– Jeg har ofte tenkt på at Ida reddet meg

Da bestevenninnen Ida fikk kreft, tok Seline en livmorhalsprøve. Hun var ikke forberedt på svaret. Og i hvert fall ikke på Idas reaksjon.

Ida (til venstre) på besøk i sin barndoms hjemby Bergen for å feire Selines (til høyre) bursdag. Ekte, bergensk skillingsbolle var fast tradisjon hver gang hun var i byen. Foto: Privat

Seline Bjørseth Hauge (29) og Ida Øye Bjørkvold (1993-2021) ble født bestevenner. Sånn blir det gjerne når to gode venninner får hver sin datter med seks måneders mellomrom, og det var nettopp det som skjedde i Bergen i 1993. Anne Mette og Tones døtre var som natt og dag, yin og yang, de utfylte hverandre. Ida med sin energi og sine mange påfunn, Seline med sin ro og ettertenksomhet. Da Ida og familien flyttet fra Bergen til Gjøvik, beholdt venninnene kontakten. Snakket ikke så mye på telefon, de trengte ikke det, men hver gang de møttes var det som de aldri hadde vært fra hverandre.

Når telefonen ringte mellom Bergen og Gjøvik, var det fordi det hadde skjedd noe. Og vinteren 2016 var det alvor. Da Seline svarte, var både Ida og mamma Tone i andre enden. De fortalte at Ida hadde livmorhalskreft.

– Jeg tok det litt for bra der og da, husker Seline.

– Jeg tenkte bare: «Dette skal du klare, du er sterk!» Jeg ble ikke engang lei meg, ikke der og da. Ida var så full av håp, jeg ville ikke ødelegge det. Først etterpå gikk det opp for meg hva dette egentlig betydde.

Kreft uten filter

Ida fikk mange til å ta livmorhalsprøve. Hun opprettet Instagramkontoen Kreft uten filter, der hun tok følgerne sine med på den reisen det er å gå gjennom en kreftbehandling. Etter hvert som hun ble sykere, ble det som en misjon for henne. Hun kjempet for at andre kvinner skal gå til legen med symptomer, og for at leger skal ta dem på alvor. Og hun kjempet for at alle som har livmorhals, skal følge screeningprogrammet fra Kreftregisteret og ta livmorhalsprøve fra fylte 25 år.

Selvsagt tok Seline den prøven så snart hun fylte 25. Da den viste begynnende celleforandringer, ville legen ha henne tilbake om ett år – ikke vente tre år som er anbefalingen for 25-åringer med normale prøver.

Året etter hadde celleforandringene utviklet seg i feil retning. I tillegg fikk Seline beskjed om at hun hadde HPV-virus. Nå ble hun fulgt opp hyppig, og på neste prøve seks måneder etter ble celleforandringene klassifisert som grad 3 – siste stopp før celleforandringene utvikler seg til kreft.

Beskjeden kom via telefon mens Seline var på jobb. Hun ble livredd. De siste par årene hadde hun sett sin beste venninne gå gjennom et mareritt av et sykdomsforløp. Nå trodde hun at hun selv skulle oppleve det samme.

– Jeg ringte til mannen min, og jeg husker at vi begge grein. Men så snakket jeg med Ida, og hun var så ekstremt støttende: Hun sa at celleforandringer er veldig vanlig, og at mine var under kontroll siden de var oppdaget tidlig. Legene hadde bare ventet fordi celleforandringer kan gå over av seg selv. Hun var så rolig og fin, forteller Seline.

– Det var så godt å snakke med Ida om dette, for jeg visste ingenting om hva celleforandringer betydde. Ida visste hva det neste steget var, hun visste at min historie allerede var veldig annerledes enn hennes. Hun hadde masse symptomer, som kraftige blødninger og smerter. Jeg hadde ingen. Det er altfor få som snakker om disse tingene. Ida var så åpen og kunne så mye. Det hjalp meg enormt.

Det var så godt å snakke med Ida om dette, for jeg visste ingenting om hva celleforandringer betydde.

Seline

Konisering og barn

Seline måtte gjennom en konisering, et inngrep der en liten del av livmorhalstappen fjernes.

Igjen ble hun redd. For da alt dette startet, hadde hun og mannen begynt å snakke om at de ønsket seg barn. Ville koniseringen ødelegge for denne drømmen? Idas sykdom og behandling sendte henne inn i en altfor tidlig overgangsalder, og venninnene hadde snakket mye om Idas sorg over aldri å kunne bli mamma. En stund var det sårt for Ida å se den ene etter den andre bli gravid og få barn. Endelig var hun kommet dit at hun klarte å glede seg over andres babylykke, og det var ingenting hun heller ville enn å bli «tante Ida» for venninnenes barn.

Seline fikk beskjed av legene om å vente i et halvt til ett år etter koniseringen før hun prøvde å bli gravid. I september 2021 lyste to streker på graviditetstesten. Et nytt, lite liv vokste i Selines mage. Samtidig, på andre siden av landet, var Idas liv i ferd med å ebbe ut.

Ida døde 19.oktober. Åtte måneder etter kom lille Henrik til verden. Han ble svøpt i et teppe Idas mamma Tone strikket til ham, på direkte ordre fra «tante Ida».

Familiefoto av mann, kvinne og en baby
Selines drøm om å få barn ble utsatt da hun fikk celleforandringer. Ganske nøyaktig to år etter operasjonen kom endelig lille Henrik til verden. Her med pappa Didrik Bjørseth Hauge og mamma Seline Hauge. Foto: Natasha Busel/Fana Fotostudio

– Siste gang jeg så Ida, var jeg gravid uten å vite det. Jeg er så glad jeg rakk å ringe og fortelle henne det. Jeg vet at hun var så ekstremt glad på mine vegne, forteller Seline, med Henrik sovende på brystet.

– Jeg var så trist rundt Ida sin død. Men det at jeg hadde et nytt liv inni magen ga meg glede, også fordi jeg visste at Ida var så glad på mine vegne. Men det var rart å oppleve en så stor sorg over Ida og samtidig en så stor glede over graviditeten.

Koniseringen utgjorde ingen risiko for Seline gjennom svangerskap og fødsel. Da Henrik ble født, hadde det gått ganske nøyaktig to år siden det lille inngrepet.

– Jeg har ofte tenkt på at Ida reddet meg. Først ved at hun fikk meg til å ta livmorhalsprøve idet jeg fylte 25, og så ved at hun visste så mye og beroliget meg da jeg var redd, forteller Seline.

– Det er spesielt å tenke på at mine celleforandringer kunne ha utviklet seg til å bli den samme kreften som Ida hadde, om ikke jeg hadde fulgt hennes oppfordring og sjekket meg.

#sjekkdeg-kampanjen

Budskapet er enkelt:
Ring legen, ta livmorhalsprøve og reduser risikoen for livmorhalskreft.

Var dette nyttig?