– Jeg kaller dem hverdagsenglene mine

– Terskelen for å be om hjelp var høy. Jeg har vært vant til å klare meg alene i mange år. Kjellrun Træthaug står på kjøkkenet i eneboligen i Trondheim. Gjennom vinduet ser hun Kreftforeningens frivillige Anne Lisbeth Malkenes Aune og Mathias Ås Myklebust bære ved og måke vekk snø fra oppkjørselen.

Én gang i måneden mottar hun praktisk assistanse i hjemmet gjennom Kreftforeningens tilbud Hverdagshjelpen. Senskadene etter kreftbehandling har gjort at hun ikke orker like mye lenger. Verst er fatiguen, den gjennomgripende trettheten hun aldri tidligere hadde kjent, og som hun nå gjør sitt ytterste for å unngå.

– Jeg kunne grue meg lang tid i forveien for å ta fatt på en oppgave, uansett hva det var. Jeg grudde meg fordi jeg visste hvor sliten jeg ville bli etterpå. Slik er det ikke lenger, takket være Hverdagshjelpen og Kreftforeningens frivillige, sier 49-åringen.

Fortsatt til stede

Ifølge Jacob Feght Conradi, leder av Kreftforeningens omsorgs- og distriktsarbeid, har koronaviruset utfordret frivillige organisasjoner til å tenke nytt.

– Slikt blir det kreative løsninger av. Vi så at flere av aktivitetene våre kunne styrkes og utvides i rekordfart, og at det åpnet seg muligheter for helt nye tilbud. Kreftforeningen skal alltid være til stede for kreftpasienter og pårørende og hjelpe til der hvor det trengs. Det gjelder ikke minst under en pandemi, sier han.

Han synes Hverdagshjelpen er et fint bilde på den sterke dugnadsånden i Norge, spesielt når behovet for hverdagstjenester øker i krisetid.

At noen gir av tiden sin for å hjelpe andre, betyr mye for veldig mange mennesker

Jacob Feght Conradi i Kreftforeningen

– Hver dag ser vi frivillighetens store betydning gjennom tilbudene våre over hele landet. Og vi ser det gjennom alt det flotte andre organisasjoner gjør.

App

Når Træthaug har behov for hjelp, kontakter hun Kreftforeningens frivillige direkte gjennom appen Nyby. Mens Airbnb er en app for overnatting og Tinder en app for potensielle kjærester, er Nyby en app for deling av omsorg, skapt av gründer Fredrik Gulowsen.

Ideen fikk han etter å ha mistet sin 23 år gamle lillebror.

– Han hadde alvorlig epilepsi, hadde vært syk i ti år da han døde, men fikk bo hjemme helt til det siste. Det klarte vi fordi vi hadde så godt samspill med kommunen, familien og nettverket vårt. Jeg tenkte at et så godt samarbeid måtte jo flere enn oss kunne få til, forklarer Gulowsen.

Og det fikk han rett i: I løpet av fem år tok 40 aktører, først og fremst kommuner og frivillige organisasjoner, plattformen i bruk. Så kom koronaviruset, og pågangen eksploderte.

– På kort tid har vi fått flere titall nye kommuner med på laget. Mange som tidligere har sittet på gjerdet og applaudert oss, har nå tatt kontakt og begynt å bruke oss. Denne krisen har bidratt til å digitalisere norske kommuner i ekspressfart. Beslutningsprosesser som normalt kan ta seks–ni måneder, er kortet ned til en dag eller to. Mange var desperate etter å få organisert omsorgs- og hjelpetjenester, forteller Gulowsen.

Han understreker at trygghet har vært viktig under utviklingen av Nyby.

– Kreftforeningen er en organisasjon mange allerede har stor tillit til. Når du hverken kjenner kommunen eller Nyby, føles det likevel trygt fordi Kreftforeningen står bak tilbudet og har kurset og godkjent de frivillige som kommer på besøk.

Mange hjelpere

Krisetid skaper nye og store behov for dem som befinner seg i risikogruppene, og da mønstrer de frivillige organisasjonene alltid titusener av hjelpende hender. Eksempelvis leverer Røde Kors dagligvarer til familier i karantene, Frelsesarmeen har gamingtreff for å bistå barnefamiliene, flere frivilligsentraler har ringevenner som snakker med dem som bor alene, og Caritas har digital språkopplæring og jobbsøkerkurs.

Tuberkulose, spanskesyke eller korona: Norske Kvinners Sanitetsforening er blant organisasjonene som tydelig demonstrerer frivillighetens evne til å kaste seg rundt i krisetider. De har vaktordninger ved helsehus og sykehjem, syr smittevernutstyr og ringer, besøker og kjører ut varer til personer som sitter i karantene, er ensomme eller isolerte.

Personer som Else Ibrekk i den lille bygda Vrådal. Til høsten fyller hun 90 år. I 65 av dem har hun vært aktiv i Sanitetskvinnene. Alltid har hun stått først i køen av frivillige. Som ung farget hun fjær hun plukket i hønsegårder og lagde fastelavnsris. Siden har hun bakt, sydd og organisert basarer. For ti år siden fikk hun diakoniprisen i Vest-Telemark som takk for sin lange og omsorgsfulle innsats for andre.

Jeg skulle så gjerne invitert inn på verdens beste kake!

Else Ibrekk (89)

Nå er det Ibrekk som selv behøver hjelp. Hennes alder gjør at hun tilhører risikogruppen for koronasmitte og derfor sitter isolert hjemme. Der er hun første stopp på ruten til Nina Krossli, lederen for Sanitetskvinnenes lokallag, som henter varer i den lokale Joker-butikken og kjører dem ut til bygdefolk som er i karantene eller isolasjon.

– Om jeg fortsatt er frisk og rask? I hvert fall frisk! Jeg har nok vært litt raskere før, sier Ibrekk muntert da hun åpner døren og Krossli setter fra seg posen med rugbrød, gulrøtter, dansk gräddost, bananer og epler.

– Og så skulle jeg så gjerne invitert inn på verdens beste kake, legger hun til.

– Ah, den legendariske med rørte tyttebær i kremen! Men det får bli neste gang, repliserer Krossli, før hun kjører videre til andre trengende.

124 år på vakt

Hadde hun sett hva hennes etterfølgere får til, ville hun vært stolt, Fredrikke Marie Qvam. For 124 år siden kjempet hun for norsk selvstendighet fra Sverige, men fryktet at unionsoppløsningen kom til å bli voldelig. For at også kvinnene skulle kunne forsvare landet, kontaktet hun Røde Kors og tilbød seg å rekruttere en rad nye medlemmer.

– Så bra, sa herrene i Røde Kors.

– Betingelsen er at jeg får en plass i styret deres, sa Quam.

– Nei, det går jo ikke an, sa mennene.

Så da endte hun i stedet opp med å etablere Norske Kvinners Sanitetsforening, som i dag ledes av Grete Herlofson. Hun er opptatt av å formidle at beredskap i kriser har mange dimensjoner, og at én av dem får i overkant mye oppmerksomhet.

Hvis man lytter til politikerne, kan man få inntrykk av at beredskap dreier seg mest om nødetater og blålys. Men sånn er det jo ikke.

Grete Herlofson, generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening

– Veldig mye handler om å skape trygghet for dem som kjenner seg usikre, og det er vi i de frivillige organisasjonene kjempegode til.

– Dessuten dekker vi menneskers behov for å kjenne at vi bidrar i kriser. Vi behøver å gjøre noe som gir uttrykk for vår sympati med dem som rammes. Det setter frivilligheten folk i stand til, legger hun til.

Ris og blomster

Sanitetskvinnenes innsats til tross, mange forbinder dem fortsatt bare med fastelavnsris og maiblomsten.

– Folk spør fortsatt om det er alt vi driver med. Nei, svarer jeg da. Men vi gjør det også. Fastelavnsrisene innbringer årlig 15 millioner livsviktige kroner til forskning på kvinnehelse, mens blomstene gir 2–3 millioner til satsing på barn og unge, så dette kommer vi til å fortsette med, sier Herlofson, som fornøyd kan konstatere at Sanitetskvinnene etter mange års nedgang nå har vekst i antall medlemmer.

I Vrådal, som ligger idyllisk til mellom ruvende fjell ved bredden av innsjøen Nisser, var 40 av de cirka 300 innbyggerne medlemmer da Nina Krossli tok over ledervervet for fire år siden. Nå er tallet 76 og stigende.

Et av medlemmene er Signe Østby. Hun sitter i karantene og er den siste Krossli leverer matvarer hos denne ettermiddagen.

– For en fantastisk service! I det hele tatt er sanitetslaget her i bygda en drøm. Når jeg blir pensjonist, skal jeg virkelig tråkke ordentlig til, jeg også, lover hun.

Hverdagsengler

Tilbake i Trondheim skal Kjellrun Træthaug snart ta farvel med sine to frivillige fra Kreftforeningen for denne gang. Hun vet at det finnes mange nettsteder og grupper på sosiale medier som også tilbyr gratis hjelp. Men å bruke Nyby-appen gir en annen trygghet.

– Det er ordnede rammer. Du kan be om hjelp uten at det vises «overalt», sier hun.

Hverdagshjelpen har vært avgjørende for at Træthaug har klart å ta hverdagen tilbake. Hun må alltid tenke nøye over hva hun vil bruke energien sin på. Men ved å motta hjelp til praktiske gjøremål får hun mer overskudd til venner og hobbyer. Hun kan ta helg med god samvittighet og mer energi.

– Å møte de samme, blide frivillige hver gang gjør det lettere å ta imot hjelp. Jeg klarer ikke å uttrykke hvor mye dette tilbudet faktisk betyr for meg. Jeg kaller dem for hverdagsenglene mine.