Hopp direkte til meny Hopp direkte til meny Hopp direkte til innhold Hopp direkte til Søk

Bløtvevssarkom

Sarkom

Idun Brænden Stenseth

Spesialsykepleier

Oppdatert 03.04.2017

Symptomer

Bløtvevssarkomer kan oppstå i forskjellige deler av kroppen. Cirka halvparten sitter i armer og ben. Resten sitter i selve kroppen.

De vanligste symptomene:

  • Nyoppdaget kul som vokser.
  • Smerter når sarkomvevet dør.

Ofte kommer symptomene først når kulen er blitt forholdsvis stor, som igjen kan føre til at den trykker på et organ, en nerve eller en muskel.

Symptomene avhenger av hvor sarkomet sitter. Er sarkomet i et ben eller en arm, er hevelse mest vanlig. Hevelsen gjør ikke nødvendigvis vondt men det kan være sjenerende.

Hvis sarkomet ikke er i armer eller ben, vil symptomene avhenge av hvilket organ som er rammet:

  • I lungen: hoste og åndenød
  • I bukhulen: smerter, oppkast og forstoppelse
  • I livmoren: blødning fra underlivet og smerter nederst i magen

Nesten halvparten av alle bløtvevssarkomer oppstår i armer eller ben – spesielt i låret. Brystkassen, bukhulen og bekkenet er andre vanlige steder. Sarkom i hode- og halsområdet er ikke så vanlig.

Vær særlig oppmerksom hvis kulen

  • vokser raskt
  • er større enn fem cm i diameter
  • sitter dypt (i muskulaturen eller dypere)
  • kommer igjen etter å ha blitt fjernet

Gå til legen hvis du oppdager en kul eller hvis en kjent kul endrer størrelse og konsistens.

I noen tilfeller kan det oppstå akutt blødning i bløtvevssarkomet, slik at en mindre kul plutselig mangedobler sin størrelse i løpet av et døgn.

Godartede kuler i kroppens bløtvev (muskler, bindevev, fettvev, blodkar med mer) er veldig vanlig og kan være vanskelige å skille fra bløtvevssarkomer. Likevel bør enhver kul undersøkes.

Disse symptomene kan være tegn på andre tilstander og ikke nødvendigvis kreft. Vårt råd er at dersom symptomene varer over tre uker, bør du ta kontakt med lege.

Årsaker og forebygging

Årsaker til bløtvevssarkom er oftest ukjent, men noe kan øke risikoen:

  • visse arvelige sykdommer
  • høydose strålebehandling
  • kronisk lymfødem
  • virus
  • immunhemmende medisin etter transplantasjoner
  • kjemikalier
  • narkotiske stoffer

Arvelighet

Generelt er det veldig liten sannsynlighet for at bløtvevssarkomer er arvelige.

Strålebehandling

Bløtvevssarkom kan oppstå på steder hvor man tidligere har fått strålebehandling mot en annen form for kreft. Dette er veldig sjeldent. Som regel bruker denne type sarkomer minst fem til ti år på å utvikle seg etter strålebehandlingen. Risikoen er imidlertid veldig liten på grunn av forbedringer innen strålebehandling.

Risikoen henger sammen med både den samlede stråledosen og hvordan strålingen foregår. For å begrense risikoen planlegges strålebehandlingen slik at strålene presist rammer det syke vevet, mens det omkringliggende friske vevet beskyttes, samtidig som strålingen gis i mange små doser.

Kronisk lymfødem

Kronisk lymfødem kan være medfødt eller kan oppstå etter strålebehandling eller fjerning av lymfeknuter. Dessuten kan enkelte godartede bindevevssvulster bli ondartede.

Virus

Kaposis sarkom skyldes virus. Dette er en sjelden form for bløtvevssarkom i blodkar, hud eller slimhinner. Årsaken er en spesiell type herpesvirus kalt HHV-8. Dette kan oppstå hos eldre mennesker og ved svekket immunsystem, for eksempel hos HIV-smittede eller organtransplanterte.

Immunhemmende medisin

Etter en organtransplantasjon får man alltid immunhemmende medisin for å forhindre at det nye organet frastøtes. Det forårsaker at immunsystemet ikke er i stand til å reparere celleskader, noe som øker risikoen for bløtvevssarkomer.

Kjemikalier

Noen kjemikalier er mistenkt for å kunne utvikle noen former av bløtvevssarkomer: Vinylkloride (PVC), visse typer av ugressmidler (fenoksysyrer), dioksin.

Narkotiske stoffer

Marihuana og kokain før og under graviditeten kan øke risikoen.

Les også våre generelle helseanbefalinger for å forebygge kreft.

Undersøkelse og diagnose

En smertefri kul eller hevelse er oftest årsak til legebesøket. Diagnosen stilles ofte etter at legen har hørt sykehistorien, gjort en klinisk undersøkelse og sett på røntgen/CT-bilder.

Kliniske funn og røntgen/CT-bilder vil være bakgrunn for videre henvisning til et sarkomsenter. Fordi bløtvevssarkomer er sjeldne, vil både fastleger og radiologer ha begrenset erfaring. Pasienter med bløtvevsskader hvor det er mistanke om sarkom må derfor henvises til sarkomsenter ”urørt” fordi et forsøk på å fjerne svulsten eller å ta vevsprøve (biopsi) med kniv eller nål kan gjøre at tumorceller sprer seg. Dette kan ødelegge for senere kirurgi.

Ved sarkomsenteret vil behovet for ytterligere bildediagnostikk vurderes. Undersøkelsene skreddersys i hvert enkelt tilfelle. Ut fra hvor svulsten er vurderes hvilken type behandling som er aktuell:

  • MR
  • Ultralyd gir generelt veldig liten informasjon om bløtvevssvulster, men kan si noe om det er en cyste, en blødning.
  • Røntgen gir lite informasjon om bløtvev, men kan være aktuelt ved store og dype svulster på ekstremitetene.
  • CT
  • CT av lungene (CT thorax) er viktig for påvisning av eventuell spredning til lungene.
  • CT er ofte mer hensiktsmessig enn MR for utredning av avgrenset spredning til lymfeknutene.
  • PET-scanning kan være aktuelt.
  • Skjelettscintigrafi brukes lite i utredning av bløtdelssvulster.

Forskjellige typer bløtvevssarkomer

Det finnes mange ulike typer bløtvevssarkomer og de oppfører seg ulikt. Ved undersøkelse av kreftsvulsten i mikroskop, kan legen oftest se hvilke typer celler svulsten består av og dermed hvor det har oppstått.

Bløtvevssarkomer inndeles i flere undertyper alt etter hvor i vevet sarkomet stammer fra og hvor aggressive cellene er. 

System for stadieinndeling

Legen bruker stadieinndelingen til å vurdere hvilken behandling som vil ha best effekt. Systemet for stadieinndelingen beskriver hvor utbredt kreften er. Sykdomsforløpet avhenger av mange ting – blant annet sykdommens stadium, men også av sarkomtypen, alder og allmenn helsetilstand.

Sarkomer kan graderes og inndeles på flere måter. Det viktigste er grad-inndelingen av cellene, etter hvordan cellene ser ut i mikroskop og om sarkomet har spredt seg eller ikke.

Bløtvevssarkomer inndeles i fire grader

Sarkomcellenes utseende i mikroskopet brukes når legen skal finne stadieinndelingen. Dette kalles histologisk gradering.

Gradinndelingen av sarkomcellene gir en pekepinn på hvor aggressive kreftcellene er og dermed sannsynligheten for at de sprer seg. Det kan være vanskelig å dele inn bløtvevssarkomceller i grader.

Gradinndeling:

  • Grad 1 (lav-malign): Kreftcellene ligner normale celler.
  • Grad 2: Kreftcellene begynner å se mer unormale ut og vokser hurtigere.
  • Grad 3: Kreftcellene ser veldig forandret ut, vokser enda hurtigere.
  • Grad 4 (høy-malign): Kreftcellene er svært endret (primitive) og vokser raskt (mange celler er i delingsfase).

Møte med legen

Det kan være lurt å forberede seg til møtet med legen. Her er noen nyttige tips:

  • Tenk igjennom hva du ønsker å få ut av samtalen.
  • Skriv ned på forhånd det du lurer på.
  • Ta med deg noen - det kan være lett å glemme det som blir sagt.
  • Oppsummer det dere har snakket om før du går fra legen. Da kan eventuelle misforståelser korrigeres.
  • Snakk gjerne med noen om samtalen etterpå.

Pakkeforløp for kreft

Pakkeforløpet for sarkom har som mål å bidra til rask utredning og oppstart av behandling, og unngå unødvendig ventetid.

Psykiske reaksjoner

Mange opplever uvisshet og bekymring i forbindelse med en alvorlig sykdom som kreft. Vi har samlet noen råd som kan hjelpe deg

Det er utfordrende å være pårørende ved kreftsykdom. Her er tips og råd til deg som er pårørende.

Behandling

De mest vanlige behandlingsmetodene ved bløtvevssarkom er:

  • operasjon
  • hos enkelte; strålebehandling før eller etter operasjon for å redusere risikoen for tilbakefall av sykdommen. Strålebehandling brukes noen ganger også ved avansert kreft, når operasjon ikke er mulig.
  • cellegift i noen tilfeller før og etter operasjon, men er mest effektivt mot bløtvevssarkomer hos barn.

Valg av behandling avhenger av om sykdommen har spredt seg og sarkomets type og plassering, samt allmenn helsetilstand.

Mål for behandlingen i tidlig stadium

  • Operasjon for å fjerne all kreft. I noen tilfeller får du også supplerende behandling i form av strålebehandling og/eller cellegift for å redusere risiko for tilbakefall.

Mål for behandlingen ved spredning

  • Cellegift eller strålebehandling for å forsøke å kontrollere sykdommen og lindre symptomene.

Behandlingsmuligheter, hvis operasjon ikke er mulig

  • Strålebehandling kan være aktuelt.

Godartede bløtvevssvulster bør behandles som bløtvevssarkomer

  • Godartede bløtvevssvulster som vokser aggressivt, bør behandles og kontrolleres på samme måte som sarkomer.

Amputasjon

  • Amputasjon unngås i dag ofte på grunn av forbedret operasjonsteknikk og bruk av supplerende strålebehandling. Det holder ofte å fjerne selve sarkomet, slik at man kan bevare armen eller benet som er angrepet (ekstremitetsbevarende operasjon).
  • Ved større sarkomer kan det være nødvendig å få rekonstruert det opererte området med vev som tas eller flyttes fra et annet sted på kroppen.
  • I enkelte tilfeller er kreften likevel så utbredt og vokser kanskje inn i store nerver eller blodkar, at amputasjon er beste løsning for å kunne få et aktivt liv etterpå.

Behandling av bløtvevssarkom i livmor

  • Sarkomer utgjør fire prosent av alle kreftkuler i livmoren.

Behandling av bløtvevssarkom i mage-tarmkanalen (GIST)

Behandling av lokalisert GIST følger de samme kirurgiske prinsippene som for andre bløtvevssarkomer i magen. Bløtvevssarkomer i magetarmsystemet av typen GIST (gastrointestinal stromal tumor) kan behandles med Imatinib (Glivec®) før og etter operasjon.

I noen tilfeller kan det være aktuelt med utprøvende behandling.

Etter behandling

Etter at behandlingen er avsluttet skal du på kontroll hver tredje til sjette måned i minimum fem år. Alle går til kontroll på et av landets sarkomsentre.

Godartede bløtvevssvulster som vokser aggressivt bør behandles og kontrolleres på samme måte som sarkomer.

Hva skjer på kontrollene?

På kontrollene snakker du med legen om eventuelle symptomer og blir undersøkt om det er tegn på at sykdommen har kommet tilbake.

Det er viktig å gjøre legen oppmerksom på nye symptomer eller endringer, så det kan vurderes eventuell behandling eller lindring. Hvilke undersøkelser som foretas avhenger av sykdomsforløpet og hvilken behandling du har fått.

Ved amputasjon

En ortopediingeniør kan tilpasse og justere en eventuell protese. Hvis du har gjennomgått en amputasjon, skal protesen tilpasses jevnlig.

Vurdering av behandling

Ved kontrollene kan legen også forsikre seg om at behandlingsforløpet har vært tilfredsstillende. Hvis du har fått en ny type behandling (utprøvende behandling), vurderer legen om alt har gått som planlagt eller om behandlingen krever endringer.

Vær oppmerksom på kroppens signaler

Oppdager du nye symptomer eller blir bekymret mellom kontrollene bør du henvende deg til den avdelingen du går til kontroll.

Henvend deg på sarkomsentret dersom

  • du oppdager en kul
  • en kjent kul plutselig endrer størrelse og konsistens

Vær særlig oppmerksom, hvis kulen:

  • vokser raskt
  • sitter dypt (i muskulaturen eller dypere)
  • er større enn fem cm i diameter
  • kommer igjen etter å ha blitt fjernet

Hvis sarkomet sitter inni et organ vil symptomene avhenge av hvilket organ som er rammet:

  • I lungen: hoste og åndenød
  • I bukhulen: smerter, oppkast og forstoppelse
  • I livmoren: vaginalblødning og smerter nedentil i magen

Spørsmål til legen

Kontrollene er en god anledning til å snakke med legen om spørsmål du har, bekymringer og problemer. Det er en god idé å skrive ned spørsmålene på forhånd og du kan også ta med en pårørende.

Behandling av bivirkninger eller gener

Legen kan forsøke å behandle og lindre eventuelle bivirkninger eller oppståtte gener. Du kan også få justert medisinene dine hvis det er behov for det.

Hvis du har problemer etter avsluttet behandling kan du få gode råd om for eksempel mat, livsstil eller hjelpemidler og bli henvist til andre fagpersoner som kan hjelpe.

Undersøkelser for tilbakefall

  • Ved sarkomer som ikke sprer seg blir du undersøkt for å se om kreften er kommet tilbake (lokalresidiv).
  • Hvis sarkomer sprer seg skjer det overveiende med blodet og da oftest til lungene. Ved høymaligne sarkomer som kan spre seg blir det derfor tatt et røntgenbilde av lungene. Røntgen kan eventuelt suppleres med en CT-scanning.
  • Hvis sarkomet har sittet i bekkenet eller i kroppen får man ofte jevnlig tatt en MR eller CT. Hvis det er vanskelig å stille diagnosen kan det bli tatt en PET-CT-scanning.

Rehabilitering

Rehabilitering er hjelp og opptrening for å komme tilbake til hverdagen så raskt og godt som mulig, og hjelp til å håndtere endringer som følger av sykdommen og behandlingen.

Seneffekter

Flere mennesker opplever at livet endrer seg, mentalt så vel som fysisk, i forbindelse med kreftsykdom og behandling. Yteevne og energinivå kan bli redusert, noe som også kan gå ut over seksuallivet. Dette kan vedvare i lang tid etter behandling er avsluttet. Arbeidsevne og arbeidsliv kan bli påvirket. Dette kan også vedvare.

Her kan du lese mer om tretthet og utmattelse/fatigue (unormal tretthet) og andre seneffekter.

Fertilitetsproblematikk

Problemer med fertilitet kan være en konsekvens av cellegiftbehandling og stråleterapi. En del pasienter kan likevel bli foreldre på normal måte. Menn får tilbud om nedfrysing av sæd før cellegiftbehandling, slik at man kan forsøke assistert befruktning i ettertid. Nedfrysing av egg hos kvinner er aktuelt for noen, men tilbys ikke rutinemessig. Du kan lese mer om fertilitetsproblematikk under seksualitet.

Utbredelse og overlevelse

Bløtvevssarkomer er en sjelden kreftform som kan forekomme i alle aldre. Den oppstår likevel oftest etter 20-års alderen. Det er ca. 250 som får bløtvevssarkom hvert år. Tallene nedenfor er hentet fra Kreftregisteret.

1976-1980 50,3
1981-1985 45,2
1986-1990 43,4
1991-1995 51,0
1996-2000 55,5
2001-2005 54,1
2006-2010 59,2
2011-2015 68,5

Fem år etter at pasienten har fått diagnosen er det nå 68,5 % av mennene som fortsatt lever.

1976-1980 53,3
1981-1985 50,2
1986-1990 44,7
1991-1995 48,1
1996-2000 45,6
2001-2005 47,0
2006-2010 51,4
2011-2015 54,4

Fem år etter at pasienten har fått diagnosen er det nå 54,4  % av kvinnene som fortsatt lever.