Hjemmedød

Hjemmedød må planlegges

Å kunne være i sine vante omgivelser med det som er kjent og kjært kan ha stor betydning for både pasient og pårørende. Det kan gi rom for refleksjon over livet som har vært og for tanker fremover for de som blir igjen.

Det er viktig å imøtekomme ønskene og behovene til den som skal dø. Dersom det er slik at han/hun ønsker å dø hjemme, må en snakke om det så tidlig at man rekker å planlegge det best mulig.

Det er avgjørende at de pårørende er med i denne prosessen og blir trygget på at de får kompetent bistand når de trenger det. Pårørendes økonomiske rettigheter er viktig å kjenne til. Det kan for eksempel søkes om å få pleiepenger i livets sluttfase for den som skal pleie den syke.

Det bør utarbeides en plan som inneholder informasjon med viktige kontakter og telefonnummer til aktuelle hjelpeinstanser. Det kan være lindrende enhet på sykehuset, palliative team, fastlegen, hjemmesykepleien og ulik praktisk hjelp. Dette kan være med på å trygge både den døende og de pårørende. 

Individuell plan er et godt hjelpemiddel. Det er en plan over hvordan et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tilbud skal fungere. Dere kan etterspørre en slik plan dersom dere ikke har fått tilbud om det.

Pårørende trenger god informasjon og må være forberedt på endringer i situasjonen hos den døende. Endringene kan være av både kroppslig og psykisk art. For å få til dette må hjemmesykepleien være godt forberedt og ha et godt samarbeid med fastlegen. Fastlegen bør dra på hjemmebesøk til den døende og familien. Det nærmeste palliative teamet og sykehuset må bistå når det er behov for det.

Kreftkoordinator i kommunen vil også være en viktig hjelper som bør være med i planleggingen så tidlig som mulig.

Fransiskushjelpen har tilbud til de som bor i Oslo for omsorg, pleie og lindrende behandling i hjemmet.

Hva hvis det blir behov for sykehusinnleggelse?

Dersom situasjonen endrer seg slik at det blir vanskelig å være hjemme, kan det være aktuelt med rask innleggelse på sykehus eller annen institusjon. Det er viktig at en «åpen retur» er avtalt med sykehuset. Da kan hjemmesykepleien eller pasient/pårørende henvende seg direkte til sykehuset for innleggelse uten å måtte gå veien om fastlege eller legevakt.

Muligheten for sykehusinnleggelse er en viktig trygghet. Det kan likevel være en stor belastning for både pasient og familien å måtte skifte oppholdssted de aller siste dagene. Dersom det lar seg gjøre, bør en prøve å unngå og flytte den døende i denne fasen.

Hva hvis det ikke går som ønsket eller planlagt?

For noen kan situasjonen være slik at det ikke er mulig for den døende å være hjemme den siste tiden. Det kan være ulike grunner til det. Krevende smerte- og symptomlindring kan gjøre det vanskelig i en del tilfeller.

Pårørende som ikke har anledning til å være så mye til stede, eller ikke ønsker at døden skal skje i hjemmet kan være en hindring. Noen føler seg utrygge, og ønsker ikke at det skal bli en «sykestue» hjemme. Det er helt greit å kjenne det slik, og ikke noe nederlag om man ikke får innfridd de siste ønskene.

Noen ganger kan det også være slik at den døende ikke vil belaste sine nærmeste, og velger av den grunn å dø på sykehus eller en annen institusjon.

Det er viktig for den enkelte å avklare de valgene en tar. Om en klarer å være åpen overfor hverandre, er det godt for alle parter. Alt som kan avklares på et tidlig tidspunkt, er med på å gjøre den siste tiden mer rolig, slik at man kan bruke tiden best mulig.

Last ned vårt temahefte om å dø hjemme (pdf)