Eureka!

Da jeg midt i et møte med Kreftforeningen plutselig innså hva studien vår egentlig hadde vist, reiste jeg meg brått, avbrøt en annen forsker og ropte høyt! Huff, det var så pinlig.

For Anne Hansen Ree er ønsket om å hjelpe pasienter, som Bente Løken, selve drivkraften.

Anne Hansen Ree er overlege ved Akershus universitetssykehus, der hun leder en forskningsgruppe på tarmkreft, og professor ved Universitetet i Oslo. Siden 2010 har hun mottatt 25,7 millioner kroner i sju tildelinger fra Kreftforeningen. Gjennom tidene har Kreftforeningen tildelt hele 6,5 milliarder til kreftforskning. Dette er en av fire historier i serien “Superforskernes selvangivelser” fra magasinet Felles krefter. Her forteller Anne om litt av hva hun har oppnådd.

Bakgrunnen var en studie på endetarmskreft med høy spredningsrisiko. I et forsøk på å avverge spredning behandlet vi mer enn 100 pasienter med en kombinasjon av vanlig cellegift og strå- leterapi. Studien varte i over fem år, og jeg ante at den pekte ut en vei videre, men jeg klarte ikke å få tak i hvilken. Dag og natt surret og surret spørsmålet i bakhodet.

Helt til den dagen våren 2016 da Kreftforeningens forskningsadministrasjon kom til sykehuset for å bli oppdatert på prosjektene dere hadde støttet. Jeg fikk ordet først, og da jeg var ferdig, satte jeg meg rolig ned for å høre på de andre forskernes presentasjoner.

Da kom aha-øyeblikket! Kaffekoppen veltet nesten da jeg føyk opp fra stolen og hoiende avbrøt forskeren som snakket. Alle ble helt stille og så rart på meg. Jeg rødmer fortsatt når jeg tenker på det.

Den geniale ideen var denne: Når enkel cellegiftbehandling hadde utløst en immunreaksjon mot svulsten hos pasienter med ende- tarmskreft som senere ikke fikk spredning, burde vi kunne utløse en tilsvarende reaksjon hos pasienter med spredning, for å begrense denne, hvis vi boostet den samme cellegiften med immunterapi.

Overveldende

Det er den hypotesen forskningsgruppen har jobbet med siden, i et prosjekt Kreftforeningen har støttet med til sammen 16 millioner kroner. Og selv om de endelige resultatene ikke foreligger ennå, kan jeg allerede konkludere med at ideen var og er veldig god: Hos noen undergrupper av tarmkreftpasienter med spredning har responsen vært komplett og varig. Vi finner altså ikke lenger spor av svulsten. Det er overveldende!

Samtidig er det et faktum at de fleste pasienter som har tarmkreft med spredning, vil dø av sykdommen til slutt. Målet er å gi dem så lang levetid og så få symptomer som mulig. Det er helt avgjørende at vi ikke gir dem falske forhåpninger.

biled av Anne Hansen Ree
Anne Hansen Ree er overlege ved Akershus universitetssykehus, der hun leder en forskningsgruppe på tarmkreft, og professor ved Universitetet i Oslo.

Derfor er jeg litt skeptisk til opphaussingen av gentesting. Ikke misforstå: Tiden er overmoden for kartlegging av arvematerialet i svulsten hos alle pasienter med spredning; det burde vært standard for ti år siden. Men det er ikke noen mirakelløsning.

Medskyldig

Jeg har selv vært med på å glorifisere betydningen. For noen år siden var jeg med og ledet MetAction-studien, en forløper til den pågående IMPRESS-studien. Da ble jeg intervjuet i dette magasinet og fortalte om hvordan immunterapien vi valgte på grunnlag av en gentest, kurerte en pasient.

«Jeg trodde nesten ikke mine øyne da alle kreftsvulstene var borte. Det var en mektig følelse som jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve», sa jeg da.

Men faktum er at bare to av de 26 pasientene som fikk plass i studien, hadde langvarig effekt av presisjonsmedisinen. Det perspektivet er også verdt å ha med seg.

Det er ikke bare kreftsvulstene som er forskjellige i hver enkelt pasient; det samme er immunforsvaret vi er født med. Akkurat nå jobber vi med å forstå mer av hva det bør innebære for den persontilpassede behandlingen vi tilbyr.

Vi har i det hele tatt bare så vidt begynt å forstå hva immunterapi kombinert med stråling og cellegift kan bety i kreftbehandlingen. Det kommer stadig nye, spennende preparater, og det er mulig å lage interessante kliniske studier. Men det er dessverre veldig dyrt. Ikke minst derfor blir fortsatt støtte fra Kreftforeningen så utrolig viktig også i tiden som kommer.”

Tekst: Ola Henmo
Foto: Jorunn Valle Nilsen

Flere artikler fra Felles krefter

Artikkelen du nå har lest er hentet fra Kreftforeningens magasin, Felles krefter, som landet i postkassene til våre medlemmer høsten 2021.

Var dette nyttig?