Immunterapi

Immunforsvaret vårt er delvis medfødt, men utvikles også gjennom eksponering for fare. Det betyr at første gang kroppen blir angrepet av et ukjent stoff, finnes det bare noen få celler som vil reagere på akkurat dette angrepet, og det kan ta tid å bli frisk. Men immunforsvaret bygger opp hukommelse slik at et nytt angrep fra samme stoff ryddes unna uten at du blir syk.

Immunforsvaret består av en rekke ulike celletyper. Disse cellene har ulik funksjon og virkemåte for å bekjempe farer. Noen celler i immunforsvaret har en overvåkingsfunksjon. Oppgaven er å gjenkjenne fremmede stoffer og sette i verk tiltak for å uskadeliggjøre disse slik at du unngår å bli syk. Vanligvis klarer immunforsvaret å bekjempe fremmede, unormale eller syke celler i kroppen vår gjennom denne overvåkingsfunksjonen.

Selv om immunforsvaret gjenkjenner kreftcellene, er det ikke alltid like enkelt å bekjempe dem. Kreftceller har dessverre evne til å utvikle ulike mekanismer som beskytter dem mot immunforsvarets angrep. Immunterapi kan bidra til å eliminere kreftcellenes beskyttelsesmekanisme.

Hva er immunterapibehandling?

Det er mange behandlinger som er en form for immunterapi. 

Den vanligste formen for immunterapi i kreftbehandling i dag er såkalte immun-sjekkpunkthemmere. Det er legemidler som fjerner «bremseklossene» i immunforsvaret. På den måten aktiveres pasientens eget immunsystem til å angripe kreftcellene direkte. Målet med behandlingen er å gjøre immunsystemet i stand til å oppdage og fjerne kreftsvulstene. Behandling med sjekkpunkthemmere er per i dag godkjent i Norge for flere kreftformer.

Oppdatert informasjon finnes på Nye Metoder.

Det gjøres også studier på kombinasjon av immunterapi med annen kreftbehandling som cellegift eller strålebehandling. Kombinasjon av ulike immunterapiformer har vist lovende resultater i enkelte studier.

Enkelte utprøvende vaksiner og visse typer genterapi er også immunterapi.

Immunterapi gis som intravenøs infusjon via kanyle inn i en blodåre. Effekten av immunterapi kan vises allerede rett etter oppstart av behandlingen, men iblant kan det ta lang tid før man ser tydelig skrumping av kreftsvulstene.

Hvordan vet legene hvem som skal få immunterapi?

Selv innenfor kreftdiagnosene immunterapi er godkjent for, virker behandlingen kun på noen pasienter.

I dag gis immunterapi til pasienter som har en kreftsykdom som ikke lar seg operere eller har spredt seg. Men dette kan endre seg om det kommer studier som viser nytte av immunterapi før annen kreftbehandling og for andre kreftdiagnoser.

Ved føflekkreft kan immunterapi forsøkes før annen behandling, mens ved lungekreft må vanlig cellegift være forsøkt før man går over til immunterapi.

For noen diagnoser, som lungekreft, kan vevsprøver si noe om sannsynligheten for at immunterapien vil ha effekt mens for andre diagnoser, som føflekkreft, finnes ingen mulighet for å plukke ut pasienter med høyest nytte på forhånd.

Hos pasienter der kreftsykdommen oppdages tidlig og kan opereres, kan sykdommen likevel komme tilbake. Tilleggsbehandling før eller etter operasjon med enten strålebehandling eller cellegift gis i dag for å redusere risikoen for tilbakefall. Det forskes på om immunterapi kan erstatte tilleggsbehandlingen, og redusere risikoen for tilbakefall.

Bivirkninger av immunterapi

Immunterapi har vist seg å ha færre alvorlige bivirkninger enn cellegift. Likevel, som ved de fleste legemidler, kan behandling med immunterapi gi bivirkninger.

Pasienter har opplevd både moderate og mer alvorlige reaksjoner etter behandlingen, men også svært få plager. Behandlingen gir sjelden kvalme, men i blant kan den gi allergisk reaksjon som kløe, varmefølelse eller hjertebank.

En av årsakene til bivirkninger ved immunterapi, er overaktivering av immunsystemet, som igjen angriper friske celler og kan gi betennelse.

De vanligste bivirkningene er

• betennelse i tarmen med diaré, kvalme og magesmerter
• hudreaksjoner med kløe og utslett
• påvirkning av lever og nyrene
• kroppens hormoner blir også påvirket 
• Trøtthetsfølelse (fatigue)
• hetetokter
• hoste, tung pust, tåkesyn, muskel- og skjelettsmerter er også vanlig.

Kontakt kreftlegen umiddelbart om du opplever kraftig diaré, pustevansker, liten urinmengde, synsforstyrrelser, eller overdreven tørsthetsfølelse.

Godkjenning av legemidler

Prosessen for et legemiddel går fra å bli anbefalt av Den europeiske legemiddelmyndigheten EMA til å brukes på norske sykehus kan være lang.
EMA godkjenner et legemiddel på grunnlag av at flere kliniske studier viser gode resultater. Det er legemiddelfirmaer som fremlegger søknaden. EU-kommisjonen tar den endelige beslutningen, men vanligvis blir anbefalingene fra EMA fulgt. Medikamenter som får europeisk godkjennelse blir automatisk godkjent i Norge, men ikke nødvendigvis dekket økonomisk av det offentlige.

I Norge gjennomgår og vurderer «Beslutningsforum for nye metoder» de menneskelige konsekvensene ved innføring, så vel som ikke innføring, av et legemiddel. Legemiddelet blir godkjent for bruk i det offentlige kun om effekten og nytten overstiger eventuell risiko og at kostnadseffektiviteten er god.

Når et legemiddel godkjennes får produsenten tillatelse til å selge medikamentet. Deretter er det opp til hvert sykehus om medikamentet skal kjøpes inn og tas i bruk. Lov om pasient- og brukerrettigheter og prioriteringsforskriften blir lagt til grunn for beslutningen.