Ute av kroppen-opplevelsen

RAGNHILD LOTHE leder avdelingen for molekylær onkologi ved Institutt for kreftforskning, Oslo universitetssykehus. Hun er også professor ved UiOs Institutt for klinisk medisin. Siden 2010 har hun mottatt totalt 31,3 millioner kroner i fire tildelinger fra Kreftforeningen, senest 8 millioner kroner i høst. Gjennom tidene har Kreftforeningen tildelt hele 6,5 milliarder til kreftforskning. Dette er en av fire historier i serien «Superforskernes selvangivelser» fra magasinet Felles krefter. Her forteller Ragnhild om litt av hva hun har oppnådd.

Det blir et veiskille, kulminasjonen av mange års biologisk og pasientrettet forskning som er blitt raust støttet av Kreftforeningen.

Den kliniske studien skal gjøres på personer som har tarmkreft med spredning, en gruppe hvor nye effektive behandlinger er sårt tiltrengt. I løpet av de neste årene skal om lag 200 av disse pasientene få én eller flere presisjonsmedisiner som i laboratoriet her på Radiumhospitalet har hatt effekt i deres personlige kreftmodell utenfor kroppen.

Hypotesen, som er blitt kraftig styrket gjennom testing av mikrosvulster dyrket fra 130 pasienter, er at det som virker på svulsten i laboratoriet, også kommer til å virke i pasienten. Vi starter studien med 47 moderne kreftlegemidler, og jeg tror at om lag 25 prosent av pasientene kommer til å få god respons på medisiner de i dag ikke engang har tilbud om.

Ulikhet

Tilbudet av moderne, målrettede medikamenter til tarmkreftpasienter med spredning er i dag meget begrenset. Blant de få som får slike medisiner, har godt under halvparten nytte av dem. Og da er den som regel kortvarig. Jeg tror hovedårsaken er heterogenitet: Ikke bare har hver pasient flere, uensartede svulster; det fins også ulikheter inne i hver svulst.

Molekylære analyser av én svulst alene er derfor ikke nok til å forutsi hvilken behandling pasienten vil ha nytte av. Ved å dyrke en rekke mikrosvulster og teste ut ulike medisiner på dem, får vi mye mer presis informasjon som muliggjør treffsikker behandling av hver enkelt pasient.

Bevilgningene fra Kreftforeningen har vært, og vil fortsette å være, helt essensielle for at vi skal kunne gjøre denne forskningen. Dere har i alle år vært meget generøse. Og akkurat som oss har dere fullt søkelys på pasientene. I dag foregår all eksperimentell behandling, også vår kommende kliniske studie, på kreftpasienter med spredning. Dette setter en begrensning på ambisjonen vår, men vi forventer å kunne forlenge deltagernes liv og samtidig sørge for at de slipper unødig behandling.

Håp om kur

Men etter hvert håper jeg å flytte metodikken lenger fram i behandlingsløpet. Hvis vi kan gjøre disse tingene før kreften har rukket å spre seg, kan målet være å kurere. Det vil være godt nytt ikke bare for de om lag 4500 personene som årlig rammes av tarmkreft i Norge. Metoden vil også kunne brukes mot andre kreftformer.

Dit kan det ta en stund før vi kommer. Men til tross for at jeg har fylt 63 år, håper jeg fortsatt å være i full drift som forsker da. Jeg tenker fortsatt forskning døgnet rundt og har ingen planer om å trappe ned foreløpig.

For meg er «flyt» i prosjektene og samspillet med kolleger en sterk motivasjonsfaktor. Nylig fikk jeg pris som årets fremragende forsker ved Oslo universitetssykehus, og i begrunnelsen het det at forskningen vår er på oppadgående bane. Det er jeg stolt av, og det er en stor og forpliktende ære for meg og de fantastiske kollegene mine.

Men uerstattelig er jeg absolutt ikke. Er det noe jeg har vært virkelig flink til, er det å rekruttere unge, talentfulle forskere og gi dem mulig- heter. De er så dyktige at de egentlig kan overta for meg i morgen.»