En jobb med mening

Med ett ord kan mitt forskerliv oppsummeres slik: brystkreft.

Og med én setning kan jeg forklare Kreftforeningens betydning: Uten støtten fra dere hadde vi ikke vært der vi er i dag.

PER EYSTEIN LØNNING er overlege ved Kreftavdelingen på Haukeland universitetssjukehus, professor ved Universitetet i Bergen og leder av Brystkreftgruppen ved Mohn kreftforskningslaboratorium. Lønning har forsket på kreft i over 40 år og har de siste ti årene mottatt til sammen 31,3 millioner kroner fra Kreftforeningen i fire tildelinger. Gjennom tidene har Kreftforeningen tildelt hele 6,5 milliarder til kreftforskning. Dette er en av fire historier i serien «Superforskernes selvangivelser» fra magasinet Felles krefter. Her forteller Per Eystein om litt av hva han har oppnådd.

Det startet på tidlig 80-tall med studier av anti-hormonbehandling mot brystkreft. På det området har mange forskningsmiljøer bidratt, vi er ett av dem. Sammen med kolleger i London utviklet vi noe avgjørende, nemlig en biokjemisk metode for å måle den direkte effekten av østrogenreduserende medikamenter – medikamenter som i dag nyttes av millioner av kvinner med brystkreft over hele verden.

Senere tok vi opp arbeidet med kjemoterapi. Fram til tidlig 90-tall hadde lokalavansert brystkreft, det vil si svulster som har vokst seg 5 centimeter store, meget dårlig prognose. Man strålebehandlet og opererte, men en stor andel fikk tilbakefall og døde.

Som de første i Norden, og blant de første i verden, begynte vi i Bergen å gi kvinnene cellegift før operasjon. Når svulstene ble krympet først, kunne kirurgen oppnå et mye bedre resultat. Og lenge før ordet biobank var funnet opp, begynte vi systematisk å samle inn og lagre vevsprøver fra svulstene før og etter behandling.

Dermed kunne vi lete etter faktorer som kan forutsi behandlingseffekten. Det var materialet fra biobankene på Haukeland som, i samarbeid med Stanford og professor Anne-Lise Børresen-Dale og Therese Sørlie, la grunnlaget for den moderne klassifikasjonen av brystkreftsvulster.

Som de første i Norden, og blant de første i verden, begynte vi i Bergen å gi kvinnene cellegift før operasjon.

Først i verden

I senere tid har vi arbeidet med et prinsipp som kalles syntetisk letalitet, altså syntetisk død. Behandlingen innebærer at man angriper en sentral funksjon i cellen, noe som normale celler tåler, men som forårsaker at kreftceller, med spesielle genfeil, dør. I vår publiserte vi som de første i verden resultater som viste at dette prinsippet virker generelt ved trippel negativ brystkreft, som er en mer hissig undergruppe av brystkreft, mens verden i mer enn 10 år hadde trodd slik behandling kun virket for de få pasientene som har arvelige mutasjoner i de såkalte brystkreftgenene.

Det sentrale var at vi ga den nye behandlingen tidlig i forløpet. Det passer med en rekke andre observasjoner innenfor kreftbehandling; generelt er det mange behandlingsformer som kan virke meget godt gitt tidlig i sykdomsforløpet, selv om de dessverre ikke virker ved langt utviklet sykdom.

Den gamle tenkemåten om at vi skal teste ny og lovende behandling først etter at all eksisterende behandling ikke har effekt, fungerte greit for 30–40 år siden da pasientene gjerne fikk ett enkelt standard behandlingsregime. I dag står dette dogmet for fall da de fleste pasienter har fått en rekke behandlingsformer først.

Nye oppdagelser

Man kan lure på hva som får en 68-åring til å holde på. Hvorfor trives jeg så godt med dette fortsatt?

Det å finne noe nytt, oppdage noe nytt, det er i seg selv fortsatt veldig spennende. Men det viktigste er vissheten om at vi, med nye radikale behandlingsprinsipper, har kunnet gi bedre hjelp til våre pasienter og vært med på å legge grunn- laget for bedre behandling for framtiden.

Har du opplevd den unge kvinnen med spedbarnet på fanget som ikke overlevde brystkreften, glemmer du det aldri.

I bunnen ligger det en tro – ikke på at jeg skal løse verdensproblemene – men på at vi er med og bidrar i et viktig system. Det er det stor mening i.