Hedret for loven som har reddet liv

Prisvinnerne trodde de skulle møte Kreftforeningen for å diskutere røykeloven i forbindelse med Verdens tobakksfrie dag 31.mai. Siden Strand er på en lengre utenlandstur denne dagen, skulle samtalen filmes i forkant til et arrangement i Kreftforeningens Vitensenter.

Overraskelsen var stor da Kreftforeningens generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross troppet opp med pris og lovord:

– Kreftforeningen har en hederspris, og hedersprisen for 2023, den går til dere to og det helt fantastiske og livreddende arbeidet dere har gjort med røykeloven, sa Ross.

– Jeg må bare si at det var en kjempeoverraskelse! Veldig hyggelig, jeg synes det er stort. Jeg blir helt rørt over at noen bryr seg om jobben vi har gjort, sa Tove Strand.

– Jeg må også si jeg er kjempeoverrasket over dette, og veldig hyggelig å stå her sammen med deg Tove. For den røykeloven, hvor jeg fjernet et unntak, den bygde du, kvitterte Dagfinn Høybråten.

Forebygging tar tid

Det tar tid å se resultater av forebyggende arbeid. Da røykeloven ble innført av daværende sosialminister Tove Strand i 1988 – og utvidet av helseminister Dagfinn Høybråten i 2004 – var det etter klare faglige råd. De visste at det ville være bra for folkehelsa. Men hvor bra, det måtte tiden få vise.

Nå kan vi konstatere at loven har spart mange liv. 7.mai kom rapporten Cancer in Norway fra Kreftregisteret som viste en gledelig nedgang i lungekreft blant begge kjønn. I 2023 var det 3319 tilfeller av lungekreft. Beregninger fra Kreftregisteret viser at røyking til sammen forårsaker mer enn 5200 krefttilfeller i Norge hvert år.

Denne situasjonen kunne likevel vært langt verre uten tiltakene fra de tidligere politikerne.

Nå har forskere ved Kreftregisteret regnet videre på røykelovens helseeffekt på oppdrag fra Kreftforeningen:

– Uten tobakkskadelov og røykeslutt må vi regne med at det kunne vært 1500 flere tilfeller av lungekreft hvert år i Norge – omtrent jevnt fordelt blant kvinner og menn, sier Steinar Solberg, som er forsker hos Kreftregisteret.

Tallet har han kommet fram til ved hjelp av modelleringsverktøyet Nordpred, der han har sett på hvordan røykevaner blant kvinner og menn og antall lungekrefttilfeller har utviklet seg, og han har også sett på hvordan røykevaner blant kvinner og menn og antall lungekrefttilfeller har utviklet seg over tid, både i Norge og internasjonalt.

Lungekreft er en av de vanligste, og også mest dødelige, kreftformene i Norge.

Tobakkskadeloven, som snart ble døpt «røykeloven» på folkemunne, startet en trend: Stadig flere sluttet å røyke, og færre ungdommer begynte.

Men helseskadene som følger med tobakksbruk, forsvinner ikke over natta. Pilene i kreftstatistikkene går ikke ned idet noen stumper røyken for godt. Derfor var det mange som jublet da Kreftregisteret la fram sin årlige rapport over kreftforekomst i Norge 7.mai, og det viste seg at forekomsten av lungekreft endelig var i fall – ikke bare for menn, men også for kvinner.

Og to av dem som satt og nikket fornøyd da, jobber ikke lenger med helsepolitikk. Men de vil for alltid ha sterke aksjer i folkehelsearbeid. Begge måtte kjempe for det de trodde på, og de møtte motbør av ulik styrke og fra flere kanter. Høybråten fikk politibeskyttelse etter drapstrusler som direkte konsekvens av sitt arbeid med røykeloven. Strand ble kritisert og motarbeidet på det kraftigste, også av sin egen helsedirektør. Som hun i dag konstaterer tørt: «Jeg tror nok ikke norsk embetsverk bør se tilbake på den perioden med stolthet.»

– Jeg vil jo si på egne vegne, og jeg tror sikkert at du Tove kan skrive under på det, at vi gjorde bare jobben vår, sier Høybråten i dag.

– For meg ble det en overbevisning om at dette var riktig. Og den var såpass sterk at jeg hadde bestemt meg for at hvis ikke jeg fikk gjort den, så kunne jeg ikke være helseminister. Jeg kunne ikke sitte og vite det jeg visste om tobakkens skadevirkninger og så feige unna i en slik situasjon når tiden var moden. Politikk har mye med timing å gjøre. Og når tiden er der, så må noen gripe anledningen. Og det var det Tove gjorde på sin vakt, og som jeg gjorde på min vakt.

Kreftforeningens generalsekretær lar ikke den tidligere ministeren slippe unna med beskjedenheten:

– Jeg er enig i det, men det krever mot og. For det er ikke alle politiske saker som fører med seg like mye motstand. Og når vi ser tilbake på de to periodene da dere gjorde dette arbeidet med røykeloven, er det formidabelt hva dere sto i. Vi var veldig heldige, vi som jobber med kreftsaken i dag, som hadde akkurat dere ved roret i de periodene. Så det kan godt være det var timing, men det hadde aldri skjedd uten de riktige personene på riktig vaktpost heller, understreket hun.

Dagfinn, du fikk jo drapstrusler. Hvor mye skal det koste å drive gjennom politikk som betyr så mye som dette har gjort?

Ingrid Stenstadvold Ross

Mindre populært

Kreftforeningens generalsekretær mener de to eksministerne har banet vei for dagens politikere, ved å våge å iverksette en offensiv tobakksforebyggende politikk. Hun peker på at nedgangen vi nå ser i forekomsten av lungekreft er et resultat av politikken som ble innført for 36 og 20 år siden, og som skapte en kulturendring når det kom til synet på tobakk.

– Det er inspirerende å se at noe som ble gjort helt konkret på et tidspunkt, har så langsiktige konsekvenser av positiv art. Jeg håper det kan oppmuntre politikere generelt til å våge, men også til å tenke langsiktig i sine vurderinger og beslutninger, sier Høybråten. Og Strand nikker gjenkjennende:

– Altså, forebyggende arbeid er alltid litt mindre populært enn å ta enkeltsaker som du ser resultatet av med en gang. Det som var min drivkraft den gangen, var jo at det var så mange steder som ikke var tilgjengelige for folk, beskriver hun.

Det er vanskelig å se for seg for alle som ikke levde den gang, men før 1988 var det mange som røykte, og de røykte over alt: På offentlige kontorer, kino, buss, tog og fly. I praksis var ingen steder garantert røykfrie.

– Folks frihet var jo ødelagt, eller redusert i hvert fall, av alle røykerne, mimrer Strand.

Det er inspirerende å se at noe som ble gjort helt konkret på et tidspunkt, har så langsiktige konsekvenser av positiv art

Dagfinn Høybråten

– Du kunne kjøpe røykfritt på flyet, og så satt du på raden etter Business, og så kom jo røyken sivende bakover. Så det var en frihetslov, det var hele drivkraften min. Det var ikke noe forbud mot å røyke, men du skulle ikke gjøre det slik at det plaget andre.

Drapstrusler og konkursfrykt

Både Strand og Høybråten hadde sine tilhengere i sin tid. Men de som ropte høyest, var kritikerne. Da røykfrie serveringssteder ble innført 1.juli 2004, var det til høylytte protester fra utelivsnæringen selv. De fryktet inntektstap og konkurser, for ville folk fortsette å gå ut på byen når de ikke lenger kunne røyke ved baren?

– Dagfinn, du fikk jo drapstrusler. Hvor mye skal det koste å drive gjennom politikk som betyr så mye som dette har gjort? Spør Ross.

– Politisk arbeid og demokratisk innsats skal ikke koste liv. Men politiske belastninger er man nødt til å ta. Jeg fikk så sterke argumenter fra mitt embetsverk den gangen for at dette var nødvendig, at det ville virke, at jeg følte det var feigt å la være. Jeg har hatt stor glede av å ha vært med på dette, og at dere bryr dere om det 20 år etterpå, det er et uttrykk for det.

– Dere skulle bare visst hvor ofte vi i Kreftforeningen snakker om det arbeidet dere har lagt ned i hver deres periode! Kvitterer Ross.

De tre er enige om at vi aldri har vært nærere målet om en tobakksfri generasjon. Men de er også bekymret, for de siste årene har vi sett at bruken av tobakk blant unge er på vei opp igjen. Dels finnes det stadig flere tobakksprodukter på markedet, både snus og e-sigaretter som ungdommen gjerne kaller vape. Men også sigarettbruken er i vekst. I 2024 røyker en av fem unge enten daglig eller jevnlig, og en av tre snuser.

– Jeg undres over om de unge i dag veit hvor farlig det faktisk er? Hvor fort de kan bli avhengige og hvor mye skade det gjør? Sjøl om de er festrøykere så har vi jo tall som viser at det også har dramatisk effekt på forventet levealder. Og vi har jo ikke snakket om det på lenge! Påpeker Tove Strand.

Det er tid for å runde av. Høybråten skal videre i sin travle arbeidsdag som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. Strand er aktiv pensjonist, i skrivende stund er hun på reise i Kina. Før vi går vil Kreftforeningens generalsekretær stille de to hedersprisvinnerne et spørsmål. For ut fra den viktige erfaringen de har med seg, er det naturlig å be dem komme med et råd til dagens politikere:

Jeg undres over om de unge i dag veit hvor farlig det faktisk er?

Tove Strand

– Hvis man skal nå disse målene som går på å forebygge snarere enn å reparere, og forbedre folkehelsen, så er det et langt løp. Det er altfor mange politikere som er fornøyd med å ha markert politikk, men som ikke er opptatt av å få det gjennomført og stå i det over tid. Og det er min sterkeste oppfordring, sier Høybråten.

Strand nikker og er enig:

– Vi lærte av Gro, som var min sjef i mange år, at du skal jobbe for evigheten, men ha langsiktig perspektiv på det du holder på med. Og særlig i forhold til forebygging, så er jo det helt nødvendig. Jeg synes det er så mye sånn dagspolitikk, som er til dels provoserende. Det er så få som har det langsiktige lyset over det de holder på med. Hvis det skal være noen mening, så må du ha den ledestjerna foran deg som du vet at du ikke når, men som du møysommelig beveger deg i retning av. Det er helt i politikkens vesen for meg.