Aurora Hoff (31) utsatte livmorhalsprøven i fem år fordi hun var så redd for svaret. Nå håper hun å inspirere andre til å overkomme sin frykt, uansett hva den bunner i.
«Nå står jeg i parkeringshuset, skal til gynekologen. Vi snakker så ofte om kvinnehelse, og at det er viktig at man sjekker seg, men det man glemmer er at enkelte av oss har veldig vanskeligheter med å gjennomføre det. Jeg har til og med gått i terapi for å klare å gjennomføre den timen jeg har nå om fire minutter. Gruer meg så ekstremt at jeg bare jobber med å ikke å begynne å gråte. Noen synes kanskje det virker hysterisk, dem om det. For meg er dette helt reelle følelser som er vanskelig å håndtere. Men nå skal jeg få det til! Håper jeg.»
Aurora ser rett i kamera og snakker til sine nærmere 30 000 følgere på Instagram. Vanligvis deler hun inspirerende innlegg om kroppspositivisme, mote og skjønnhet, men i strømmen av fine kjoler og oppfordringer om å akseptere deg selv og kroppen din som den er har hun nå bestemt seg for å være ærlig om noe som har plaget henne. I fem år har hun utsatt livmorhalsprøven. Som alle andre fikk hun det første brevet fra Kreftregisteret da hun var 25, og hun har tenkt på det siden. Hun har født to barn og jobbe som psykiatrisk hjelpepleier til hun i fjor ble influenser på heltid, men akkurat denne prøven fikk hun seg bare ikke til å ta.
– Jeg var rett og slett redd
– Også jeg som er helsepersonell! Jeg skjønner jo at det er viktig å ta vare på helsa, jeg forstår jo at det er en enkel prøve som bare tar noen minutter. Men jeg måtte få hjelp av psykologen min for å forstå hvorfor dette satt så langt inne for meg, og for å finne en måte jeg kunne klare å gjennomføre det på, forteller Aurora.
– Jeg vet at mange er redde for selve undersøkelsen. Siden jeg fremmer kroppspositivisme vet jeg også at mange overvektige synes det er vanskelig å gå til legen generelt, og en undersøkelse som krever at du kler deg så naken er ekstra utfordrende for mange. Men det var ikke det dette handlet om for meg.
Som fagperson ser hun på kropp som en funksjon hun skal undersøke, behandle og gjøre det beste for. Hun ser ikke på en pasients kropp på samme måte som hun ser på kropp i andre sammenhenger. Men hun vet at dette er vanskelig for mange.
– Voksne damer på femti år skriver til meg og forteller at de har hatet seg selv hele livet. Hater du kroppen din, tar du ikke vare på den. Du prøver å gjemme deg bort, tør ikke å kle deg i farger, våger ikke å ta plass i det offentlige rom. Og du kler i hvert fall ikke av deg, heller ikke hos legen, forteller Aurora.
– Som overvektig blir du ofte møtt med at alt handler om vekt i møte med helsevesenet. Du skal først ta deg av vekten, så kan vi ta fatt på de andre tingene. Det kan gjøre det vanskelig i seg selv å oppsøke legen for hjelp med noe helt annet. Hvis du føler at legen er mer opptatt av vekten din enn av deg som person, og du vet at magen din vil være i veien så du må løfte den for at legen skal komme til – jeg skjønner at det kan bli for mye for enkelte.
For Auroras del handlet ikke den utsatte livmorhalsprøven om vekt eller selvbilde. Hun var rett og slett redd. Redd for undersøkelsen – tenk om hun syntes det var vondt, selv om andre sier at det ikke er det? Hun var redd for at noen skulle undersøke underlivet hennes, selv om denne «noen» var en lege. Og hun var redd for ventetiden etterpå, og for svaret som skulle komme.
Skrev brev til legen
Aurora opplever at hun de seinere årene har utviklet en frykt som legger begrensninger på henne. Hun beskriver seg selv som mer enn normalt redd for å få beskjed om at det er noe galt med henne selv eller hennes nærmeste.
Så snart hun skjønte hva frykten besto i, kunne hun også finne en løsning. Den var enklere enn hun hadde trodd: Hun skrev en melding til fastlegen sin. Hun trengte ikke engang å bestille time og grue seg til den fordi hun visste at hun skulle snakke om noe hun syntes var vanskelig. I meldingen kunne hun beskrive detaljert hva hun syntes var vanskelig, og at hun ikke ønsket å ta prøven hos ham, men bli henvist til en gynekolog. I henvisningen ville hun at fastlegen fortalte at hun var engstelig, at hun ikke hadde tatt en gynekologisk undersøkelse siden hun fødte sitt andre barn, at hun håpet gynekologen hadde god tid og at hun ikke engang visste om hun ville klare å sette seg i gynstolen første timen.
– Altså, jeg elsker fastlegen min og har gått til ham siden jeg var 15, men han og jeg gjør ikke underliv. Jeg føler at vi kjenner hverandre for godt, sier Aurora og ler.
– Og det var ikke noe problem for ham at jeg ville gå til en annen. Han virket mest overrasket over at jeg ikke hadde gjort det før, han antok at jeg tok livmorhalsprøve et annet sted siden jeg aldri hadde gjort det hos ham. Derfor hadde han heller aldri tatt det opp med meg.
– Du har klart målet ditt
70 prosent av norske kvinner mellom 25 og 69 år tar livmorhalsprøve som anbefalt
Det kan kanskje virke rart at man kan gå gjennom to svangerskap og fødsler, med alt det medfører av gynekologiske undersøkelser, og samtidig være redd for å ta livmorhalsprøve. Men ifølge Ameli Tropé, gynekolog og leder av Livmorhalsprogrammet i Kreftregisteret, kan det være ulike ting som spiller inn her.
– 70 prosent av norske kvinner mellom 25 og 69 år tar livmorhalsprøve som anbefalt. 30 prosent gjør det ikke. Og i denne minste gruppen, som utgjør nærmere 400 000 kvinner, skjuler det seg mange ulike historier, forteller hun.
– Noen tror av ulike grunner at de ikke trenger å ta prøven. Andre har med seg erfaringer som gjør det vanskelig, kanskje helt uaktuelt, å sette seg i en gynekologstol. Det kan være alvorlige traumer etter overgrep eller negative opplevelser under fødsel eller tidligere undersøkelser, og det kan være komplekser og frykt for at noen skal se dem «der nede». Noen tenker også at de ikke vil plage legen med dette, kanskje spesielt hvis de har mange andre plager de får oppfølging for. Vi trenger å nå fram til disse kvinnene også. Få dem til å forstå at denne prøven er viktig å ta også for dem, og at det finnes måter å tilpasse undersøkelsen på. Derfor er det så verdifullt at kvinner som Aurora forteller hva som har fungert for dem.
For Aurora sin del, kunne ikke fødsel og livmorhalsprøve sammenlignes. Da hun skulle føde barn, var hun forberedt på hva som skulle skje og visste at hun var i trygge hender. Det var ikke henne alle i rommet var opptatt av, det var barnet. Og alt handlet om nettopp dette barnet – ikke om å sjekke om hun var syk eller ikke.
Fastlegen henviste henne til en helt vanlig gynekolog på et helt vanlig, lokalt gynekologkontor. For Aurora var hun verdens beste.
– Jeg vet ikke om det var bevisst fra hennes side, men hun hadde satt meg opp som dagens siste pasient. Jeg merket det i måten hun tok imot meg på at hun hadde god tid. Det første jeg sa da jeg satte meg i stolen overfor henne, var: «Jeg er veldig redd».
Svaret gynekologen ga, ble avgjørende for Aurora. Hun sa: «Jeg har lest henvisningen fra fastlegen din. Målet i dag, er at du er her. Om du må komme hit tre ganger til før vi får gjort undersøkelsen, så er det helt greit. Du har nådd målet ditt i dag.»
– Hun trygget meg, og hun stilte gode spørsmål. Da jeg kom meg opp i gynstolen, snakket hun meg gjennom det hele, ba meg om å ta gode pust, spurte om jeg ville at hun skulle prate underveis og si hva hun så. Jeg sa at jeg ikke trengte å vite hva hun gjorde eller hva hun så. Men mens jeg lå der dukket det opp et spørsmål, husker Aurora.
– Jeg spurte om hun kunne se det om jeg var alvorlig syk. Hun svarte at alt så fint ut, og at hun hadde sett det om jeg hadde en kreftsvulst i livmorhalsen.
– Når jeg kan, kan andre også
Når Aurora snakker om gynekologbesøket nå, et halvt år etter, er det fortsatt med en enorm lettelse i stemmen.
– Hun gjorde alt så bra! Og ingenting gjorde vondt. Tenk at jeg gruet meg så mye, og så gjorde det ikke vondt? Jeg hadde planlagt antrekket så jeg hadde en litt lang t-skjorte, for å unngå følelsen av å være helt naken. Og det gikk så fint at jeg gråt av lettelse etterpå.
Jeg er bare glad for å kunne dele historien min.
Aurora Hoff
Ventetiden før svaret på prøven kom, gjensto. Men Aurora følte at hun hadde vunnet. Og mens hun ventet på prøvesvaret, klarte hun å trøste seg med at hvis det viste seg at noe var galt, så hadde hun oppdaget det tidlig siden legen ikke så noe på den grundige undersøkelsen.
– Hun spurte også om hun skulle ringe meg når svaret kom, uansett om alt var fint. Og det ville jeg. Jeg ville vite når jeg kunne slutte å være nervøs.
Auroras livmorhalsprøve var negativ, noe som betyr at alt er som normalt. Hun vil få en ny påminnelse fra Kreftregisteret når det er på tide å ta en ny test. I mellomtiden vet hun at hun vil gå til gynekologen igjen om hun skulle få noen plager som bør sjekkes opp. Og hun føler seg trygg på at hun vil bli fulgt opp.
– Hele denne prosessen har snudd opp ned på alt jeg har tenkt er negativt med å gå til både psykolog og gynekolog, forteller Aurora.
– Begge to har gitt meg en trygghetsfølelse som har gjort det mulig å danne en relasjon. De har åpnet for at jeg tør å gjøre noe jeg aldri trodde jeg skulle få til. Og når jeg klarte det, så kan andre få det til også.
Auroras oppfordring om å ta livmorhalsprøve, har fått flere venninner til å sjekke seg. To av dem har hatt celleforandringer og følges nå opp.
– Jeg har virkelig skammet meg over at jeg ikke har gjort dette før. Men jeg er bare glad for å kunne dele historien min hvis det kan hjelpe andre å tørre å ta den prøven, sier hun.