Hopp direkte til meny Hopp direkte til meny Hopp direkte til innhold Hopp direkte til Søk

Blærekreft

Cancer vesicae urinariae

Ingeborg Tellugen

Spesialsykepleier

Oppdatert 03.04.2017

Symptomer

Små, overfladiske svulster i urinblæren gir få eller ingen symptomer. De vanligste symptomene er:

  • blod i urinen
  • hyppig vannlatingstrang
  • lett smerte eller svie ved vannlatingen
  • trykk eller lette smerter

Blod i urinen er det vanligste funnet i tidlige stadier av blærekreft. Som regel kan blodet ses med det blotte øye, andre ganger kan det kun ses i mikroskop.

Hyppig vannlatningstrang og svie skyldes irritasjon av slimhinnene og minner ofte om urinveisinfeksjon.

Trykk og lette smerter kan ofte kjennes over eller bak skambenet.

Disse symptomene kan være tegn på andre tilstander og ikke nødvendigvis kreft. Kreftforeningens råd er at dersom symptomene varer over tre uker, bør du kontakte lege.

Årsaker og forebygging

Årsakene til blærekreft er stort sett ukjente, men det finnes en del faktorer som påvirker risikoen.

  • Røyking gir økt risiko for blærekreft. Hos storrøykere forkommer aggressiv sykdom hyppigere.
  • Yrkesmessig eksponering av bestemte kjemiske stoffer (aromatiske aminer) gir økt risiko. Aromatiske aminer er kjemiske forbindelser som blant annet brukes til fremstilling av fargestoffer i maling, trykkfarger, hårfarger mm. 
  • Langvarig irritasjon av blæreslimhinnen på grunn av blærestein (konkrementer), og kroniske infeksjoner kan føre til utvikling av kreft.
  • Pasienter som i ung alder har fått strålebehandling mot blæreregionen og/eller enkelte typer cellegift i forbindelse med annen krefttype, har økt risiko for utvikling av blærekreft på sikt.

Levemåten vår kan påvirke risikoen for å utvikle kreft. Du kan selv ta noen valg som bidrar til å forebygge kreft.

Undersøkelse og diagnose

Ved mistanke om blærekreft vil legen henvise deg til en urolog, som har spesialkompetanse og utstyr for undersøkelse av urinveiene. De vanligste undersøkelsesmetodene er:

Urincytologi er en undersøkelse hvor det tas urinprøver for å se om det er kreftceller i urinen. Det tas to til tre prøver, da fra forskjellige blæretømminger.

CT-urografi foregår i en CT-skanner. Undersøkelsen gjøres blant annet for å kartlegge om det er mistanke om kreft i urinblæren og øvre urinveier. Den gir også informasjon om passasjeforhold av urin fra nyrene til urinblæren.

Før undersøkelsen må du med en blodprøve måle nyrefunksjonen (kreatinin) din. Dersom denne er forhøyet, kan det ikke gis kontrast.

For å fylle opp urinblæren, skal du drikke ca en liter vann fordelt over en time. Du må ikke late vannet de siste 15 minuttene før undersøkelsen. Kontrasten blir sprøytet inn i en blodåre i armen, og den første scanningen starter.

Deretter venter du i sa 15-20 minutter før en «senserie» starter. I den tiden må du røre litt på deg, men det er viktig at du heller ikke nå later vannet. Denne serien er uten kontrast.

Når disse to seriene er godkjent av en radiolog, er undersøkelsen ferdig. Det er ingen smerter ved undersøkelsen.

CT og MR brukes ved utredning av svulster som vokser inn i urinblærens muskulatur og lymfeknuter i bekkenet. Undersøkelsene kan påvise forstørrede lymfeknuter.

Møte med legen

Det kan være lurt å forberede seg til møtet med legen. Her er noen nyttige tips:

  • Tenk igjennom hva du ønsker å få ut av samtalen.
  • Skriv ned på forhånd det du lurer på.
  • Ta med deg noen - det kan være lett å glemme det som blir sagt.
  • Oppsummer det dere har snakket om før du går fra legen. Da kan eventuelle misforståelser korrigeres.
  • Snakk gjerne med noen om samtalen etterpå.

Pakkeforløp for kreft

Pakkeforløpet for blærekreft har som mål å bidra til rask utredning og oppstart av behandling, og unngå unødvendig ventetid.

Psykiske reaksjoner

Mange opplever uvisshet og bekymring i forbindelse med en alvorlig sykdom som kreft. Vi har samlet noen råd og forslag til teknikker du kan prøve ut og som kanskje kan hjelpe deg. 

Det er utfordrende å være pårørende ved kreftsykdom. Her er noen råd til deg som er pårørende

Behandling

Faktorer som avgjør behandlingsformen ved blærekreft

  • svulstens størrelse
  • om svulsten har vokst inn i omliggende organer
  • eventuell spredning (metastaser)
  • pasientens alder og forventede livslengde
  • pasientens allmenntilstand
  • de ulike behandlingsformenes bivirkninger
  • pasientens egne ønsker

Kirurgi

Den kirurgiske behandlingen av blærekreft kan deles i to grupper

  • Ved overfladisk kreft
  • Ved muskelinfiltrerende blærekreft

Overfladiske blærekreftsvulster kan helbredes ved en kikkertoperasjon gjennom urinrøret. Den utføres med elektrisk kniv og svulsten kan ”brennes” bort. Blærefunksjonen vil være normal etterpå. Disse svulstene har en tendens til å komme tilbake. Derfor må man kontrolleres i mange år med celleundersøkelse av urinen og cystoskopi. Kontrollene gjøres vanligvis poliklinisk med lokalbedøvelse.

For å redusere faren for nye svulster, blir urinblæren skylt med cellegift eller immunologiske medisiner (BCG) som reduserer tendensen til tilbakefall. BCG- skyllinger kan gi influensalignende symptomer og svie/ubehag ved vannlating.

Ved muskelinfiltrerte svulster som har vokst ned i dypet av blæreveggen må hele urinblæren opereres bort. Hos menn fjernes urinblæren og prostata, såkalt cystoprostatektomi. Hos kvinner fjernes livmor, eggledere og ovarier i tillegg til urinblæren.

I forbindelse med inngrepet fjernes også lymfeknuter i bekkenet. Dette er ikke bare for å se utbredelse av sykdommen, det har også vist å kunne gi bedre prognose av behandlingen.

Det finnes ulike typer urinavledninger

  • Ileum (Bricker)- avledning: Urinavledning som kan være aktuell etter å ha fjernet urinblæren. Det lages en erstatningsblære ved at en del av tynntarmen brukes til å lage en ny urinblære. Urinlederne skjøtes til den ene enden av tarmstykket, og den andre enden av tarmstykket legges ut til huden, stomi. Her samles urinen i en pose som er festet til stomien. 
  • Kontinent ortotopt blæresubstitutt: En ”ny” urinblære som konstrueres av tynntarm beliggende på plassen for den tidligere urinblæren. Man konstruerer en ny tarmblære som kobles til urinlederne på bakre bukvegg. Det brukes ca 60 cm av nedre del av tynntarmen. Tarmblæren sys på urinrøret innvendig i det lille bekken. Den nye blæren får en vanlig blærekapasitet på ca 500 ml. En del pasienter blir plaget med urinlekkasje.
  • Kontinent kutant blæresubstitutt: Et urinreservoar som lages av tynntarm og kobles til urinlederne på bakre bukvegg. Tarmblæren legges til fremre bukvegg, og man skaper en utgang til hud ved bruk av tynntarm med kun et lite hull i huden. Dette reservoaret tømmes med engangskateter.

Legen vil gi råd om hvilken type urinavledning som vil være til det beste for den enkelte. Det er viktig at også uroterapeut, dersom sykehuset har slike spesialister, er med på informasjonssamtalene. De vil følge opp den enkelte etter operasjonen.

En uroterapeut er en offentlig godkjent sykepleier med videreutdanning i uroterapi. Det vil si at de har spesialkompetanse i utredning, behandling, undervisning og veiledning av pasienter med ulike problemer i de nedre urinveier.

Strålebehandling

Et alternativ til å fjerne urinblæren er å gi strålebehandling mot blæren. Strålebehandling blir tilbudt dersom pasienten ikke kan fjerne urinblæren på grunn av andre tilleggssykdommer, alder eller avansert svulstvekst. Ellers benyttes strålebehandling til lindrende behandling av sykdommen.

Cellegift

Medikamentell behandling av operative svulster i blæren kan enten gis i form av skyllinger med cellegift eller BCG (Bacillus Calmette-Guerin). Cellegift blir også gitt intravenøst slik at det blir mulig å operere bort svulster og samtidig drepe spredningssvulster.

Nasjonalt handlingsprogram fra Helsedirektoratet inneholder retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter med blærekreft.

Etter behandling

De som har fjernet urinblæren har ofte en vanskelig omstillingsprosess foran seg. Operasjonen er en fysisk påkjenning, og det tar gjerne to til tre måneder før man er fysisk restituert. Også seksuallivet kan påvirkes etter kreftdiagnosen.

Hos menn, hvor de fjerner urinblæren og prostata, blir nervene til penis skadet, noe som kan føre til ereksjonsproblemer.

Hos kvinner kan skjeden bli kortere og slimhinnene tørrere.

Det er viktig å være åpne om hvordan den videre hverdagen kan bli og snakke om samliv og seksualitet. Det kan det være godt å snakke med en som har spesialkompetanse innenfor sexologi.

Det er utfordrende å være pårørende ved kreftsykdom. Her er tips og råd til deg som er pårørende.

Rehabilitering er hjelp og opptrening for å komme tilbake til hverdagen så raskt og godt som mulig. Det er også en hjelp til å håndtere endringer som følger av sykdommen og behandlingen

Seneffekter

Flere mennesker opplever at livet endrer seg, mentalt så vel som fysisk, i forbindelse med kreftsykdom og behandling. Yteevne og energinivå kan bli redusert. Arbeidsevne og arbeidsliv kan bli påvirket. Dette kan vedvare i lang tid etter behandling er avsluttet.

Her kan du lese mer om tretthet og utmattelse/fatigue (unormal tretthet) og andre seneffekter.

Utbredelse og overlevelse

I 2015 fikk 1626 mennesker blærekreft, henholdsvis 1208 menn og 418 kvinner. Tallene er hentet fra Kreftregisteret.

Blærekreft er den fjerde vanligste kreftformen blant norske menn, etter prostata-, lunge-, og tykktarmskreft.

Antall tilfeller av blærekreft er økende blant kvinner. Dette antas å ha sammenheng med røykevaner.

Sykdommen forekommer sjelden før 50-årsalderen og er mest vanlig i 60-80-årsalderen.

Blærekreft har en sterk tendens til å komme tilbake. Det gjør at man må inn i krevende oppfølgingsprogrammer. Mange følges med jevnlige cystoskopi-undersøkelser livet ut.

Det er relativt god prognose for de som har denne sykdommen.

1976-1980 62,7
1981-1985 66,1
1986-1990 68,0
1991-1995 70,5
1996-2000 68,9
2001-2005 71,9
2006-2010 74,5
2011-2015 77,1

Fem år etter at pasienten har fått diagnosen, er det nå 77,1 % av mennene som lever. 

1976-1980 53,6
1981-1985 57,3
1986-1990 61,5
1991-1995 60,1
1996-2000 62,7
2001-2005 61,8
2006-2010 67,5
2011-2015 72,4

Fem år etter at pasienten har fått diagnosen, er det nå 72,4 % av kvinnene som lever.