«Ida er død, det får vi ikke gjort noe med. Men hvis hennes historie kan redde noen andre, hadde hun blitt så stolt!»

Tones datter var 28 år da hun forsto at livet hennes ikke kunne reddes. De siste månedene var det som om hun fikk et ekstra gir i kampen for å unngå at andre skulle havne i samme situasjon.

Tone står ved et tre som har en huske.
Ved Mjøsa står et av Norges største furutrær, og fra treet henger en huske. Dette var det siste stedet Ida klarte å bli med på tur, og det er et av mamma Tones faste turmål. Hun kaller det ladetreet sitt. Foto: Astrid Waller

– #sjekkdeg sto i panna på Ida, og nå står det i panna vår. Denne kampanjen kommer til å ha en ekstra betydning for oss så lenge vi lever, sier Tone Bjørkvold (61).

Når vi møtes er det nesten på dagen ti måneder siden hun mistet sitt yngste barn og eneste datter. Ida Øye Bjørkvold, for mange kjent fra Instagram-kontoen @kreftutenfilter (instagram.com), døde av livmorhalskreft. Hun etterlot seg en arv i form av et enormt engasjement – og timer med små og store videosnutter. Ida filmet seg selv da hun ble syk. Ikke fordi hun ville ha oppmerksomhet, men fordi hun hadde et budskap hun ikke kunne brenne inne med. Selv helt mot slutten, da kreftene begynte å ta slutt, prioriterte hun å stille opp når journalister kontaktet henne.

– Hun sa: «Mamma, jeg må bare orke dette, i tilfelle jeg kan redde noen flere!» Hun skjønte at hun ikke kunne redde seg sjøl, men hun kunne fortsatt redde andre, forteller Tone.

Jeg håper Idas historie kan være en vekker for kvinner i alle aldre

Kunsten å leve dagene

Vi er på Gjøvik og går sammen fra Mjøsas bredd, der Tone har tilbragt timer med å plukke steiner og se utover vannet. Først da hun trengte en pause fra datterens sykeleie. Siden fordi det er her hun får energi. Alle som har opplevd sorg vet hvordan det kan tappe deg fullstendig for krefter. Men Tone virker ikke sliten, ikke når hun snakker om Ida og budskapet hennes. Men konsentrasjonen er ikke som før. Ord kan falle bort, setninger fullføres bare i hodet hennes.

Bitter har hun aldri vært, for hva skal hun med bitterhet?

– Jeg kjenner på en takknemlighet over at vi klarte å leve én dag av gangen. Vi ville leve dagene våre så naturlig som mulig, gjøre hyggelige ting. Vi ville ha det bra mens vi var, sier Tone.

Selv dagene med sykdom, klarer Tone å takke for. For hadde det ikke vært for Idas sykdom, hadde de aldri kommet hverandre så nærme, de to. Det er hun sikker på.

– Jeg fikk lov til å være mamma med stor M. Jeg fikk være armene og beina hennes. Jeg mistet ikke bare barnet mitt da hun døde, jeg mistet en bit av meg sjøl – vi var en symbiose de siste årene. Og det er jeg så takknemlig for at jeg fikk oppleve.

Jeg håper de går og sjekker seg hver gang de får påminnelse fra Kreftregisteret, og at de går til legen hvis de får smerter eller andre symptomer

Er det én ting Tone vet med seg sjøl, så er det dette: Hun kunne ikke ha gjort noe mer eller annerledes. Hun gjorde alt som sto i hennes makt for at Ida skulle ha best mulig dager. Og mer enn det kan man ikke gjøre.

– Du kan ikke sitte der og tenke på at barnet ditt skal dø. For Ida betydde det mye at vi gjorde ting sammen. Det hadde en verdi der og da, og det er verdifullt å se tilbake på nå.

Fredagstacoen Ida innførte, er fortsatt hellig. Nå avsluttes den med et besøk til Idas grav, den eneste på hele Gjøvik med røde hjerter på steinen. Der ser Tone, pappa Helge og storebror Espen og svigerinne Ingrid til at blomstene er fine, konstaterer at utsikten fortsatt er verdens vakreste. Klapper på den høye steinen med de rette bokstavene – Ida likte reine linjer – og tar farvel med et «Lille fine» eller «Love you».

– Ida var så lita, men hun var også så stor og sterk, sier Tone.

– Hun var så tydelig på hva hun ønsket for oss. «Gjør det som gjør dere lykkelig!» sa hun. Og for meg er det dette: Å få lov til å videreføre hennes engasjement. Det kan ikke vente til neste år fordi jeg skal sitte her med sorgen min. Sorg kan være så mye. Og akkurat nå føles det veldig meningsfullt å få lov til å fortsette der Ida slapp. Det er dette Ida selv ville ha gjort på denne tida av året. Jeg tenker at hun hadde vært stolt.

Jeg håper de første og fremst vil gjøre det for seg selv. Og om ikke det er nok, så håper jeg de vil gjøre det for Ida

Tone går tur langs vannet.
Tone liker seg ved vannet. Der hopper hun fra stein til stein i fjæra når Mjøsa ikke står så høyt som nå, samler fine steiner og går innom datterens grav like ved. Foto: Astrid Waller

Ida er med

Det er bare noen meter med grønn eng mellom Mjøsa og gravplassen der Idas gravstein står. Området yrer – turstien langs vannet er populær, og på gresset her arrangeres festivaler og konserter. Tone var aldri i tvil om at det var her Idas grav skulle være, med utsikt over Mjøsa og tett på livet.  

– Men det er ikke her hun er, for hun er med oss hele tida, konstaterer Tone ved grava.

– Hu sitter på skuldra mi, er med meg over alt. I sommer på ferie mimret Helge, Espen og jeg tilbake på tidligere ferier og sa: «Husker du vi stoppa der?» eller: «Hvor er hu som tar bilder? Hvor er selfiedronninga vår?» Hun hadde fortsatt en naturlig plass blant oss på den første ferien vi var på uten henne, og det var så fint. Hun har virkelig levd alle de 28 årene hun fikk.

Stadig føler Tone at hun får små vink og beskjeder der fra skuldra. I dag for eksempel, da vi skulle møtes og ta bilder, tenkte hun først å droppe maskara som vanlig. Da var Ida der med klar beskjed. Hun likte å pynte seg, var langt mer forfengelig enn sin mor. Tone ler når hun tenker på blikkene hun kunne få fra datteren, eller hva hun ville ha sagt. Meldingene som alltid ble avsluttet med «Love you». «Love you» og et rødt hjerte, det var Ida. Noe av det siste hun forsikret seg om før hun døde, var at foreldrene skulle huske det røde hjertet i begravelsen hennes: Det skulle ligge på bakken under bårebilen da hun ble kjørt bort, som en siste hilsen fra henne.

– Hun sa at hun la igjen hjertet sitt hos oss, forteller Tone.

– Det verste for henne var ikke at hun skulle dø, men at vi skulle miste barnet vårt.

Tone langs en sti.
Foto: Astrid Waller

– Sjekk deg for Ida

Ida var bare 23 år da hun ble syk, så ung at selv ikke legen trodde det kunne være noe alvorlig. Tone håper datterens historie vil nå flere enn hennes egen aldersgruppe. Det er gjerne de yngste vi hører om, jenter som Ida og Thea Steen som grunnla #sjekkdeg-kampanjen. De tilhører en åpen generasjon som ikke er så redde for å snakke om sånt som eldre damer gjerne opplever som privat, og dermed er det lett å få inntrykk av at det helst er unge jenter som får livmorhalskreft.

– Samtidig vet vi at det er veldig mange på min egen alder som ikke følger livmorhalsprogrammet. De har kanskje ikke behov for prevensjon lenger, og ser ingen andre grunner til å gå til legen for en gynekologisk undersøkelse, understreker Tone.

– Jeg håper Idas historie kan være en vekker for kvinner i alle aldre. Jeg håper de går og sjekker seg hver gang de får påminnelse fra Kreftregisteret, og at de går til legen hvis de får smerter eller andre symptomer. Jeg håper de første og fremst vil gjøre det for seg selv. Og om ikke det er nok, så håper jeg de vil gjøre det for Ida.

Var dette nyttig?