Personlige historier

Eivind var i verdenstoppen i padling da den ene lårmuskelen fikk en ekstra bul. Det falt ham ikke inn at det kunne være noe farlig.

– Lager du plass til den du mistet, lager du også plass til deg selv, sier forfatter Birte Svatun, som selv har mistet begge brødrene sine.

– Typisk henne å gjøre så stort nummer ut av det, tenkte Kevin da kona ba ham gå til legen og få sjekket føflekken på leggen.

Da Marianne hadde tre tapte anrop og en talemelding fra overlegen, skjønte hun at noe var alvorlig galt.  

Knut røyket opp mot 100 sigaretter om dagen. Så sluttet han tvert. – Jeg hadde ikke levd i dag om jeg ikke hadde stumpet røyken.

– Å få kreft er det absolutt skumleste jeg noen gang har opplevd. Men midt oppe i det hele, så følte jeg også på mye takknemlighet. Og jeg følte meg faktisk ganske heldig!

– Kreftdiagnosen kom med et voldsomt alvor. Jeg hadde en stor svulst i lungen som ikke lot seg operere, og husker at jeg spurte: «Dør jeg nå?»

– Uten det gode helsevesenet vi har i Norge, hadde ikke jeg sittet her i dag. Heldigvis fikk jeg rask behandling, alt gikk så fort. Det eneste jeg rakk å tenke, var at «her har du fagfolk som vet hva de gjør». Fagfolk og forskning, det var det som reddet meg.

– Da jeg fikk kreftdiagnosen i fjor høst, hørte jeg bare historier om det som går gærent. Jeg vil fortelle en annen historie. En der man får rask behandling, blir tatt vare på, blir hørt, og det går bra.

– Jeg knakk fullstendig sammen da jeg fikk kreftdiagnosen. Men min historie handler om mer enn sykdom, den handler om hvordan jeg ble møtt. Og jeg vil spesielt takke én sykepleier som virkelig så hva jeg trengte der og da.

– Jeg tror jeg føler nesten like stor glede som pasientene mine hver gang vi får tilgang på nye behandlingsmuligheter.

– Makan til kjapp og god kreftbehandling tror jeg du skal leite lenge etter, skriver Håkon L. Rønning (33).

– Jeg var nok den eneste som trodde at jeg kunne komme meg tilbake i jobben som sykepleier da jeg fikk kreft i bukspyttkjertelen. Men jeg hadde ikke klart det på egen hånd, familie og venner har vært viktige for meg. Og sjefen og kollegene mine har vært helt fantastiske. 

Da Bernt Andersen fikk hjerneslag, bestemte han seg for én ting: Han skulle aldri nøle med å dra til legen igjen. Det gikk ikke stort mer enn ett år før han måtte minne seg selv om sitt eget løfte.

For Lise Ramslie (38) betyr forskning alt. Den er selve håpet om å få mer tid med barna.

Da den uhelbredelige kreften hadde spredt seg til nesten hele kroppen, fikk Kjell Stenstadvold immunterapi. I høst løp den kreftfrie 80-åringen veteran-VM i orientering.

Når Santina Kvesetberg behandles i Norges splitter nye protonsenter, bidrar hun til å finne svaret ­­– og å gi all stråling et tiltrengt løft.

Oddvar B. Høyland (64) ble reddet av et bilde i lokalavisa. Det hadde aldri falt ham inn at et rødt merke på leggen kunne skape så mye bry.

Et halvt år etter at Line Norman Hjorth hadde fått påvist brystkreft, fikk moren, Vigdis Hjorth, samme diagnose. Hvordan taklet de å være både pårørende og pasient?

«Dette er en spennende pasient», står det i Kaya Glads journal. Det er ingen overdrivelse.

Rita Antonsen (53) har tenkt å leve lenge. Men da moren fikk demens, bestemte hun seg for å skrive testament. – Jeg håper flere vil la seg inspirere til å tenke på dette tidlig, sier hun.

Men skulle han klare det, behøvde han urokkelig støtte fra partneren Jens.

Lise var frisk som en fisk! Trodde hun. – Det hadde ikke falt meg inn at jeg kunne være syk. Hadde jeg ikke tatt den avføringsprøven, vet jeg ikke hvordan det hadde gått, sier hun.

Mette har levd et langt liv med kreft, både som pasient og pårørende. Kreftforeningens rådgivningstjeneste har vært en avgjørende støtte på reisen.

Leif W. Ramslie kommer aldri til å glemme øyeblikket han fikk vite at Lise hadde fått kreft. For ham ble det viktig å snakke om det vonde. På Vardesenteret møtte han noen som lyttet og forsto.

Da Vera fortalte familien at hun hadde fått livmorhalskreft, visste hun ikke at søsteren Mai Elin snart ville få den samme beskjeden. – Vi har vært heldige, tross alt. Livmorhalsprogrammet reddet oss, sier de to.

Maria Steinsvik Kronvald (43) ble utsatt for seksuelle overgrep som barn, og har ikke klart å ta livmorhalsprøve på over 13 år. Nå jubler hun over at HPV-hjemmetest er blitt tilgjengelig i hele Norge.

Hver gang hun prøvde, låste det seg helt. Da Mariell til slutt fikk tatt en livmorhalsprøve, hadde hun kreft. Nå jubler hun på vegne av alle i hennes situasjon som kan få en HPV-hjemmetest.

Da Erik tisset blod, var det for seint: Den lille kulen på penishodet som hadde irritert ham i noen år var nemlig bare toppen av isfjellet. Nå måtte han amputere.

Frivillig arbeid for kreftsyke gir Britt Ask (76) og Torhild Jakobsen (75) en meningsfull og aktiv aldring.