Å være pårørende i et parforhold

Alvorlig sykdom kan påvirke forholdet på godt og vondt. På den ene siden kan det føre til at en blir bedre kjent med hverandre og forholdet kan styrkes. Men det kan også snu opp ned på det kjente og trygge som var der før. Faren kan være at man blir «pasient og pårørende» og ikke partnere.

Mindre overskudd

Når en av partene får en alvorlig sykdom, angår det begge. Erfaring tilsier at det er fort gjort å bli irritert og sint på hverandre. Det kan være vanskelig å forstå den andres reaksjoner når en har mer enn nok med sine egne. Å finne ut av hverandres behov og nye roller er ikke alltid lett, og det kan bli mindre overskudd til å ta vare på forholdet. Et råd kan være å bli enige om hvor mye av tiden som skal brukes til dette. Prøv å få tid til å være et par.

Sykdom kan også påvirket seksuallivet. Noen opplever en sterkere nærhet, noen bruk tid på å finne fram til en nye måter å være nær på, mens andre igjen kan oppleve at seksualiteten ikke blir en del av livet lenger.

Ulike behov og følelsesmessige svingninger

Mange par opplever at de har ulike måter å takle bekymringer på. Ofte følger en ikke hverandre i behov og reaksjoner. Den enes behov kan være å ta en dag om gangen og ta vare på håpet og det positive. Den andre kan være opptatt av konsekvensene av behandlingen og er bekymret for fremtiden. Det kan også være at den ene har stort behov for å snakke mye om sykdommen, mens den andre kanskje har behov for at hverdagen fylles av noe annet.

Mange opplever også store følelsesmessige svingninger. Fra optimisme om at dette skal gå bra den ene dagen, til bekymringer for fremtiden den andre. Det kan være frustrerende, men vit at det er veldig vanlig.

Som par kan en oppleve at en ikke føler det samme til samme tid. Det kan være en styrke. En kan hjelpe hverandre opp fra det bekymringsfulle. Men det kan også være slitsomt. Hvis bekymringen kommer samtidig hos begge, kan noen bli ekstra bekymret. Det kan føles som et svart hull en ikke kommer opp av. Som regel vil ikke dette vare ved.

Det er viktig å huske at det ikke er noen riktig eller feil måte å reagere på.

Hvis det er stor forskjell på hvordan en takler sykdommen, kan det være vanskelig å støtte hverandre. For noen kan det være hjelp i å si at en ikke må ta sorgene på forskudd. For andre kan det være viktig å sette ord på det som skjer – bruke tid på det i starten av forløpet. Det kan være lurt å lage en avtale om at noen ganger snakker vi om det som er vanskelig, mens andre ganger setter vi av tid til å snakke om det hverdagslige.

Hvis dere er uenige – hvor mye skal den enkelte vite?

I noen parforhold kan det være uenighet om hvor mye den enkelte skal vite, både om sykdommen og om behandlingen. Det kan være lurt å snakke om dette. Kanskje pasienten mener at han/hun har mest «rett» til å vite fordi det er han/hun som har sykdommen. Kanskje blir dere enige om at denne situasjonen er dere sammen om, og at dere begge har like stort behov for å vite alt som skjer.

Noen spørsmål dere kan snakke om

• Hvor mye vil du/jeg vite om sykdommen?
• Kan jeg stille de spørsmålene jeg lurer på i samtale med legen?
• Hvis jeg har lest noe om sykdommen – vil du da vite det selv om det er noe som kan gi bekymringer?
• Hvor mye tenker du på sykdommen, og hva trenger du fra meg når du er bekymret?
• Er det greit at jeg spør deg hvordan du har det? Og hvor ofte kan jeg gjøre det?
• Kan jeg fortelle deg om mine bekymringer?