Takker stesønnen for at han gikk tidlig til legen

– HPV-relatert kreft i halsen, hvem har vel hørt om det? Jeg kjente til livmorhalskreft, men det er jo noe damer får. Er det ikke rart at vi hører så lite om noe som det finnes en vaksine mot?

Sjur Robert Nilsen (58), hockeytrener både for klubblaget Frisk Asker og det norske landslaget, sitter på trenerkontoret i Varner arena i Asker. Bordet foran ham består av en tavle med lagoppstillinger, TV–skjermen på veggen viser hockey. Langs de klubbfargemalte veggene i gangene er det fulle, men ryddige stativ: Køller, skøyter, hjelmer, drakter.

Han prøver å tenke ett år tilbake i tid, bruker kamper og landslagssamlinger som navigasjon for å resonnere seg fram til datoer.

– Vi skulle til Slovakia med landslaget 8.desember, og da vi mellomlandet i Wien kjente jeg plutselig en kul på halsen. Det føltes som den ikke hadde vært der da vi dro hjemmefra, så brått kom den.

Kreft til jul

Kuler på halsen har de dårlig erfaring med i Sjurs familie. For noen år siden fikk nemlig stesønnen Jesper lymfekreft, som ofte avdekkes av hovne lymfekjertler – blant annet i halsen. Kunne virkelig lynet slå ned to ganger? Sjur googlet og landet på informasjonssider om nettopp lymfekreft, og en ting til: Kreft i munn og svelg, grunnet HPV – et seksuelt overførbart virus som de fleste av oss møter på i løpet av livet, og som noen ganger kan gi livmorhalskreft hos kvinner. Der stoppet Sjurs kunnskap. Nå leste han om HPV-relatert kreft i kjønnsorgan hos begge kjønn, samt i munn og hals.

– Jeg var aldri dårlig eller sliten, kulen var det første tegnet. Først da jeg begynte å tenke tilbake noen uker og måneder, slo det meg at jeg hadde vært forkjøla siden vi begynte å trene på is i august. Under en kamp den høsten mistet jeg stemmen helt, det hadde jeg aldri opplevd før, forteller han.

Hadde det ikke vært for Jespers lymfekreft, tror han at han hadde bagatellisert kulen på halsen. Nå troppet han opp på legekontoret allerede mandagen etter Slovakiaturen. Der ble han henvist videre til sykehuset på Kalnes, siden han strengt tatt bor i Sarpsborg – i hvert fall de dagene i løpet av året det ikke er trening eller kamp. Så gikk det slag i slag: 19.desember kunne legen gi ham én god og én dårlig nyhet. Den gode var at han ikke hadde lymfekreft. Den dårlige var at det faktisk var et k–ord involvert. Det ble en rar jul.

En kamp om gangen

– Det har vært noen tøffe år som pårørende for samboeren min, Line. Først fikk sønnen hennes kreft, så eksen – sønnenes far. Og så var det min tur. Heldigvis prater hun veldig godt med gutta sine. Jeg synes vi er gode til å prate alle sammen, vi er tøffe og direkte, men veldig åpne, sier Sjur.

Åpenheten tok han med seg i garderoben på jobb. For mens Sjur og Line har til sammen tre sønner, har han tross alt en hel stall med «guttær» på isen. Nå fortalte ham dem alle hva han gikk gjennom av utredning. Og 30.desember i fjor, mens resten av Norge var i lat romjulsmodus, gikk Sjur av. Bokstavelig talt.

Laget var på vei til Stavanger for å møte Oilers, spillerbussen hadde ikke kommet lenger enn til Drammen da telefonen fra Rikshospitalet kom. De ville ha Sjur inn til pet scan dagen etter.

«En kamp om gangen!» ropte han og gikk av bussen.

Og tydeligere kunne vel ikke overgangen ha blitt: Fra aktiv trener for klubblag og landslag til sykmeldt pasient med kreftbehandling som fulltidsjobb.  

Vil øke kunnskap

Behandlingen ble tøff: Operasjon to steder, han hadde kreft i mandlene på begge sider. 34 runder stråling. Seks kurer med cellegift.

På sykehuset traff han medpasienter av begge kjønn, men flest menn. Mens Sjur var innlagt hørte han på nyhetene at HPV–relatert kreft hos menn er sterkt økende. Der og da bestemte han seg for at han vil bidra til å øke kunnskapen i befolkningen. Den er spesielt lav blant menn.

– Vi må snakke mer om HPV–relatert kreft. Jeg tror alle menn har hørt om prostatakreft, men ikke dette. Sannheten er at hvis du har vært seksuelt aktiv, så er sjansen stor for at du har vært utsatt for dette viruset. Jeg spurte legen hvorfor noen av oss får kreft av det når det er så mange som smittes. «Flaks og uflaks,» sa han.

2026 har vært et historisk bra år for norsk hockey, men et bunn–år for landslagstreneren. I høst var han tilbake på jobb. Ferdig behandlet og kreftfri, frisk – men ikke helt som før. For noe har forandret seg inne i Sjur. Formen er bra, han har begynt å trene igjen, merker at det gjør ham godt. Det er det mentale som ikke er helt på plass.

Han stenger døra bak seg i trenergarderoben, setter seg ned, tar noen dype pust. Det er viktig for ham å få sagt dette.

Ingenting er som før

– Det er en forventning rundt det å komme tilbake etter kreftbehandling. Noen dager kan jeg føle at jeg er tilbake der jeg er vant til at jeg helst vil være, og så vil jeg egentlig ikke være her. En tomhetsfølelse som jeg har hørt andre snakke om, et tungsinn som jeg må jobbe med. Jeg tror det er vanlig å kjenne på dette når hverdagslivet begynner igjen, tilstår han.

Hockey har alltid gitt Sjur energi. Han roser alle rundt seg, arbeidsgiverne i klubben og i forbundet, helsevesenet – alt har fungert helt fantastisk mens han har vært syk. Han er glad i jobben sin, glad for å være tilbake. Men prioriteringene har endret seg.

– Kreften har forandret meg, også i mitt lederskap. Nå minner jeg meg sjøl på at «Sjur, dette er hockey, det skal værra gøy! Det er ikke gravalvor, dette her!» De derre machoforventningene og trenerkjefting, det er jeg ferdig med, konstaterer han.

Han tørker en tåre bak brillene. Ler litt når han innrømmer at joda, han er fortsatt en liten hissigpropp. Men han har oppdaget hvor viktig det er å være del av et positivt miljø, gjøre jobben med glede. Forklarer hvorfor han noen ganger må si det på engelsk, å spille spillet betyr å «play the game». Savner ordet «lek» i den norske oversettelsen.

Det er idrett vi holder på med. Vi må aldri glemme leken.