn velger jeg å se det.

Han tenker at sykdommen tar cirka 20 prosent av ham. Hele 80 prosent er han vanlige Bernt.

En plan ble lagt

Han fikk vite at leveren ikke kan reddes. At han på et tidspunkt må gjennom en levertransplantasjon. Men først må modersvulsten vekk, og før den kunne opereres, måtte den krympes. Kreftteamet anslo at han trengte 14 runder med cellegift.

Det var bare å mobilisere for den første lange etappen. Ruste kropp og sinn for alt som skulle komme. Allerede etter første cellegiftkur følte han seg lettere. Fra å gå på do sju–åtte ganger om dagen gikk han nå én eller to. Han fikk farge i kinnene. Men da første kontroll nærmet seg, begynte hodet til Bernt å kverne igjen. 

Var det ikke sånn at cellegiften skulle gjøre ham skikkelig dårlig? Kanskje virket den ikke som den skulle? 

Få dager etter første CT-kontroll fikk han en SMS fra legen. Kreften hadde krympet, både i lever og tarm. 

Så lett kan det være å løfte 20 kilo frykt fra noens skuldre.  

Åpne fra start

Bernt og Pernilla valgte å være åpne med barna fra start. De hadde jo merket at pappa var syk. 

– Jeg sa først: «Pappa har det stygge ordet.» Tolvåringen skjønte hva jeg mente med én gang. Hun sa: «Jeg vil ikke at du skal dø, pappa.»  

De har hatt besteforeldre med kreft. Ordet var ensbetydende med «død» for dem.

– Vi forklarte at det ikke nødvendigvis trenger å være det. Altså: Alle vet at man kan dø av kreft. Men hvorfor dyrke det? Hvorfor ikke heller snakke om alt som gjøres for at jeg skal overleve? 

Bernt og Pernilla tok også tidlig valget om å være åpne med omgivelsene. For, som Bernt sier, på et eller annet tidspunkt ville folk fått vite det, kanskje latt som de ikke så ham i butikken.

– Nå tør de komme bort til meg, spørre hvordan det går, og si at det er tøft at jeg deler. Det gir meg så mye, jeg blir skikkelig glad. Heiarop og meldinger hjelper mye mer enn jeg hadde trodd.

Planen for ettårsjubileet

Sykehuset Østfold 21. august. Tidlig morgen. Skarp sol og et kjølig streif av september i lufta. Bernt og Pernilla skal til forsamtale på kirurgisk avdeling. Bernt har vært stille hele morgenen. Pernilla vet bedre enn å spørre så mye da. Lar ham være i fred. 

Etter samtalen er han lettet. Han har ikke forstått det før. Hvor redd han har vært for at det ikke skal bli operasjon. Men nå mente de altså at han var klar. De vil fjerne en del av endetarmen og nesten halve tykktarmen. Med kikkhullskirurgi.

– Jeg er spent på formen etterpå, men jeg går inn med hue først. Jeg er litt sånn at jeg tar stormene når de kommer, sier Bernt.

– Men litt irriterende er det, så klart, at jeg ikke fikk legen til å love å ta bilde av meg på operasjonsbordet. Jeg hadde lyst til å se hvordan jeg ser ut som ballong! Dere vet at de blåser opp magen? sier Bernt lystig.

– Ja, ja, vi får ta det positive. Fjorten dagers forbud mot husarbeid er jo noe, gliser han. Kikkhullskirurgi er også en god nyhet. Da kan han faktisk rekke å komme seg på beina så han får «feiret» 13. september, ettårsdagen for diagnosen, som han håper.

Den dagen er det nemlig Stafett for livet i Fredrikstad, og om han klarer å stavre seg på beina, skal han gå i spissen for familie og venner i laget sitt. 32 personer har allerede meldt seg på Team Bernt.

Klar, ferdigoperert

2. september ble Bernt operert. Han var spent på narkosen og enda mer spent på om han ville våkne med stomi. Som vanlig grep han tak i det positive: Legene hadde sagt at den trolig ville være midlertidig.

Han husker at han la seg i senga. Noen justerte på beina, tok brillene. Så fikk han en maske over ansiktet, og et firetimers sekund senere hørte han noen si at operasjonen hadde gått bra. Enda en opptur: Han våknet uten stomi! 

Men i dagene etterpå sto nedturene i kø. Smerter, panikkangst, stigende CRP, infeksjon? Pannekakemadrass, kort seng, elendig nattesøvn. Mer smerter. Var det lekkasje? CT-bildene viste nei. Men hvorfor fikk han ikke gått på do?

En uendelighet senere kom den forløsende prompen.

– Bortsett fra to barn og giftemål er det noe av det beste som har skjedd meg!

Under en uke etter operasjonen fikk han reise hjem til familien. Mens han var på sykehuset, strømmet påmeldingene til Team Bernt på. Tre dager før stafetten telte Bernt hele 48 deltakere på laget sitt.

– Det er spådd drittvær, men det er jo bare å få på seg regntøy!

 Svulsten var borte, og Bernt var mer enn klar for neste etappe.

Stormen kommer

Men formiddagen 12. september er Bernt en mann av illevarslende få ord. Han har sett morgendagen og stafetten tydelig for seg. Men nå har han fått så vondt i ryggen. Sånne intense, pulserende smerter rett over halebeinet, de setter ham helt ut av spill.

– «Er grinete og sur, og det går ut over 
Pernilla og ungene. Men, jeg har fortsatt et mål om å være i parken ved 14-tida i morgen, så vi sees nok der», sier han flatt i en sms.

Himmelens mørke skyer åpner seg over Fredrikstad. I Kirkeparken jobber folk som maur med å rigge før morgendagens stafett, vi har akkurat parkert bilen da det tikker inn en melding fra Bernt.

«Dårlige nyheter. Jeg må opereres på nytt og få stomi permanent, da skjøten mellom tykktarm og endetarm ikke holder. Da ses vi dessverre ikke i morgen.»

Omgitt av varme

Det blir kveld, og der står Pernilla foran oss i regnet. Hun vet ikke ellers hvor hun skulle ha gjort av seg. Bernt ligger fortsatt på operasjonsbordet, og han har ønsket at hun skal gjennomføre som planlagt, han tror at det er best for henne.

Team Bernt har vokst til 80 deltakere. Alle mener at stafetten er det siste hun skal tenke på nå, men hun orker ikke tanken på at ting ikke skal være klart. Vil være fri til å dra til sykehuset på kort varsel. Kan vi kanskje hjelpe henne å henge opp noen ballonger?

Regnet trommer på telttakene og sildrer gjennom trærne. Da det nærmer seg midnatt, står Pernilla midt i parken, omgitt av folk, og tar imot varme klemmer. 

Det er på mange måter dette Stafett for livet er til for. Fra startskuddet går lørdag, og gjennom hele det neste døgnet, vil det alltid være noen i løypene. Runde på runde skal folk gå, løpe, eller sykle, for seg selv eller for noen som ikke kan være til stede. For å symbolisere at ingen skal trenge å gå gjennom kreft alene.

Stafett for livet

Pernilla sover bare to timer den natten, hun våkner av mareritt etter mareritt. Men lørdag formiddag er hun, Thea og Ida på plass, i T-skjorter med Team Bernt-logoen trykket på brystet. Sammen med venner og familie er de her for pappa. 

Årsdagen ble ikke som Bernt hadde håpet. Livet gjør ikke alltid det. Han våkner på sykehuset med et snitt fra navlen og ned og pose på magen.

Dagene etter operasjonen blir enda mørkere enn sist. Han får infeksjon i stomien, kaster opp det han spiser, smertene og de negative tankene tar over. Den positive fyren han er, som alle kjenner ham som, er helt borte i noen dager. 

Det var tungt å gå glipp av stafetten, å ligge der alene og stirre på de kalde sykehusveggene.

Ser framover

Ti dager etter hasteoperasjonen får han komme hjem. Stafettpinnen som familie og venner har båret rundt banen i all slags vær, er hans nå. Den skal han beholde som enda et fint minne om hvor mange som bryr seg om ham.

– Jeg er ekstremt takknemlig for alle som stilte opp for meg, men det var veldig ensomt å ligge der og ikke kunne ta del i det selv, sier han.

Nå ser han framover. Selv om det fortsatt kjennes tungt, aner han at vanlige Bernt fortsatt bor i ham. 

– Jeg har et nytt liv foran meg, som jeg ikke vet noe om ennå. Det er mye som må bearbeides, men jeg merker at pila peker litt mer oppover, så det skal nok gå. 

Oppdatering:

12. januar 2026. I tiden som fulgte etter hasteoperasjonen var Bernt langt nede. Så svart var det, at han for første gang kjente på at han ikke orket mer. Men en dag på sykehuset kom livsgnisten tilbake. Han hadde besøk av familien, og husker at han satt med armene rundt jentene sine. At han ikke ville slippe dem da de skulle gå. 

– Det var som om jeg plutselig våknet. Jeg kjente ‘her er barna mine, de trenger pappaen sin, og Pernilla må få tilbake mannen sin’. Hun står jo i dette hele tiden.

Litt etter litt fant han tilbake. Til seg selv, og meningen med å holde ut. Husket hvor viktig det er, å sikte mot neste milepæl.

– I ettertid tror jeg faktisk at det var bra for meg å få en på trynet. Alle ser på meg som den positive, sterke, men jeg tror det er viktig å vise at jeg anerkjenne alvoret også.

Nytt år, nye muligheter

Nå er Bernt tilbake der han hører hjemme. Med barna sine, og Pernilla. Hun som har holdt i alle, i hus og hjem, og som er der for ham også når han er på det mørkeste.

Han har startet med cellegift igjen, for å holde kreften i sjakk mens han venter på ny lever. Selv om han rett før jul fikk vite at han ikke er prioritert i transplantasjonskøen nå, er ikke håpet ute.

– Jeg håper at 2026 blir året jeg får ny lever. Jeg gleder meg til å ta livet mitt tilbake.

– Og så gleder du deg kanskje litt til golfsesongen?

– Ja, veldig! Det kommer til å bli mange timer på golfbanen når våren kommer.