– Jeg savner å føle meg som en ressurs på jobb

Geir Halvorsen (59) har snakket lite om kreften sin, aldri delt noe om sykdommen på sosiale medier. Han skulle jo bare behandles, og så gå videre som om ingenting hadde skjedd. Sånn ble det ikke.

Bilde av Geir Halvorsen
Geir Halvorsen var opptatt av at sykdommen ikke skulle bli ham. Han tenkte at det var viktig å gå raskt tilbake til livet slik det alltid hadde vært. Foto: Astrid Waller

Kreftforeningen har tradisjon for å sette fokus på menn og kreft i november. Vårt initiativ er kampanjen «Menn snakk om det» hvor temaet i år er senskader.

– Noen synes det er godt og naturlig å dele på sosiale medier når de blir syke.  Hos meg står det ingenting, denne sykdommen skulle jo ikke bli meg, forteller Geir.

Det er to år siden symptomene dukket opp, halvannet år siden han var ferdig behandlet. Og først nå begynner han å forstå at livet aldri vil bli helt som før. Det som han ikke skulle trenge å dele med noen, fordi det skulle være en parentes i hans livsberetning, en liten fartsdump i livet, har i stedet gjort ham til en annen enn den han alltid har vært.

Skyldte på alderen

– Jeg fikk en veldig god beskjed fra starten: «Dette kan vi kurere, vi får deg frisk». Dermed tenkte jeg at «ok, jeg skal ta imot all behandling og gå videre som før». Men behandlingen var mye tøffere mot kroppen enn jeg var forberedt på. Jeg har slitt veldig med å tenke på meg selv som kreftpasient, og har snakket lite om kreft med mine omgivelser.

Ektemannen Morten har vært mer åpen. Til tider har han delt mer informasjon enn Geir har vært komfortabel med. Kanskje fordi Morten er psykolog, og har sett at Geirs omgivelser har trengt å vite?

– Jeg har ikke hatt behov for å dele, dette skulle jo være noe jeg la fort bak meg. Jeg ville ikke at sykdommen skulle definere meg. Men nå opplever jeg at jeg ser frisk ut, samtidig som jeg preges av senskadene av behandlingen. Det hadde vært mye lettere om jeg gikk med en krykke, eller noe. Jeg må hele tiden flagge min kapasitet, eller mangel på kapasitet, og den kjenner jeg ikke alltid før etterpå. Morten og jeg har alltid hatt et aktivt fysisk og sosialt liv, og jeg vil jo fortsatt være med på ting.

1 av 3 får senskader

Etter avsluttet kreftbehandling tror både pasienter og pårørende ofte at helsen skal være som før, men slik er det ikke for alle. Senskader etter kreft kan være tretthet, konsentrasjonsvansker og fordøyelsesplager.

Geir skyldte på alderen da han fikk såkalte vannlatingsproblemer høsten 2019. Det var rett og slett blitt vanskelig å tisse. «Sikkert prostataen,» tenkte han, og gikk til legen – som slett ikke fant noe galt med prostataen. Først oppunder jul kom forklaringen: En svulst i tarmen presset på urinlederne. Det ble ingen god jul det året.

Betennelse og smerter

2020 startet med stråling og cellegift. Geir skulle behandles på Ullevål, der han jobber som sykepleier selv – med overordnet lederansvar for seks enheter: Fire sengeposter, en postoperativ avdeling og en poliklinikk. «Topp,» tenkte Geir. «Da kan jeg jo bare stikke innom og få stråling mens jeg likevel er på jobb».

– Jeg hadde ingen begrep om hva jeg skulle gjennom, sier han i dag.

– Det ble ikke noe jobbing underveis i behandlingen. Ikke en god stund etterpå heller.

En stund måtte han legges inn for å få effektiv smertelindring. Strålebehandlingen etterlot proktitt, en betennelse i nedre del av førdøyelsessystemet som gir smerter og arrdannelser. Det har gitt ham en daglig påminnelse om at han slett ikke fungerer helt som før, selv om kreftbehandlingen er overstått. Fortsatt tilbringes hver eneste morgen med å «få magen på plass,» som han sier. Så går han på jobb og kjenner på flere senskader av kreft og behandling: Manglende konsentrasjon, overskudd og kapasitet. Han beskriver det som en følelse av at energien renner ut av ham, og stress tapper «batteriet» ekstra fort.

Bilde av Geir og hunden
Hunden Vega gjør det lettere å gå tidlig hjem fra jobb. Hun trenger mye trim, og det er bra for matfar også. Foto: Astrid Waller

Arbeidsgiver kommer ikke med noen uttalte forventninger til hvor fort jeg bør komme meg. Presset kommer utelukkende innenfra.

Fra sommeren 2020 jobbet Geir stadig mer, før han skjønte at han hadde gapt for høyt og måtte sykmeldes hundre prosent. Nå har han ikke mer sykmelding å ta av, og går på arbeidsavklaringspenger mens han jobber 40 prosent. Planen er å øke gradvis på med mål om å komme tilbake i sin gamle jobb.

Både Geir og Morten har begynt å snakke om AFP. Lederansvaret han hadde før som han trivdes så godt med, må vente. Geir håper rehabiliteringsplanen fungerer. Heldigvis har han en super arbeidsgiver som er opptatt av å finne løsninger som fungerer for begge parter.

Valpen Vega er en lykkepille

– Jeg savner å føle meg som en ressurs på jobb. Det å ikke lenger være den man ringer til, den man spør om ting, det går ut over min følelse av egenverdi. Det går ikke an å fylle min lederjobb i 40 prosent stilling. Jeg ser at jeg burde være der hundre prosent – og med det overskuddet jeg hadde før.

Dette siste er vesentlig: For om han hadde vært på jobben hele dagen, hadde han ikke hatt overskuddet som skulle til for å fylle den rollen han hadde før. Men hadde det ikke vært for en ganske fersk Gordonsettervalp som trenger ham der hjemme, tror Geir at han hadde hatt vansker med å gå fra jobb når den reduserte arbeidsdagen er over. Valpen Vega er en lykkepille som krever mye – ikke minst fysisk aktivitet. Det mener Geir er bra for dem begge.

– Arbeidsgiver kommer ikke med noen uttalte forventninger til hvor fort jeg bør komme meg. Presset kommer utelukkende innenfra, innrømmer han.

– Jobben er en så stor del av livet. En ting er alle timene vi tilbringer der, men den følelsen man får av å ha en verdi, være en ressurs. Man driver egentlig og tar seg sammen hele tiden. Jeg vil gjerne fremstå som frisk og en man ikke må ta hensyn til, samtidig som jeg hele tiden må be om at det tas hensyn. Morten har nok tenkt at jeg har større ambisjoner for meg selv enn jeg burde ha. Jeg er jo en som gjerne vil.

Før han selv ble rammet, reflekterte ikke Geir over hvordan en kreftsykdom påvirker livet. Han har bare tenkt at det er flott at mange gir penger til kreftsaken.

– Jeg har til og med tenkt at kreft får mye oppmerksomhet på bekostning av andre sykdommer. Nå skjønner jeg mer av hvorfor. Det er ikke bare å få en behandling og gå videre. Kreften påvirker alt man gjør og er, og det rammer ikke bare den som er syk, mener han.

– Da jeg ble syk var jeg nok i mitt livs beste fysiske form. Fritiden ble ofte brukt til skøyteski og sykkel. Nå kan jeg plutselig føle meg som en gammel mann. Jeg har ikke noe ekstra gir, og det påvirker humøret mitt, innrømmer han.

Bilde av Geir og hunden
Geir synes det er vanskelig å være en som blir tatt vare på, han er vant til å klare seg selv. Foto: Astrid Waller

Meldt seg som likeperson

– Dette er jo noe jeg burde jobbe med: Jeg vet at mennesker med store fysiske skader og funksjonelle begrensninger opplever å leve gode liv. Jeg er heldig og fungerer jo fint i hverdagen. Men jeg er ikke den samme som jeg var for bare to år siden.

Geir synes det er vanskelig å være en som blir tatt vare på, han er vant til å klare seg selv. Bare et forslag fra Morten om at han kanskje bør ta seg en smoothie eller en hvil, kan tas ille opp.

– Jeg er lykkelig over at jeg bor i Norge i 2020-årene, at jeg har fått god behandling og blir tatt vare på av et av verdens beste helsevesen. Men jeg er overrasket over at sykdommen påvirker livet mitt i så stor grad nå som de sier at jeg er frisk, innrømmer han.

Da onkologen sa at han ikke trodde jeg kunne jobbe mens jeg fikk strålebehandling, tenkte jeg bare «det får vi se på!» Men han fikk jo rett.

– Du hører det du vil høre, ikke sant? Og jeg har bare hørt at jeg har en kreftform som kan kureres. Ekspertene har hele tiden uttrykt at dette vil ta lengre tid enn jeg har tatt innover meg. Da onkologen sa at han ikke trodde jeg kunne jobbe mens jeg fikk strålebehandling, tenkte jeg bare «det får vi se på!» Men han fikk jo rett.

Geir får hjelp ved Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling. Han følger også et opplegg med trening over 12 uker i regi av Kreftrehabiliteringssenteret. I mars har han fått tilbud om fire uker på Catosenteret for rehabilitering. Gastrokirurger har sett på om de kan hjelpe ham med plagene han har etter strålebehandlingen.

– Nå er jeg kommet dit at jeg tar imot alt jeg kan få av hjelp, og jeg har meldt fra om at jeg kan være likeperson for andre som får samme diagnose og vil snakke med noen, forteller han.

– Jeg har vært så stolt av at jeg er en som betaler skatt uten å ta noe ut i andre enden, jeg fyller 60 til neste år og har aldri vært syk før. Nå har jeg tatt igjen for et helt liv.

Menn snakk om det

En av tre får senskader etter kreft. Hvorfor er det så få menn som snakker om det?

Snakk med oss om kreft

Vi er her for å hjelpe deg med alle spørsmål om kreft, uansett hvilken situasjon du er i. Her treffer du fagfolk som kan svare på spørsmål om sykdommen, muligheter og rettigheter.

Var dette nyttig?