Lever med magisk lever

Planen vår er å bruke deg som en menneskelig bioreaktor.

Pål-Dag Line, forsker ved Oslo universitetssykehus

Jeg hadde utrolig flaks. Hvis jeg var blitt syk litt før, ville ikke forskerne ha kommet langt nok til å hjelpe meg, slår den spreke 57-åringen fast.

Årlig rammes om lag 4000 nordmenn av tykk- og endetarmkreft. Hos rundt halvparten av dem sprer svulsten seg til leveren.

– Leveren? Den kan jeg heldigvis leve uten, var Rønningens første tanke da han våren 2013 fikk beskjed om spredningen.

– Men så skjønte jeg at jeg blandet leveren sammen med nyrene, som vi har to av. Da sank det inn at prognosen min egentlig var veldig, veldig dårlig, minnes han.

For Rønningen var ikke blant de «heldige» 20 prosentene hvis spredning – metastaser – kan fjernes kirurgisk. Han tilhørte de 80 prosentene som bare tilbys lindrende, livsforlengende cellegift. I snitt lever disse pasientene i to år etter at behandlingen begynner.

Men Rønningens lege på Ahus hadde fått nyss om at forskerne Svein Dueland og Pål-Dag Line ved Oslo universitetssykehus akkurat da forberedte en revolusjonerende studie av pasienter med tarmkreft og spredning til leveren. Kanskje fantes det en ørliten mulighet for at Rønningen kunne delta i den. Ville det i tilfelle være interessant?

– Da hadde jeg jo allerede fått dødsdommen. Så jeg hadde ingen betenkeligheter med å si at jeg veldig gjerne stilte som prøvekanin. Jeg hadde ingenting å tape, forteller Rønningen da vi møter ham hjemme i Hamar.

Banebryterne

Da Rønningen fikk kontakt med Dueland og Line, hadde de allerede dokumentert at en del pasienter med kreft i leveren kan ha god nytte av transplantasjon.

Det var noe vitenskapen egentlig hadde slått fra seg etter en serie mislykkede levertransplantasjoner hos kreftpasienter på 1970- og 80-tallet.

– Men et kinderegg av faktorer gjorde at vi i 2005 mente det var verdt å gjøre en ny pilotstudie: For det første var vi blitt teknisk mye flinkere til å transplantere, for det andre fantes det immundempende medisiner som dempet risikoen for avstøting og infeksjoner, og for det tredje er kvaliteten på norske donorlevere god, med få alkoholskader og lite virushepatitt, forklarer Dueland.

– Vi møtte betydelig motstand både nasjonalt og internasjonalt; dette stred mot all gjeldende tenking. Men vi var trygge på at resultatene ville bli gode, og vi fikk rett: Etter fem år levde 44 prosent av deltagerne i vår studie, mot 10 prosent i en kontrollgruppe som bare hadde fått cellegift, sier Line.

– Den aller første pasienten i studien hadde en forventet levetid på maks seks måneder. Han levde i nesten åtte år etter transplantasjonen, tilføyer Dueland.

Potensialet var åpenbart stort. Men det fantes et tilsynelatende uløselig problem: For hvor skulle de få donorleverne fra? Antallet er meget begrenset, ventelistene lange, og det var vanskelig å finne argumenter for at tarmkreftpasienter med spredning til leveren ville ha aller størst nytte av de ettertraktede organene. Men så fikk forskerne en idé.

Magi

Leveren er et magisk organ. Den oppfører seg omtrent som en salamanderhale: Hvis du kutter av en del, vokser den ut igjen. Men det bør jo bety at én donorlever kan komme mer enn én person til gode, mente de to.

– Planen vår er å bruke deg som en menneskelig bioreaktor, sa Line da han møtte Rønningen for første gang vinteren 2014.

– Vi opererer en liten bit av en donorlever inn i deg, og så manipulerer vi den til å vokse fort. For at den skal få plass, fjerner vi samtidig halvparten av den syke leveren din. Når donorleveren er blitt stor nok til å klare jobben alene, går vi inn på nytt og fjerner resten av den syke leveren, redegjorde han.

Noen garantier ga han ikke, han understreket at ingen i verden tidligere hadde vært gjennom en slik operasjon. Men Rønningen fikk tillit til ham, og et nei ville jo uansett bety at det var 100 prosent sannsynlighet for å dø.

En junidag samme år kom telefonen Rønningen ventet på. En frisk, passende donorlever var funnet, og nå måtte alt skje fort. Bare noen timer senere lå han på Rikshospitalets operasjonsbord.

– Dette er vinn eller forsvinn. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for ikke å leve mer, for ikke å være der for døtrene mine Katrine og Kamilla, tenkte han før narkosen slo ham knockout.

Åtte timer senere hadde Line, to andre kirurger, to operasjonssykepleiere, en anestesilege og to anestesisykepleiere skåret 330 gram av en donorlever som skulle brukes i en standard levertransplantasjon. Deretter hadde de operert denne lille leverbiten inn i Rønningen. Samtidig fjernet de
cirka halvparten av hans syke lever.

Inngrepet var vellykket, og bare 23 dager senere lå Rønningen på bordet igjen. Line brukte bare et par timer på å fjerne resten av den syke leveren og sy ham igjen. Den friske leverbiten hadde da vokst til 750–800 gram. Siden har den klart seg alene.

Veien videre

I oppfølgende studier har Dueland og Line, med 4,7 millioner kroner i støtte fra Kreftforeningen, jobbet videre med å finne ut akkurat hvilke pasienter som vil ha best nytte av transplantasjon.

Slik har de utviklet robuste seleksjonskriterier for behandlingstypen.

– Det viser seg blant annet at tykktarmskreften helst bør sitte på venstre side fordi celletypen der er av en annen art, sier Dueland.

Målet er å øke fem års overlevelse fra dagens 10 prosent ved kjemoterapi til 70–80 prosent hos utvalgte pasienter som ikke kan få ordinær leverkirurgi. Dueland, Line og medarbeiderne har også nylig dokumentert økt overlevelse ved transplantasjon hos pasienter som har mye sykdom i leveren, men teknisk sett kan opereres.

– Etter hvert vil vi nok også kunne bruke leverbiter fra levende givere. Fordi vi bare behøver en liten del av organet, kan folk donere med omtrent samme risiko som når de gir bort en nyre, sier Line.

Tøffe tak

Line og Dueland forteller at de fleste av pasientene deres er tilbake i jobb og har god livskvalitet. Rønningen er en av dem, men de første årene etter operasjonene var tunge.

Han fikk blodpropp i lungen og subileus, som er hakket før tarmslyng. I perioder var han generelt i elendig forfatning. Det tok et par år før han var tilbake i arbeid.

– Noen få øyeblikk var alt bare dritt, og jeg tenkte «hadde jeg visst dette, hadde jeg takket nei til operasjonen». Men nå er jeg bare utrolig glad for at jeg fikk denne muligheten. Jeg er så takknemlig for at verdensledende fagfolk som Dueland og Line, som sikkert kunne tjent mange ganger mer på sykehus i USA, i stedet velger å hjelpe norske pasienter som meg, slutter han.