Perfekt presisjon med proton

I seks uker tar 53-åringen fra Lunde i Telemark daglig på seg en hard, ubekvem maske og spennes med millimeterpresisjon fast i en diger, roterende maskin på Skandionkliniken i Uppsala i Sverige. Fra tre nøye uttenkte vinkler sendes deretter protoner til angrep på svulsten hennes, uten å ramme vev og sensitive organer i umiddelbar nærhet av den.

– Det piper og surrer, lukter litt kjemisk og kjennes ganske absurd å være helt overlatt til all denne teknologien. Men det gjør jo overhodet ikke vondt, og jeg har heldigvis ikke klaustrofobi, så jeg slipper å bruke alarmknappen jeg for sikkerhets skyld holder i hånden, sier Kåsa idet stroppen rundt kroppen løsnes og masken tas av.

Da har hun ligget på benken i 20 minutter, men selve behandlingen har ikke tatt mer enn halvannet minutt. I alt skal hun gjennom 28 slike økter før hun kan reise hjem til Lunde i Telemark.

– Klart ventetiden kan falle litt lang, sier Kåsa, som er enslig og innlosjert på hotellet som ligger i samme bygg som Skandionkliniken.

– Men Uppsala er en fin by, Stockholm er en kort tur unna, jeg skal få besøk av mor og bror, søster med samboer, venner og kolleger, og jeg har allerede heklet to fine luer som jeg kan bruke hvis håret begynner å falle av. Dette blir bra, legger hun til.

Norsk satsing

Stadig flere overlever kreft. Men for mange av de cirka. 13 000 pasientene som årlig mottar standard stråling med såkalte fotoner, forringes livskvaliteten. Minst én av tre rammes av senskader.

Det skal protonterapi bidra til å endre. Behandlingen skåner friskt vev, gir færre stråleskader og langtidsbivirkninger. Dermed kan flere få et normalt liv etter sykdommen. Særlig for barn, som skal leve i nærmere 100 år etter behandlingen, er proton ofte det beste valget.

I dag sendes norske pasienter, både barn og voksne, utenlands når de behøver protonbehandling. Men det endres i 2024. Da åpnes protonsentre både på Radiumhospitalet i Oslo og ved Haukeland universitetssjukehus i Bergen. Til sammen kan de behandle 900 pasienter hvert år.

I Europa er det nå snart 50 protonklinikker, og ved Skandionkliniken synes sjefen, Hillevi Rylander, det er utmerket at også Norge henger med i utviklingen. Det til tross for at hun snart vil miste de norske pasientene som utgjør om lag 10 prosent av pasientene hennes.

– Vi er til for pasientene, ikke omvendt, slår hun fast.

– Men ikke for alle kreftpasienter?

– Nei, protonbehandling er ikke noen universalløsning. Den egner seg best for dem som har gode muligheter for langtidsoverlevelse eller å bli kurert. Av og til er ikke gevinsten ved proton stor nok til at det rettferdiggjør å gi behandlingen her hos oss. Det er jo cirka tre ganger dyrere enn vanlig strålebehandling, sier hun.

Kjelkete

Kåsa har et meningeom, en hjernehinnesvulst. Den er godartet – den kan ikke spre seg til andre organer – og er dermed ikke kreft i den vanlige betydningen av ordet. Men den ligger veldig kjelkete til ved hypofysen på undersiden av hjernen.

Og den er voksende. Derfor egner Kåsa seg godt for en behandling som gir mindre risiko for å skade organene som ligger inntil svulsten.

Vi har jo ikke så mye plass til overs i vårt lille hode, sier Rylander, og illustrerer med å klemme håndflatene mot sin kortklipte skalle.

Da Kåsa hadde fått sjokkbeskjeden om at øyeplagene skyldtes en svulst på størrelse med en klinkekule, og at den kunne egne seg for protonbehandling, begynte hun å lese seg opp.

– Jeg har trodd at stråling er stråling, men jeg skjønte jo fort hvor bra protonbehandling er, og at det måtte være midt i blinken for meg.

Entusiasmen ble ikke akkurat mindre da hun så en dokumentar på BBC som fulgte byggingen av et nytt protonsenter i Manchester.

– Det er svære greier, og firmaet der jeg jobber med regnskap – Con-Form – skal levere betongelementer til anlegget som bygges ved Radiumhospitalet, forteller hun.

Mangler gode studier

Kritikerne av milliardsatsingen på protonbehandling i Norge har etterlyst mer dokumentasjon på at behandlingen virkelig er bedre enn vanlig stråling, ikke bare mye dyrere.

– En av grunnene til at vi fikk ja til å bygge dette anlegget, var at vi også skal drive med forskning her. Selv om vi ved observasjon har sett hvor god effekt behandlingen vår har, fins det veldig få store, studier med glassklare data, erkjenner Rylander.

Men ved Radiumhospitalet starter en stor slik studie i disse dager, med 8 millioner kroner i støtte fra Kreftforeningen og samme sum fra Helse Sør-Øst.

– Den heter Pro-Glio og er min baby, jeg er veldig stolt av den, forteller overlege Petter Brandal, sykehusets fagansvarlige for hjernesvulster.

225 pasienter med hjernekreft inkluderes i studien, 75 av dem nordmenn fra hele landet. Halvparten får strålebehandling med fotoner, resten protonbehandling. I tillegg til å identifisere hvem som reagerer best hvilken behandling, vil Brandal og forskergruppen hans følge med på hvordan deltagerne klarer seg i hverdagen på sikt.

– Vi vil finne ut hvilke eventuelle plager de forskjellige har når behandlingen starter, og etter to, fem og ti år, sier han.

Ambisiøst

I vedtaket om å bygge to protonsentre i Norge, heter det at 75 prosent av pasientene skal inkluderes i kliniske studier. Det synes Hillevi Rylander høres voldsomt ambisiøst ut.

– Det var målet her også, men vi har aldri vært i nærheten. Vi ligger på om lag 20 prosent, og det er vi egentlig ganske fornøyde med – andelen for strålepasienter generelt er vel nærmere 5 prosent. Men i Norge er dere flinkere til å få pasienter inn i studier, så det er ikke utenkelig at dere skal gjøre det betydelig bedre enn oss, sier hun.

Kreftforeningen kommer de neste årene til å være en masete vaktbikkje som passer på at politikerne gjør de nødvendige investeringer, og at kompetanse og driftsmidler er på plass når protonsentrene åpner om mindre enn tre år.

– Og da vil vi følge nøye med på at pasientbehandlingen kombineres med kunnskapsutvikling og forskning av høy kvalitet, slik at enda flere etter hvert kan dra nytte av enda bedre behandling, sa generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross da grunnsteinen ble lagt ned ved Radiumhospitalet i august.