«Jeg er ikke oppvokst med at det er vanlig å snakke om følelser»

Det er så lett å være etterpåklok. Han skulle nok ha gått til legen før, burde ha tatt symptomene på alvor, kunne ha lagt sammen to pluss to og fått fire. Han er tross alt sykepleier, jobben hans er å ivareta andres helse, han skulle kanskje ha reagert da symptomene dukket opp hos ham selv. Men så er det så lett å finne forklaringer som ufarliggjør selv de tydeligste tegn. Han var nyskilt, de to eldste barna var flyttet hjemmefra og yngstemann bodde hos ham annenhver uke. Alt var litt nytt, det er vel ikke uvanlig å ha litt vondt i magen da? Man kan jo bli sliten av mindre? Han var så slapp som han aldri kunne huske å ha vært før, hver minste fysiske anstrengelse sendte ham helt i kjelleren, men slapphet kan jo skyldes så mye?

Først da en kollega på legevakten i Førde påpekte at han «så helt grå ut», tok Ingemund affære.

– Jeg testet positivt for blod i avføringen. Og det hadde blødd en stund, for jernlagrene mine var helt tomme. Det var derfor jeg så grå ut, husker han.

Jeg lå og vred meg på baderomsgulvet etter at jeg hadde spist. Og likevel gikk jeg ikke til legen

En koloskopi avslørte årsakene til magesmertene som kom etter hvert måltid: En svulst lå og sperret passasjen i tarmen og gjorde fordøyelsen til et mareritt.

– Jeg lå og vred meg på baderomsgulvet etter at jeg hadde spist. Og likevel gikk jeg ikke til legen, forteller han.

– Det som er litt skummelt med tarmkreft, er at symptomene kan være litt vage. Det gjorde det nok ikke lettere at jeg kjenner alle på sykehuset her. Jeg vil ikke si at det føltes som et tabu, men det er et visst ubehag knyttet til å snakke om «tiss og bæsj». Jeg måtte minne meg selv om hvordan jeg gjør det når det er jeg som er sykepleieren. Dette er jobben vår.

Pasient på egen arbeidsplass

I dag vil han anslå at symptomene varte i et helt år før han endelig gikk til lege i juli 2016. En uke etter det første legebesøket var han operert for tykktarmskreft.

– Det er ingen tvil om at jeg burde ha gått til lege før. Hvis det er én ting jeg vil oppfordre andre menn til, så er det å heller gå en gang for mye til legen enn en gang for lite hvis du er usikker. Og om symptomene ikke går over, så går du én gang til.

I ettertid har jeg tenkt at jeg burde ha tatt kontakt med noen for å snakke.

I løpet av en uke ble livet og rollene snudd på hodet: Sykepleieren ble pasient på sin egen arbeidsplass. Det kunne ha vært rart om han ikke var så dårlig at han ikke orket å reflektere over det. I stedet slo det ham hvor profesjonelle kollegene hans var, og hvor fort alt går når du kommer inn i et pakkeforløp for kreft. Ganske snart fikk han beskjed om at det var funnet spredning, men ikke mer enn at legene fikk tatt det også. Etter operasjon ventet et halvt år med cellegiftbehandling.

– Du går på veggen av en sånn runde. Jeg fikk steroider og la på meg, var sliten og asosial, orket ikke en time på kafe engang. I ettertid har jeg tenkt at jeg burde ha tatt kontakt med noen for å snakke, spesielt etter cellegiften, forteller han.

Angst, bare verre

Det er vanskelig å si hva som kunne ha hjulpet ham på denne tiden. Kanskje han skulle ha snakket med en profesjonell, kanskje hadde det vært nok å åpne seg for en venn? Angsten flyttet gjerne inn en hel måned før hver kontroll. Etter sykehusbesøket letnet det. Det var ikke bare fordi han fikk se selv at prøvene var fine, det var like mye fordi han hadde snakket med legen – selv om det bare var snakk om noen minutter.

– Jeg har aldri vært typen til å snakke om meg selv. Jeg er ikke oppvokst med den typen kommunikasjonsferdigheter, og det er vel ingen jeg kjenner heller. I den grad vi snakker om følelser vi menn, så er det ute på byen litt seint på kvelden. Da kan vi til gjengjeld bli litt sentimentale, sier han og ler.

– Så jeg har bare svart om folk har spurt hvordan det går. Og da har jeg vel bare sagt at det går greit. Jeg gikk aldri i dybden, og ofte stemte det jo ikke heller. For det gikk jo ikke «greit».

Han nøler ikke med å kalle det angst. Angsten har han kjent før, og følelsen var som før – bare sterkere. Hvert minste kroppslige ubehag vokste seg stort. Det hjalp ikke at han var kunnskapsrik, tvert imot: Som sykepleier visste han hvor i kroppen han i hvert fall ikke ville ha spredning. Og her kjente han litt ekstra etter.

– En liten strekk i muskulaturen, en liten smerte i mageregionen – jeg tenkte kreft med én gang. Det stjal veldig mye energi, og gjorde det vanskelig å fokusere på noe annet. Energien var lav, jeg brukte så mye krefter på å kverne på negative ting, husker han.

– Når alt blir negativt, kan små detaljer bli ganske så store. Hadde jeg glemt noe på butikken, problematiserte jeg alt: Da måtte jeg ut i bilen igjen, kjøre til butikken, der var det sikkert fullt av folk … Alt ble så komplisert og vokste seg så stort.

Styggen på ryggen

Det beste stedet å være på denne tiden, var på jobb. Konkrete oppgaver var lettere å forholde seg til enn abstrakte tanker. Men konsentrasjonen han måtte mane fram for å utføre arbeidsoppgavene kostet ham så mye krefter at han var helt tom da han kom hjem.

– Den logiske sansen havnet litt i bakleksa i denne perioden. Det ble vanskelig å holde seg realistisk, og i stedet kom styggen på ryggen fram. Angsten gnaget konstant, jeg prøvde å avlede tankene ved å høre mye på musikk, se på film, gå turer – alt som kunne distansere meg fra det jeg tenkte på. Men det var ikke så lett, for det lå en klump der hele tiden, forteller han.

– Avslapningsøvelser er et vanlig råd mot angst, men på det stadiet av angst som jeg var på, er selv det vanskelig.

Ingemund kritiserer ingen rundt ham. Det er ingen som har sviktet da han trengte dem. Hadde noen tatt initiativ til å snakke om hvordan han virkelig hadde det, er det ikke sikkert han hadde tatt imot den invitasjonen. For det han først og fremst husker fra tiden under og etter behandling, er at han var så uendelig sliten. Men kanskje han hadde vært klar om tilbudet kom på ettårskontroll?

De nærmeste vet mye om hvordan jeg har hatt det, men ikke alt. Jeg vil jo ikke at de skal synes synd på meg

– Jeg hadde siste kontroll i september i fjor. Jeg har fått frykten litt på avstand, og er tilbake i full jobb. Bare det er ingen selvfølge.

Han smiler. Kroppen er ikke helt som før, ikke livet heller. Han kan fortsatt kjenne på en trøtthet han aldri hadde opplevd før sykdommen, og han har nervesmerter i en fot som gjør at han må jobbe litt ekstra for å holde kroppen i gang. Det hjelper å gå turer i fjellsiden utenfor rekkehuset øverst i åsen over Førde.

Men fortsatt har han ikke snakket med noen om hvordan han opplevde årene med kreft, behandling, etterkontroller og medfølgende frykt for tilbakefall.

– De nærmeste vet mye om hvordan jeg har hatt det, men ikke alt. Jeg vil jo ikke at de skal synes synd på meg, sier Ingemund og smiler.

– Jeg er nok litt lukka, jeg vet ikke om det skyldes personlighet, oppdragelse eller lokale forhold her jeg kommer fra? Vi er nok litt forsiktige med å være åpne, vi sunnfjordinger. Snakker du mye om deg sjøl regnes du gjerne som litt rar.

Åpen generasjon

Det er rart med det: Tiden går, og har du ikke snakket om sykdommen din mens du faktisk var syk, er det kanskje vanskelig å ta opp temaet etter noen år? Hvis han skulle ha ønsket seg spørsmål fra folk underveis, hadde det holdt med det enkle: Praktiske ting som hva han gjorde om dagene, om han kom seg ut med hunden, hvordan kroppen kjentes når den ble sprøytet full av gift.

– Vi har en tendens til å komplisere samtaler, spesielt hvis vi skal møtes for å snakke om noe spesielt. Det å bare snakke om det helt hverdagslige, kan være vel så bra. De faglige spørsmålene kan du stille på kontroll, mener han.

– Lærdommen er vel at det ikke er farlig å snakke, selv om det kan være lett å tro det. Jeg forstår at folk bruker sosiale medier for alt det er verd. Det eneste jeg har delt på Facebook, er: «Kontroll: Check. #fuckcancer». Men det hadde jeg behov for. Jeg trengte å bruke den arenaen for å sende en liten beskjed om at alt så greit ut.

Hvorfor denne plutselige åpenheten? Oppmerksomhetsbehovet er ikke større en før, snarere tvert imot. Men Ingemund har skjønt noe viktig, nå som han kan se sykdommen i bakspeilet:

Lærdommen er vel at det ikke er farlig å snakke, selv om det kan være lett å tro det.

– Tidligere har jeg tenkt at det virker litt tilgjort når folk er så følsomme i offentligheten, innrømmer han.

– Men så slo det meg hvor befriende det er å møte noen du kan prate litt mer med, på et dypere plan. Å være innesluttet, holde ting innestengt, det tilhører kanskje en utdøende generasjon? Jeg innser at hvis generasjonene etter meg klarer å være med åpen enn vi har vært, så er det en bra ting. Hvis min erfaring kan brukes til noe, og dette med samtaler kan bli en større del av etterbehandlingen enn det er i dag, tror jeg det vil være gull verd.