– Det kan være verdens største jobb å bære en stekepanne til vasken

Kreftforeningen har tradisjon for å sette fokus på menn og kreft i november. Vårt initiativ er kampanjen Menn snakk om det hvor temaet i år er senskader etter kreft.

Februar 2015: Det starter med en brå, dunkende smerte. Det som kjennes som et knallhardt skruehode har plutselig dukket opp på siden av Sindres venstre testikkel. Det er søndag og fastlegen har stengt, så han ringer rett til legevakten.

– Det var vel neandertaleren i meg som gjorde at jeg reagerte så raskt, det er jo det viktigste stedet for mannen det der nede, sier han i dag.

– Jeg har aldri vært en sånn som har løpt til legen for den minste ting, men jeg følte på alvoret da jeg kjente den kulen. Jeg har snakket med kompiser om det etterpå, at de må sjekke seg om de mistenker noe.

Legevakten mente han kunne vente til fastlegen åpnet. Deretter gikk det fort: Fra fastlege til urolog, røntgen, diagnose. For det var en svulst han hadde kjent. Det gikk ni dager fra Sindre oppdaget «skruehodet» til han var en testikkel fattigere.

På seksmånederskontrollen etter operasjonen fant legene en ny svulst på størrelse med en tennisball bak i venstre bukvegg. Da hadde han vært dårlig en stund. Han forsov seg til jobb, svettet, hadde sår i hele munnen og var ikke seg selv.

Kan ikke få flere barn

De neste fire årene ble preget av flere operasjoner og cellegiftbehandlinger. Nå er Sindre kreftfri, men han føler seg ikke hundre prosent frisk. Senskadene har fått konsekvenser for livet hans, på flere måter: Fatiguen, en kronisk utmattelse, kommer i bølger, og han kan ikke lenger jobbe som rørlegger. Han har hatt hydrocele, en væskeansamling i pungen som gjør at den hovner opp og blir veldig stor, og spermatocele – cyster i røret som transporterer sædceller fra testiklene.

Han kan ikke lenger få barn. Heldigvis hadde han og konen Stine Julseth-Aalen allerede en sønn på halvannet år da han ble syk. Nå er Rio åtte år, og de har slått seg til ro med at de er og blir en familie på tre.

– Noen har fatigue konstant. Hos meg kommer den i bølger på en uke eller to. Da gir jeg beskjed til kollegene mine om at jeg stenger døra og jobber med kontorarbeid hele uka, forteller han.

– De dagene er alt på 20 prosent. Det kan være verdens største jobb å bære en stekepanne til vasken, jeg har ikke sjans til å gjøre enkle ting som å planlegge morgendagens middag. Jeg trekker meg litt unna folk for å få ro.

Sindre mener stress og store forsamlinger der mange snakker sammen, kan utløse fatiguen hans. Det er det ikke alltid så lett å huske for dem rundt ham. Han er jo frisk igjen, er han ikke? Hvorfor sitter han da for seg selv, er han sur? Eller, enda verre – er han dårlig igjen? Har han en av «periodene» sine?

De «gode» rådene sitter veldig løst til tider

– Så blir de bekymret og begynner å mase, når alt jeg trenger er ro for ikke å få fatigue igjen, forteller Sindre. Han ler litt.

– Det er jo ikke lett for folk å forholde seg til, dette her. De «gode» rådene sitter veldig løst til tider, det finnes liksom ikke grenser for hva folk kan få seg til å foreslå av tips og triks. Jeg har levd med fatigue som senskader i fem-seks år og gjenkjenner det når det kommer. Da hjelper det ikke med en B12-sprøyte.

Hver tredje måned tar han testosterontilskudd for å få en energiboost i håp om å holde fatiguen unna. Han har det bedre nå enn på lenge. På et tidspunkt var han sengeliggende i tre måneder i strekk. Han var mye borte fra jobb. Sprukne rør tar ikke hensyn til dagsformen, de slutter ikke å lekke bare fordi rørleggeren har fatigue og må gå hjem klokken tre.

Strever etter en normal

– Fastlegen hadde begynt å snakke om uføretrygd og jeg var i full gang med omskolering gjennom NAV da jeg fikk jobb som servicesenterleder hos en rørleggergrossist. Jeg kan nesten ikke tro hvor heldig jeg var der, forteller han.

– Nå kan jeg jobbe med det jeg kunne fra før, men tilpasse arbeidsoppgavene etter dagsformen. Og jeg har ikke hatt en eneste sykemelding på grunn av senskader etter at jeg fikk en mer fleksibel jobb. Men det måtte en yrkesendring til, jeg hadde ikke sjans til å være håndverker lenger. Det er stress i denne jobben og, men på en helt annen måte. Her har jeg masse folk å lene meg på.

Sindre og Stine var midt i etableringsfasen da han ble syk. Han har brukt tid på å slå seg til ro med at det var sånn livet skulle bli. Han gjør det han kan for å dempe seneffektene etter kreftbehandlingen, han spiser systematisk sunt og trener så mye som mulig i gode perioder, prøver å fjerne stresselementer. Bruker ikke tid og krefter på det han kaller «tull og vas».

Jeg kjemper veldig for å holde fatiguen unna

– Jeg merker at jeg hele tiden strever etter å finne en normal hverdag. Jeg hører det nå når jeg snakker om det, at den jakten er nok litt ekstrem til tider, forteller han.

– Jeg kjemper veldig for å holde fatiguen unna. Jeg får sjelden gjort det jeg ser for meg at jeg skal, jeg har ikke den tålmodigheten og konsentrasjonen som trengs. Det er lettere å trekke seg tilbake og gjøre jobbrelaterte greier, det tar ikke like mye energi som det gjør å holde følge med en åtteåring, planlegge middager og brette klær. Jobb er faktisk litt lettere, der trenger jeg ikke å forholde meg så mye til folk, snakking og følelser når jeg gjør kontorarbeid.

Ofte er det ikke Sindre som oppdager at han er inne i en fatigueperiode, men Stine. Hun merker at han er kort i svarene, ikke svarer eller svarer frekt, og at han hviler når han kommer hjem fra jobb. Hun jobber redusert for å kunne ta mer av oppgavene som tapper Sindre for energi, så han kan konsentrere seg om å være en tilstedeværende pappa og kjæreste.

– Livet er kort. Hvis jeg kjenner at noe er tungt, så tenker jeg: Jeg er her, og alternativet er mye verre. Det funker nå. Det er det som er viktigst.