Slik gjør vi opp et dødsbo

I dagene før jul fant Birger Juliussen (94) fram julepynten og gjorde sin trivelige enebolig klar for høytid nok en gang. Etter at kona Nelly døde i 2007, hadde det vært hans jobb, og i de 11 årene etterpå var det viktig, syntes Birger, at det ble pyntet til jul på nøyaktig samme måte som Nelly alltid hadde pyntet. Nei, det var ikke viktig, det var helt nødvendig. Det måtte se ut slik Nelly hadde ønsket det.

Selv om vi er langt inne i et nytt år, henger jula fortsatt igjen i den lille eneboligen i Råde i Østfold. Julaften satt Birger hjemme i sin egen stue slik han selv ønsket det. Han var ikke helt i form, fortalte han til slektninger som var innom og så til ham på kvelden. Første juledag sovnet han inn på sykehuset. Han forlot et 94 år rikt liv – og et julepyntet hus.

Varige verdier

Verdiene etter Birger Juliussen skal tilfalle Kreftforeningen. Det framkommer av testamentet han skrev. Nå har det blitt trangt i innkjørselen til Birger. Kreftforeningens to utsendte har kommet for å befare boligen, og de fire nevøene Jonny, Per, Ole Jonny og Johan Isak har parkert hver sin bil utenfor det lille, hvite huset.

– Jeg tror det var Nellys ønske, selv om det nok var noe de var enige om, at verdiene skulle brukes til å forske videre. Vi hadde forståelse for det, han sa det flere ganger til oss at Kreftforeningen skulle få alt sammen.

Det forteller Johan Isak, som er sikker på at Birger hadde satt pris på å bli omtalt i bladet til Kreftforeningen, slik han blir nå.

Fornemmelsen av at Birger for kort tid siden satt her og drakk kaffen sin, er påfallende.

– Her står koppen til Nelly. Han dekket alltid på til henne, og var du gjest, fikk du låne koppen hennes. Alt skulle være sånn som Nelly hadde gjort det. All pyntinga her er sånn som Nelly ville ha det.

I huset er det ingen tegn til måtehold, men alle tenkelige bevis på at det har foregått langvarig og møysommelig pynting.

Ikke ett, men to små juletrær i plast er plassert på hvert sitt bord. Over alle døråpninger henger det kapper med julemotiv, og på alle skjenk og skatoll, og i hvert vindu, sitter det nisser i alle former og fasonger. På veggen bak det ene treet henger bryllupsbildene av Nelly og Birger. I stuevinduet henger julestjerna – og lyser fred over Birgers minne, kunne man tenke.

Forsamlingen har tatt oppstilling i stua.

Hvem var Birger Juliussen?

– Han var én av 15 unger, vokste opp i små kår, dro til sjøs og ble der i 15 år før han fikk jobb på land. Under krigen var han aktiv i motstandsbevegelsen. Han var med i frigjøringa da de tok over Oslo; jeg var her rett før jul, og da snakka han om det. Jeg tenkte at jeg burde tatt opp det han fortalte, men det gjorde jeg ikke, dessverre, forteller Johan Isak.

Birger og Nelly traff hverandre i godt voksen alder. Han var passert 50 da de giftet seg.

Da Nelly ble sjuk, stelte han mye med henne, og det gjorde han med glede,  selv om det kosta krefter. De dulla veldig med hverandre, de to.

Det brer seg store smil i den lille stua.

– Men noen unger fikk de ikke. Han var den siste i søskenflokken som døde. Så nå er det vi som er eldst.

Å gjøre opp et bo

Terje Kvernes-Andersen og Odd Einar Bruusgaard jobber i juridisk seksjon i Kreftforeningen og er ansvarlige for å gjøre opp boet etter Birger. Men hva innebærer det?

– I dag er vi på befaring først og fremst for å sjekke at alt er i orden med huset, at det er tilstrekkelig varme på og sånn. Neste gang vi kommer, har vi med oss et firma som sørger for at huset blir tømt, ryddet og vasket, forteller Bruusgaard.

Innbo og løsøre av verdi blir solgt.

– Det er jo noen personlige ting, noen familiebilder og sånt det kunne vært artig å ta vare på. Det kan nok tenkes at historielaget er interessert i noe av dette, nevner Johan Isak.

– Så lenge vi er sikre på at det ikke er i strid med viljen til dem som testamenterer, kan vi gi rom for at slektninger kan få familiefotografier, bilder av slektsgårder og den slags. Dette er forhold vi gjerne vil ha dialog med slektninger om underveis i booppgjøret, forklarer Bruusgaard.

Den siste vilje

– Det er et ærefullt oppdrag å forvalte alt som står igjen etter et levd liv. Derfor er det viktig at vi går respektfullt til verks, sier advokat Vibeke Five. Hun er fagansvarlig for arv og skifterett i Kreftforeningen.

– Utgangspunktet vårt er alltid at avdøde ønsket at det som ble testamentert til oss, skal omgjøres til penger til kreftsaken. Det vil si at vi er påpasselige med å få markedspris for eiendommen og å selge inventar og innbo som har verdi for at mest mulig går til saken, forteller Five.

Befaring og salg av boligen er imidlertid siste etappe i et booppgjør. Først orienterer tingretten på avdødes hjemsted om at Kreftforeningen er arving, og sender kopi av testamentet.– Det er viktig at vi setter oss godt inn i testamentet slik at vi er sikre på at vi har forstått hva avdøde ønsket. Er det uklarheter, snakker vi med slektninger, venner eller naboer som kanskje kan bidra til oppklaring. 

Kreftforeningens advokater reiser landet rundt for å sørge for at verdier blir ivaretatt, og at rydding, vasking og salg går skikkelig for seg.

Opptrer med respekt

– Vi er opptatt av å behandle ethvert bo med stor respekt. Vi er alltid en saksbehandler og en advokat som samarbeider om bobehandlingen, og vi drar alltid på befaring for å bli kjent med avdødes eiendeler, forsikrer oss om at verdier blir tatt hånd om, og planlegger hvordan rydding og salg skal skje på best mulig måte, forklarer Five.

Før vaskepersonell og eiendomsmekler møter opp, ser de til at verdier blir tatt til side, og at eventuelle personlige papirer blir makulert. Kort fortalt: sørger for at ingenting ligger og slenger, og at alt blir behandlet ordentlig.

Five minner om andre forpliktelser som kan følge av å arve en eiendom.

– Vi passer på at varmen er slått på om vinteren. Er det sommer, må gresset klippes og hagen stelles. Og selv i tilfeller hvor  testamentet ikke sier noe konkret om det, sørger vi for at det kommer blomster på graven, og at graven blir stelt.

Etter mange år som advokat i Kreftforeningen har hun vært involvert i flere titalls booppgjør.– Hver gang jeg står med en nøkkel i hånden og skal låse meg inn i en leilighet eller et hus, blir jeg fylt med en slags ærefrykt. Her har noen gitt oss alt de etterlater seg med tillit til at vi skal forvalte det med respekt og klokskap. Det etterstreber vi i alle deler av prosessen.

Hjerte for kreftsaken

I eneboligen i Råde er varmen justert og julestjerna plukket ned.

– Hva tenker dere om at alle verdier etter Birger skulle tilfalle Kreftforeningen? 

– Jeg synes det var helt topp, jeg støtta han hundre prosent i det, sier Johan Isak og får anerkjennende nikk fra fetterne sine.

Snart går praten slik den ofte gjør når kreft er tema. Heller ikke de fire fetterne er uberørt av sykdommen; alle har de noen i nær familie eller omgangskrets som har kreft, eller som har gått bort i kreft.– Jeg synes det er flott at Birger og Nelly – de var jo sammen om dette – valgte å gi verdiene til Kreftforeningen.

Første skritt videre er å rydde bort jula i Homstvedtlia 13. Så skal huset selges. Snart flytter kanskje en ny familie inn. Og hvem vet – kanskje blir stua vi står i, pyntet igjen når jula nærmer seg på ny?

Fra Kreftforeningens magasin, Felles krefter, våren 2019